Tale ved Stein Larsen, tidligere hovedtillitsmann i Grubeforeningen Nordens Klippe og aksjonsleder i 1985
"Vårt mål er å vinne, men vi er ikke redd for å tape"
Kjære venner, tidligere fagforeningskamerater og arbeidskolleger!
Torsdag 2. mai 1985 kl. 1400 gikk 11-1200 ansatte til aksjon ved A/S Sydvaranger etter at Stortinget den 30. april hadde vedtatt å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. 1. mai gikk et av de største demonstrasjons-togene i Kirkenes etter krigen. Hovedkravet var fortsatt gråbergbryting på Østmalmen.
Det var de tre LO foreningene - Grubeforeningen Nordens Klippe, NFATF og HKs Industrigruppe som etter grundige forberedelser - gikk til felles aksjon for å redde arbeidsplassene. I nærmere 8 timer fortsatte gråbergbrytinga under ledelse av de tre fagforeningene.
Da ledelsen kuttet strømmen til den store malmskuffa på Østmalmen og gråbergbrytinga ble stanset, stanset fagforeningene all produksjon av malm, slig og pellets. Vi nektet å fortsette malm- og pellets-produksjonen fordi det ville tømme gruva for malm uten at nye forekomster ble klargjort ved fortsatt gråbergbryting. En stans i gråberg-brytinga ville innebære en akutt avvikling av A/S Sydvaranger to år senere i 1987.
Høyre fikk regjeringsmakta høsten 1981. Norge fikk da en regjering som ville ha slutt på statlig industri og stans i bevilgninger til statsbedrifter som Sydvaranger.
Jan P. Syse ble industriminister. Han gjorde det klart at han ikke var redd for å legge ned statlig industri.
Dette skjedde samtidig som Sydvaranger var inne i sin mest kritiske periode, hvor gamle synder med rovdrift, manglende gråbergbryting, enorm gjeldsbelastning og malmmangel fra egne gruver kom frem i lyset. Da regjeringa i mars 1985 foreslo å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen satte de kniven på strupen på Sydvaranger, de ansatte og lokalsamfunnet. Dette var en signal om at regjeringa ville ha en rask avvikling av gruvevirksomheten. Startskuddet for vår kamp mot forslaget var dermed gitt. Våren 1985 og tida frem mot mars 1986 - da Stortinget behandlet framtida til Sydvaranger - var preget av folkemøter, store demonstrasjoner, politiske streiker og aksjoner, medlemsmøter i Nordens Klippe med 4-500 til stede, utallige politiske utspill mot regjering og Storting og avsløring av hemmelige forhandlinger om å legge ned gruva og importere slig fra LKAB i Sverige. Kravet om fortsatt gråbergbryting og aksjonen vi gjennomførte våren 1985 hadde stor støtte. Både blant arbeidere, funksjonærer og deler av bedriftens ledelse. Omtrent hele lokalsamfunnet sto bak kravet om fortsatt gråbergbryting. I midten av mars 1985 var det et stort folkemøte i Kirkenes med et par tusen til stede som protesterte mot regjeringa sine planer om å stanse drifta på Østmalmen. Vi fikk også støtte fra store deler av fagbevegelsen i resten av Norge. Medlemmer fra de tre fagforeningene reiste landet rundt og talte på møter i fagforeninger, partier og andre organisasjoner. Hundrevis av fagforeninger og klubber, politiske partier, kommunestyrer, fylkesting, formannskap og andre foreninger fra hele landet støttet oss.
Det ble etablert ca. 20 støttekomiteer som samlet inn penger og informerte om aksjonen. Ca. 1,5 mill kr ble samlet inn i løpet av noen uker - et beløp som i dag tilsvarer ca. 4 mill kr.
I 1985 og 1986 var en periode med stor aktivitet og et engasjement i Nordens Klippe og den lokale fagbevegelsen som savner sidestykke etter 2. verdenskrig. Vedtaket om stans i gråbergbrytinga var et dramatisk angrep ikke bare mot bedriften og vi som jobbet der, men mot hele lokalsamfunnet. Konsekvensen av en nedleggelse to år seinere ville blitt arbeidsledighet og fraflytting. Og fraflytting ble det de neste årene. Vi må i dag huske at dette skjedde på midten av 1980-tallet - for ca. 36 år siden - i en tid som politisk var preget av «kald krig». Det sovjetiske regimet eksisterte fortsatt noen kilometer unna gruvene i Bjørnevatn og grensa var stengt. Stabil bosetting i grenseområdet mot Sovjet var derfor på midten av 1980-tallet et viktig politisk argument for at staten skulle sikre arbeids-plassene i gruvevirksomheten og dermed bosettingen i grenseområdet mot Sovjetunionen. Vi holdt ut i 5 uker. Den politiske aksjonen ble avsluttet 4. juni. Sannsynligvis var det den lengste politiske demonstrasjons-streiken i Norge. Men kampen for oppstart av gråbergbrytinga og bedriftens fremtid ble ikke avsluttet. Stortinget ble presset til å behandle Sydvarangersaken på nytt få dager etter at aksjonen var avblåst. I begynnelsen av juni 1985 ga Stortinget regjeringa fullmakt til allerede på sommeren å starte opp gråbergbrytinga på Østmalmen dersom malmsituasjonen var så akutt som vi hevdet. Til tross for at Sydvarangers utredninger og planer bekreftet at stansen i gråbergbrytinga ville føre til at det ikke var tilgjengelig malm i 1987, ville regjeringa ikke starte opp igjen. Nye konsulenter ble raskt satt på jobben med å trenere og legge til rette for nedbygging og avvikling av Sydvaranger. Høsten 1985 ble det derfor produsert nye konsulentrapporter som ga regjeringa det påskuddet den trengte for å gjennomføre sin plan om nedtrapping og avvikling av gruve-virksomheten.
Regjeringa hadde også fått en ny administrerende direktør og et flertall i styret i Sydvaranger som støttet regjeringa sin avviklingspolitikk. Men, regjeringa hadde selvsagt ikke hastverk med å starte opp gråbergbrytinga på Østmalmen. Først i midten av mars 1986 skulle Stortinget behandle regjeringas planer for Sydvarangers fremtid. På bordet lå et forslag om å halvere produksjonen, legge ned det ene av de to pelletsverkene og avvikle gruvedriften i løpet av ca. 10 år, dvs i 1996/97. I mars 1986 hadde stansen i gråbergbrytinga på Østmalmen vart i nesten ett år og malmtilgangen var sterkt svekket. Det ene pelletsverket ble revet etter kort tid. Her skulle det - uansett prisutvikling - ikke være fysisk mulig å starte opp full drift med begge pelletsverkene. Men, Nordens Klippe ga ikke opp. Høsten 1985 fortsatte vi kampen for et langsiktig driftsopplegg med full drift av begge pelletsverkene. Selv om mange tidligere støttespillere falt av lasset og ga opp kampen for en langsiktig drift, mobiliserte vi på nytt både innad i foreninga og ellers i fagbevegelsen.
Vi fikk fortsatt stor støtte - hundrevis av fagforeninger ga på nytt full støtte til vårt krav om et langsiktig driftsopplegg med begge pelletsverkene.
Grubeforeningen Nordens Klippe kjempet mot sterke politiske krefter, som var eksperter i trenering, uthaling, politisk spill og splittelse av motstandere. Vi var derfor hele tiden forberedt på at kampen ikke ville lykkes, men vi ville ikke gi opp uten å ha gjort et forsøk på å hindre nedbygging og nedlegging av gruvevirksomheten. Vår grunnholdning i denne perioden var at målet var å vinne, men vi var ikke redd for å tape. Et tap uten kamp var ikke til å leve med. Men et tap etter å ha gjort et ærlig forsøk på å redde arbeidsplassene og bosettinga var noe helt annet.
Vi aksepterte ikke avvikling av gruvedriften før nye alternative arbeidsplasser faktisk var etablert. Og vi understreket at vår kamp ikke var en bakstreversk eller en prinsipiell kamp for gruvedrift. Vår holdning var uttrykt på denne måten i 1985-86: «Vi er ikke prinsipielt for gruvedrift i Sør-Varanger. Vi tror ikke noen av oss er født gruvearbeidere, og at det eneste fornuftige vi kan gjøre med livet vårt er å hakke i fjell. Vi har derimot et annet prinsipp: Vi er prinsipielt imot arbeidsledighet. Vi kan ikke frivillig godta at noen skal kastes ut i arbeidsledighet og sosial nød. Vi er mot at ungdommen som vokser opp skal bli arbeidsledige eller tvunget ut av distriktet for å få seg arbeid. Vi ønsker å leve et meningsfylt liv også i distrikts-Norge.»
Frem mot Stortingets behandling i mars 1986 hadde vi flere politiske markeringer ved bedriften. I midten av mars 1986 gjennomførte vi en vellykket politisk streik. Et demonstrasjonstog med 3-400 deltakere gikk fra Separasjons-verket i Kirkenes til administrasjonsbygget. Da Stortinget skulle behandle saken 17. mars 1986, reiste ca. 35 personer med buss fra Kirkenes til Oslo for å demonstrere foran Stortinget og følge stortingsbehandlingen. Flere reiste også med fly. Omlag 150 personer deltok i et demonstrasjons-tog fra Østbanen til Stortinget. Foran Stortinget møtte representanter fra ca. 30 fagforeninger med sine faner, bl.a. fra Sulitjelma. Gruvearbeiderne i Sulitjelma var en av Nordens Klippes viktigste støttespillere, som tidlig ga oss politisk og viktig økonomisk støtte. Vi er glad for at en representant for gruvearbeiderne i Sulis er med oss også under denne markeringa.
Under forberedelsene til markeringa i 1986 vedtok tillitsmannsutvalget i Nordens Klippe at vi skulle ha med oss en malmstein på 4-5 tonn, med en stålplate hvor det var sveiset en tekst mot nedbyggingsforslaget fra regjeringa. Vi fraktet den til Oslo og 17. mars 1986 ble den plassert foran Stortinget.
Etter at demonstrasjonen var over ble malmsteinen fjernet av Oslo-politiet. Vi fraktet den tilbake til Kirkenes og plasserte den foran den gamle hovedinngangen til Sydvaranger.
Etter noen år ble stålplata stjålet og senere ble malmsteinen fjernet uten at noen tillitsvalgte i Nordens Klippe var klar over hvor den var blitt av. I fjor høst fant vi den og fraktet den hit til Grenselandmuseet.
Vi er samlet her i dag for å hedre den harde og langvarige kampen som fagforeningene og de ansatte ved Sydvaranger - med Grubeforeningen Nordens Klippe i spissen - førte mot regjeringa sine planer om rask nedbygging og avvikling av gruvevirksomheten ved A/S Sydvaranger.
Malmsteinen, som vi i dag skal avduke på nytt her ved Grenselandmuseet - på årsdagen for stiftelsen av Nordens Klippe i 1906 - er en viktig del av arbeiderkulturen i Sør-Varanger kommune. Den representerer et viktig historisk minne om den stolte arbeiderbevegelsen ved A/S Sydvaranger. Bokstavelig talt en fysisk og geologisk «nordens klippe», sprengt ut av Øst-malmen i gruva i Bjørnevatn i 1985. Teksten på stålplata, som ble stjålet rundt 1990, er sveiset på nytt av Per Kåven, som var den som sveiset den opprinnelige teksten i 1986. Det er vi svært glad for. Per får også æren av å slå stålplata på plass. Vi retter også en stor takk til Kimek som har stilt utstyr, folk og lokaler til rådighet slik at stålplata kunne gjenskapes og kulturminnet igjen bli en helhet. Etter avtale med Grenselandmuseet skal den historiske malmsteinen være plassert ved Grenselandmuseet her i Kirkenes - noen hundre meter fra Sydvarangers anlegg. Med dette vil et viktig kulturminne få en verdig plassering. Malmsteinen vil bli stående som et varig monument og et symbol på den kampen som Grubeforeningen Nordens Klippe og andre fagforeninger førte på midten av 1980-tallet for å redde arbeidsplasser og bosetting i kommunen. Takk.
Appell ved Trond Hansen, historiker
Tvers gjennom lov til seier Under Trondheimskonferansen som fagbevegelsen og venstresida arrangerte i 2016, blei det vedtatt en uttalelse om fremtidige virkemidler i den faglige kampen:
«Fagbevegelsen utsettes for stadig hardere angrep. Som motsvar bør den forberede seg på å ta i bruk streik, sympatiaksjoner av ulike slag og varighet, boikott og blokade, uavhengig av om det er lovlig eller ikke.»
Uttalelsen ble ikke realitetsbehandla, men sendt ut til skolering og diskusjon i klubber og fagforeninger.
Direkte aksjon Det går ei linje mellom Trondheimskonferansen i 2016 og Fagopposisjonens første møte i Trondheim i 1911. Begge konferansene dreide seg om hvordan man skulle møte en aggressiv arbeidsgiverpolitikk med midler som ikke er begrensa av lover og avtaler i arbeidslivet. Historisk har kampen stått både om organisasjonsrett og arbeidermakt, og betydninga av at arbeiderbevegelsen sjøl måtte definere mål og midler for kampen. For Martin Tranmæl og Fagopposisjonen var svaret direkte aksjon. Da måtte man være villig til å stå i kampen mot arbeidsrett og voldgiftsdomstoler. Et tap i domstolene var underordna målet om et sosialistisk samfunn.
Alle som kjenner arbeiderbevegelsens historie, vet at denne linja ikke har vært LO sin hovedstrategi, men den har likevel alltid holdt stand og til tider vært en betydelig opposisjon i fagbevegelsen. Tranmæls syndikalistiske oppskrift på direkte aksjon blei tilført ny erfaring fra Jernarbeiderstreiken i 1923, og Den Røde Faglige Internasjonalen hadde en viss innflytelse på fagbevegelsen i NKPs glansdager på tjuetallet. Men blar vi gjennom arbeidsrettens historie, finner vi forbausende få såkalte ulovlige konflikter eller direkte aksjoner. I våre dager er det antakelig flere eksempler på arbeidsgivere som setter inngåtte kollektivavtaler til side enn det motsatte.
Nordens Klippe Verks- og gruvearbeiderne ved AS Sydvaranger i Kirkenes har siden de organiserte seg i 1906 aldri vært redd for å gå til direkte aksjoner. Under den syndikalistinspirerte faneinskripsjonen «Til kamp. Vi er i fiendens land. Vor rett vi tar, vi tinger ikke lenger» gjennomførte de hele 12 større eller mindre konflikter i tidsrommet 1907 til 1925. Flere av dem var klart ulovlige, men begrunnet av nødvendigheten av å forsvare organisasjonsretten mot en av Norges mest fagforeningsfiendtlige arbeidsgivere. I 1929 ble Nordens Klippe og Grubernes Arbeidsmandsforening knust i en håpløs kamp mot innføring av enkeltmannskontrakter, og blei stående uten innflytelse fram til staten kom inn som største aksjonær etter krigen.
Streikeaksjonen blei stempla som ulovlig, og fordi den blei knytta til kommunistisk fagforeningsstrategi, blei både Arbeidsmannsforbundet og LO stående passivt på sidelinja. I Ouslands store verk om LO fremstilles aksjonen som «fagbevegelsens største nederlag»
Da verket tok opp virksomheta etter krigen med statlig kapital og politisk styring i ryggen, blei AS Sydvaranger en mønsterbedrift for bedriftsdemokrati. Om det førte til mer arbeiderinnflytelse er et åpent spørsmål.
Gråbergaksjonen 1985 Med en slik historisk bagasje skulle det mot til for å ty til «ulovlige» virkemidler igjen. Men for styret i Grubeforeninga Nordens Klippe, sto det klart at gruve- og verksarbeiderne måtte meisle ut en strategi i strid med lover og regler i arbeidslivet, for å stoppe industriminister Jan P. Syse og Willoch-regjeringas planer om stans av statlig finansiering av gråbergbrytinga på den såkalte Østmalmen. Planene innebar tre store trusler, en nedleggelse av AS Sydvaranger innen to år, et angrep på all statlig industrivirksomhet og dermed også en trussel mot sårbare lokalsamfunn som var avhengig av statlige hjørnesteinsbedrifter. Men kunne foreninga regne med støtte til en langvarig politisk kamp som hadde små sjanser til å lykkes, selv om målet absolutt var verdt å kjempe for? Svaret blei et rungende ja!
Våg å tape I en artikkel i Varanger årbok gir aksjonslederen Stein Larsen oss et innblikk i strategien, den praktiske organiseringa, utviklinga av solidariteten mellom arbeiderne og det sterke samholdet i lokalsamfunnet. Vi blir kjent med folk på alle nivåer i konflikten som var med og dro lasset, og han går ikke av veien for klare karakteristikker av både politiske motstandere og tvilerne i LO og forbundsledelsen. Aksjonen er utvilsomt en av de mest vellykkede ulovlige aksjonene i fagbevegelsens historie. Sjøl om aksjonen ble dømt i arbeidsretten etter to uker, varte den i nesten ett år, til et stortingsflertall i mars 1986 vedtok ei styrt avvikling av bedriften. Aksjonistene samla støtte fra tre fagforeninger, et samla lokalsamfunn, den lokale bedriftsledelsen og store deler av norsk venstreside. Vi kommer neppe nærmere begrepet masseaksjon i forbindelse med arbeidskamper. Under mottoet «Vårt mål er å vinne, men vi må våge og tape» lyktes aksjonistene å nå et viktig delmål:
Ei styrt avvikling er ikke det samme som nedleggelse etter to år, og Sør-Varanger kommune fikk en betydelig omstillingspakke for å utvikle nye arbeidsplasser. Det kan vi langt på vei takke aksjonistene i Grubeforeninga Nordens Klippe for, og det kan være en inspirasjon for andre fagforeninger som i dag kjemper mot nyliberale ledere som ønsker å sette kollektive avtaler til side.
Faglig organisering nytter og faglig kamp gir resultater! Og i noen sammenhenger må vi være villige til å ta i bruk virkemidler som arbeidsretten stempler som ulovlig!