1ste mai 1931, Folkets Hus og Malmklang.
To år etter det bitre nederlaget i Storstreiken i 1929, var arbeiderbevegelsen i Kirkenes og Bjørnevatn ennå svært preget av ettervirkningene. Striden mellom sosialdemokrater (nykommunistene) og kommunister skapte bitterhet i alle ledd av den lokale fagbevegelsen, med gjensidige beskyldninger om hvem som hadde sviktet under streiken. Folkets Hus-striden var heller ikke bilagt, og Sydvaranger hadde lyktes i å splitte arbeiderne ytterligere ved å opprette sine egne «gule» foreninger, de lokale foreningene I og II i Kirkenes og Bjørnevatn. Nordens Klippe og samorganisasjonen hadde registrert alle medlemmene i de nye foreningene som «streikebrytere», et trekk som Arbeidsmandsforbundet sentralt oppfattet som et hinder for å få tilbake normale forhold og tariff ved verket. Saken ble sentral i forbindelse med 1.maifeiringa i 1931, og formannen i samorg, A. Antonsen, skreiv en redegjørelse til forbundet:
«Feiringen av 1ste mai her på stedet blev overtatt av fagforeningene i fellesskap og man henvendte seg til redaktør Richard Bodin som dagens taler. Han stillet seg velvillig til å holde talen. Imidlertid hadde de såkalte lokale arbeiderforeninger sammenkaldt møte og drøftet spørsmålet om å ødelegge feiringen. De hadde blant annet besluttet å arrangere pipekonsert på skoleplassen hvor talen for dagen skulle holdes. Umiddelbart før togets avmarsj fikk man rede på at det var oppslått anonyme plakater ved AS Sydvarangers oppslagsplass, med oppfordring til arbeiderne ved selskapet om å møte opp på skoleplassen for å forstyrre talen.
Deltagelsen i toget var utmerket, og man gikk den sedvanlige rute i byens gater og samlet seg på skoleplassen for å overhøre talen. Som rimelig gikk taleren i rette med de lokale arbeiderforeningenes ledelse og deres skammelige oppførsel om å lave forstyrrelser på 1ste mai, samt Sydvarangers kyniske angrep på arbeidere gjennom en årrekke. Han appellerte til selskapets arbeidere om ikke å følge hverken de lokale foreningene eller selskapets paroler, men heller stå sammen med de organiserte arbeiderne. Etter det forsøkte de gule lederne å lave tumulter med piper og tilrop. De fikk ingen tilslutning og forsøket falt således fullstendig sammen. En veldig menneskemasse var møtt opp for å høre talen, man anslår tallet til omkring 1500 mennesker. Om aftenen hadde man en tilstelning på Folkets Hus hvor der også var fuldt hus, arrangementet forløp således vellykket.
Efter 1ste mai blev agitasjonen fra de gule lederne og AS Sydvarangers ledelse mot de fagorganiserte yderligere forsterket, og søndag de 10. mai blev der holdt massemøte av de lokale foreningene, hvori deltok også selskapets funksjonærer og en del andre, særlig de fascistiske spisser her på stedet. Dette massemøtets vedtak blev publisert ved oppslag i byen, same dato, og var sålydende:
«Foranlediget ved de til stadighet forekommende chikaner og trusler som de ved AS Sydvaranger beskjeftigede arbeidere i 3 år har vært utsatt for av de faglige og nykommunistiske organisasjoner i Sør-Varanger (man skilte fortsatt mellom AP og NKP med disse betegnelsene. Sistnevnte var de nye kommunistene. TH), og ved den av redaktør Bodin avholdte skandaløse tale i Kirkenes den 1ste mai, besluttede arbeidere og funksjonærer ved AS Sydvaranger på massemøte den 10.5. å ta all mulig avstand fra de faglige organisasjoners tilstelninger, Nordens Klippe, Grubernes Arbeidsmandsforening, Sør-Varanger Samorganisasjon og disse organisasjoners tilstelninger, kinoforestillinger og fester.
Envidere tar massemøtet avstand fra de forretninger som averterer i Finnmark Fremtid og de avisutsalg som omsetter denne avis. De ved AS Sydvaranger beskjeftigede som mot formodning ikke respekterer beslutningen, vil bli forlangt fjernet fra bedriften, da hederlige arbeidere ikke vil arbeide sammen med disse. Dette vedtaket heves ikke før streikebryternavnet og de påtalte forhold er bragt ut av verden»
Dette vedtaket er grunnlaget for den ofte omtalte striden mellom Kirkenes Ungdomslag og de lokale foreningers (Sydvaranger) Malmklang og arbeiderbevegelsens Folkets Hus, og i redegjørelsen understreker Antonsen både det kulturelle og økonomiske alvoret i blokaden. Men han karakteriserer også lederne av de lokale foreningene i harde ordelag: «disse folk utøver nå en terror som er uhørt over den øvrige befolkning her på stedet, særlig over forretningsstanden med trusler om boikott av forretningene hvis de eller deres betjening går på tilstelninger eller kinoforestillinger på Folkets hus».
Antonsen ser også på utspillet som et forsøk på å utkonkurrere Folkets Hus kino. De hadde nylig kjøpt et nytt lydfilm-apparat, og foreningene bak Malmklang ville holde på sitt publikum. Avslutningsvis ber Antonsen forbundet om å gripe inn i saken ved å øve trykk overfor Kommunernes Filmcentral for å få til en blokade av leveransene til Kirkenes ungdomslags kino eller de lokale arbeiderforeningenes kino i Bjørnevatn.
Dermed var scenen lagt for en årelang politisk og kulturell kamp som ikke var slutt før begge byggene ble brent under krigen. Vi som vokste opp i etterkrigsårene bevegde oss uten problemer mellom det nye Malmklang og arbeiderbevegelsens nye Samfunnshus, men vi trenger av og til å bli minnet på den bitre klassestriden som ligger bak de to husene. Hadde arbeiderlederne på trettitallet blitt spurt om hva de ville gjøre med Malmklang, ville de helt sikkert anbefalt oss å rive grunnlaget for borgerskapets kultur! Tidene forandres!
To år etter det bitre nederlaget i Storstreiken i 1929, var arbeiderbevegelsen i Kirkenes og Bjørnevatn ennå svært preget av ettervirkningene. Striden mellom sosialdemokrater (nykommunistene) og kommunister skapte bitterhet i alle ledd av den lokale fagbevegelsen, med gjensidige beskyldninger om hvem som hadde sviktet under streiken. Folkets Hus-striden var heller ikke bilagt, og Sydvaranger hadde lyktes i å splitte arbeiderne ytterligere ved å opprette sine egne «gule» foreninger, de lokale foreningene I og II i Kirkenes og Bjørnevatn. Nordens Klippe og samorganisasjonen hadde registrert alle medlemmene i de nye foreningene som «streikebrytere», et trekk som Arbeidsmandsforbundet sentralt oppfattet som et hinder for å få tilbake normale forhold og tariff ved verket. Saken ble sentral i forbindelse med 1.maifeiringa i 1931, og formannen i samorg, A. Antonsen, skreiv en redegjørelse til forbundet:
«Feiringen av 1ste mai her på stedet blev overtatt av fagforeningene i fellesskap og man henvendte seg til redaktør Richard Bodin som dagens taler. Han stillet seg velvillig til å holde talen. Imidlertid hadde de såkalte lokale arbeiderforeninger sammenkaldt møte og drøftet spørsmålet om å ødelegge feiringen. De hadde blant annet besluttet å arrangere pipekonsert på skoleplassen hvor talen for dagen skulle holdes. Umiddelbart før togets avmarsj fikk man rede på at det var oppslått anonyme plakater ved AS Sydvarangers oppslagsplass, med oppfordring til arbeiderne ved selskapet om å møte opp på skoleplassen for å forstyrre talen.
Deltagelsen i toget var utmerket, og man gikk den sedvanlige rute i byens gater og samlet seg på skoleplassen for å overhøre talen. Som rimelig gikk taleren i rette med de lokale arbeiderforeningenes ledelse og deres skammelige oppførsel om å lave forstyrrelser på 1ste mai, samt Sydvarangers kyniske angrep på arbeidere gjennom en årrekke. Han appellerte til selskapets arbeidere om ikke å følge hverken de lokale foreningene eller selskapets paroler, men heller stå sammen med de organiserte arbeiderne. Etter det forsøkte de gule lederne å lave tumulter med piper og tilrop. De fikk ingen tilslutning og forsøket falt således fullstendig sammen. En veldig menneskemasse var møtt opp for å høre talen, man anslår tallet til omkring 1500 mennesker. Om aftenen hadde man en tilstelning på Folkets Hus hvor der også var fuldt hus, arrangementet forløp således vellykket.
Efter 1ste mai blev agitasjonen fra de gule lederne og AS Sydvarangers ledelse mot de fagorganiserte yderligere forsterket, og søndag de 10. mai blev der holdt massemøte av de lokale foreningene, hvori deltok også selskapets funksjonærer og en del andre, særlig de fascistiske spisser her på stedet. Dette massemøtets vedtak blev publisert ved oppslag i byen, same dato, og var sålydende:
«Foranlediget ved de til stadighet forekommende chikaner og trusler som de ved AS Sydvaranger beskjeftigede arbeidere i 3 år har vært utsatt for av de faglige og nykommunistiske organisasjoner i Sør-Varanger (man skilte fortsatt mellom AP og NKP med disse betegnelsene. Sistnevnte var de nye kommunistene. TH), og ved den av redaktør Bodin avholdte skandaløse tale i Kirkenes den 1ste mai, besluttede arbeidere og funksjonærer ved AS Sydvaranger på massemøte den 10.5. å ta all mulig avstand fra de faglige organisasjoners tilstelninger, Nordens Klippe, Grubernes Arbeidsmandsforening, Sør-Varanger Samorganisasjon og disse organisasjoners tilstelninger, kinoforestillinger og fester.
Envidere tar massemøtet avstand fra de forretninger som averterer i Finnmark Fremtid og de avisutsalg som omsetter denne avis. De ved AS Sydvaranger beskjeftigede som mot formodning ikke respekterer beslutningen, vil bli forlangt fjernet fra bedriften, da hederlige arbeidere ikke vil arbeide sammen med disse. Dette vedtaket heves ikke før streikebryternavnet og de påtalte forhold er bragt ut av verden»
Dette vedtaket er grunnlaget for den ofte omtalte striden mellom Kirkenes Ungdomslag og de lokale foreningers (Sydvaranger) Malmklang og arbeiderbevegelsens Folkets Hus, og i redegjørelsen understreker Antonsen både det kulturelle og økonomiske alvoret i blokaden. Men han karakteriserer også lederne av de lokale foreningene i harde ordelag: «disse folk utøver nå en terror som er uhørt over den øvrige befolkning her på stedet, særlig over forretningsstanden med trusler om boikott av forretningene hvis de eller deres betjening går på tilstelninger eller kinoforestillinger på Folkets hus».
Antonsen ser også på utspillet som et forsøk på å utkonkurrere Folkets Hus kino. De hadde nylig kjøpt et nytt lydfilm-apparat, og foreningene bak Malmklang ville holde på sitt publikum. Avslutningsvis ber Antonsen forbundet om å gripe inn i saken ved å øve trykk overfor Kommunernes Filmcentral for å få til en blokade av leveransene til Kirkenes ungdomslags kino eller de lokale arbeiderforeningenes kino i Bjørnevatn.
Dermed var scenen lagt for en årelang politisk og kulturell kamp som ikke var slutt før begge byggene ble brent under krigen. Vi som vokste opp i etterkrigsårene bevegde oss uten problemer mellom det nye Malmklang og arbeiderbevegelsens nye Samfunnshus, men vi trenger av og til å bli minnet på den bitre klassestriden som ligger bak de to husene. Hadde arbeiderlederne på trettitallet blitt spurt om hva de ville gjøre med Malmklang, ville de helt sikkert anbefalt oss å rive grunnlaget for borgerskapets kultur! Tidene forandres!
Malmklang slik det så ut etter bygginga i 1924. Kulturhuset var en gave fra AS Sydvaranger til Kirkenes Ungdomslag, og skulle være en motvekt til arbeiderbevegelsens kulturtilbud på Folkets Hus. Foto Grenselandsarkivet
F