Demonstrasjon i Kirkenes 6. mars 1986 mot regjeringas nedbyggingsforslag. Her på trappa til inngangen til A/S Sydvarangers administrasjonsbygg i Kirkenes. På bildet, fra venstre, ser vi Aron Jensen, journalist Johnny Helgesen (bak Helgesen med skinnlue ser vi litt av Ulf Skare), Stein Larsen (holder appell), Morten Eggen, Charles Mortensen og Bjarne Johansen.
Denne artikkelen ble trykt i Varanger Årbok 2020
Gråbergaksjonen 1985
Historien om Grubeforeningen Nordens Klippes og de andre LO-foreningenes kamp for gråbergbryting på Østmalmen og arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Om massemobilisering, solidaritet, ulovlig aksjon, demonstrasjoner, avsløringer av hemmelige planer og forhandlinger og det politiske spillet som fant sted i årene 1983-86.
Av Stein Larsen (f. 1954), tidligere hovedtillitsmann i Grubeforeningen Nordens Klippe og aksjonsleder i 1985. I 1992 tok han juridisk embetseksamen og var ansatt i Justisdepartementet som utreder i Samerettsutvalget fra 1992 til 1995. Fra 1995 til 2018 var han ansatt i Norsk Journalistlag som jurist og advokat. Han er nå pensjonist og bor på Nesodden.
Klistremerke og logo som ble brukt under hele aksjonen i 1985 og senere i 1986. Merket ble designet av Asle Henninen.
Forord
Det er sommeren 2020, noen måneder etter at koronaviruset slo til i Norge og verden for øvrig og utløste sykdom, død og økonomisk krise. Jeg sitter i vårt arbeidsrom på Nesodden med utsikt over Bunnefjorden og Oslo. Jeg skriver om Grubeforeningen Nordens Klippe og den kampen vi førte i årene rundt 1985 for arbeidsplasser og bosetting i Sør-Varanger. For kort tid siden var jeg i Kirkenes og gikk gjennom mitt private arkiv fra tida som tillitsvalgt ved A/S Sydvaranger. Arkivet har jeg overlatt til Grenselandmuseet.
Jeg er nå 66 år og har bodd halve livet på Nesodden. De første 33 årene bodde jeg i Kirkenes og Bjørnevatn. I 12 av disse årene var jeg ufaglært reparatør og tillitsvalgt i Grubeforeningen Nordens Klippe (heretter kalt Nordens Klippe). De fleste av årene var jeg hovedtillitsmann på tilnærmet heltid. Høsten 1987 flyttet familien til Nesodden. Jeg startet jusstudiene våren 1988 og tok eksamen våren 1992. I 1992 ble jeg ansatt i Justisdepartementet som utredningssekretær for Samerettsutvalget. Fra senhøsten 1995 til 2018 var jeg jurist, advokat og rådgiver i Norsk Journalistlag. I alle år drev jeg med tarifforhandlinger, og de siste årene var jeg tariffansvarlig i Norsk Journalistlag.
Jeg er nå pensjonist og nyter livet med barnebarn og mc-kjøring. Mine røtter er i Kirkenes, og mine holdninger og livsanskuelse ble formet i mine ungdomsår og seinere i de årene jeg var tillitsvalgt i Nordens Klippe og aksjonsleder på midten av 1980-tallet. Erfaringene, lærdommene og holdninger fra denne tiden tok jeg med meg i min senere jobb i Norsk Journalistlag.
Dette er fortellingen om årene 1983-86, og særlig 1985, da Nordens Klippe sammen med de andre LO-foreningene på bedriften og i lokalsamfunnet, kjempet en desperat kamp mot planene om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. En stans som ville føre til nedlegging av Sydvaranger. Den kortsiktige kampen våren 1985 var en kamp mot stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Men, kampen om Østmalmen var for oss en delkamp. Den langsiktige målsettinga var dagbruddsdrift på den store Vestmalmen og full drift av begge pelletsverkene. Dette ville sikret drift i minst 20 år og deretter mulighet for underjordsdrift i uoverskuelig fremtid.
Kampen om Østmalmen var en kamp for Sydvarangers og dermed lokalsamfunnets fremtid. Uten klargjøring av Østmalmen ville det være fritt for malm to år senere i 1987! Kampen om Østmalmen var derfor en kamp mot en nærmest akutt nedleggelse av Sydvaranger.
Våren 1985 og tida frem mot mars 1986 var preget av store folkemøter, demonstrasjoner, medlemsmøter i Nordens Klippe med 4-500 til stede, store informasjonsmøter blant de aksjonerende, en 5 ukers «ulovlig» aksjon, utallige politiske utspill mot regjeringen og Stortinget, politiske streiker og omfattende støtte til vår kamp lokalt, regionalt og nasjonalt. Det var en aktivitet og et engasjement i Nordens Klippe og den lokale fagbevegelsen som savner sidestykke i alle fall etter 2. verdenskrig. Det var medlemsmøter hvor lokalet var stappfullt og medlemmer måtte stå langs veggene og sitte bak møtelederne på scenen.
Det er sommeren 2020, noen måneder etter at koronaviruset slo til i Norge og verden for øvrig og utløste sykdom, død og økonomisk krise. Jeg sitter i vårt arbeidsrom på Nesodden med utsikt over Bunnefjorden og Oslo. Jeg skriver om Grubeforeningen Nordens Klippe og den kampen vi førte i årene rundt 1985 for arbeidsplasser og bosetting i Sør-Varanger. For kort tid siden var jeg i Kirkenes og gikk gjennom mitt private arkiv fra tida som tillitsvalgt ved A/S Sydvaranger. Arkivet har jeg overlatt til Grenselandmuseet.
Jeg er nå 66 år og har bodd halve livet på Nesodden. De første 33 årene bodde jeg i Kirkenes og Bjørnevatn. I 12 av disse årene var jeg ufaglært reparatør og tillitsvalgt i Grubeforeningen Nordens Klippe (heretter kalt Nordens Klippe). De fleste av årene var jeg hovedtillitsmann på tilnærmet heltid. Høsten 1987 flyttet familien til Nesodden. Jeg startet jusstudiene våren 1988 og tok eksamen våren 1992. I 1992 ble jeg ansatt i Justisdepartementet som utredningssekretær for Samerettsutvalget. Fra senhøsten 1995 til 2018 var jeg jurist, advokat og rådgiver i Norsk Journalistlag. I alle år drev jeg med tarifforhandlinger, og de siste årene var jeg tariffansvarlig i Norsk Journalistlag.
Jeg er nå pensjonist og nyter livet med barnebarn og mc-kjøring. Mine røtter er i Kirkenes, og mine holdninger og livsanskuelse ble formet i mine ungdomsår og seinere i de årene jeg var tillitsvalgt i Nordens Klippe og aksjonsleder på midten av 1980-tallet. Erfaringene, lærdommene og holdninger fra denne tiden tok jeg med meg i min senere jobb i Norsk Journalistlag.
Dette er fortellingen om årene 1983-86, og særlig 1985, da Nordens Klippe sammen med de andre LO-foreningene på bedriften og i lokalsamfunnet, kjempet en desperat kamp mot planene om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. En stans som ville føre til nedlegging av Sydvaranger. Den kortsiktige kampen våren 1985 var en kamp mot stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Men, kampen om Østmalmen var for oss en delkamp. Den langsiktige målsettinga var dagbruddsdrift på den store Vestmalmen og full drift av begge pelletsverkene. Dette ville sikret drift i minst 20 år og deretter mulighet for underjordsdrift i uoverskuelig fremtid.
Kampen om Østmalmen var en kamp for Sydvarangers og dermed lokalsamfunnets fremtid. Uten klargjøring av Østmalmen ville det være fritt for malm to år senere i 1987! Kampen om Østmalmen var derfor en kamp mot en nærmest akutt nedleggelse av Sydvaranger.
Våren 1985 og tida frem mot mars 1986 var preget av store folkemøter, demonstrasjoner, medlemsmøter i Nordens Klippe med 4-500 til stede, store informasjonsmøter blant de aksjonerende, en 5 ukers «ulovlig» aksjon, utallige politiske utspill mot regjeringen og Stortinget, politiske streiker og omfattende støtte til vår kamp lokalt, regionalt og nasjonalt. Det var en aktivitet og et engasjement i Nordens Klippe og den lokale fagbevegelsen som savner sidestykke i alle fall etter 2. verdenskrig. Det var medlemsmøter hvor lokalet var stappfullt og medlemmer måtte stå langs veggene og sitte bak møtelederne på scenen.
9. mai 1985. De aksjonerende demonstrerer. Demonstrasjonen startet ved hovedinngangen og gikk til området mellom Sep.verket og Laboratoriet og ble avsluttet med et stort møte på Malmklang. Alle tre LO-fagforeninger er med; Handel og Kontors Industrigruppe, Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer og Grubeforeningen Nordens Klippe. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Dette skjedde i en tid som politisk var preget av «kald krig». Det sovjetiske regimet eksisterte fortsatt noen kilometer unna gruvene i Bjørnevatn. På dette tidspunktet var det ingen som kunne forutse at det sovjetiske og de øst-europeiske regimene skulle falle og at grensen mot Russland skulle åpnes for handel, russisk tilflytting og økonomisk samkvem. Stabil bosetting i grenseområdet mot Sovjet var på midten av 1980-tallet et viktig politisk argument for at staten skulle sikre arbeidsplassene i gruvevirksomheten og dermed bosettingen i grenseområdet mot Sovjetunionen.
Det innenrikspolitiske politiske bakteppet var viktig: Høyre fikk regjeringsmakt i oktober 1981, og med det fikk Norge en regjering som ville ha slutt på statlig industri og stans i statlige bevilgninger til statsbedrifter som Sydvaranger. Jan P. Syse ble industriminister, og vi fikk vi en hardtslående høyreideolog som gjorde det klart at han ikke var redd for å legge ned statlig virksomhet. Dette skjedde samtidig som Sydvaranger var inne i sin mest kritiske periode, hvor gamle synder med rovdrift og manglende gråbergbryting samt enorm gjeldsbelastning kom frem i lyset. Den politiske kampen om Sydvaranger på 1980-tallet ble symbolet på Høyres ønske om etablering av en ny statlig industripolitikk. Den kampen Nordens Klippe førte var derfor også en kamp mot regjeringas industripolitikk.
Jeg vil forsøke å fortelle hva som skjedde i disse årene. Om bakgrunnen for kampen, hva vi tenkte og hvilke vurderinger og analyser vi hadde. Mer enn tre tiår er gått og mye og mange er glemt. Kunnskap som satt spikret i disse årene er svekket eller borte. Ingen historieforteller er objektiv og ingen kan vite om alt som foregikk. Heller ikke jeg. Jeg var en sentral aktør og ikke en utenforstående observatør. Andre aktører vil sikkert vurdere kampen med andre øyne. Våre motstandere i regjeringa og Industridepartementet har åpenbart et annet syn. Jeg kan bare bidra med mitt syn ut fra min kunnskap, mitt ståsted, hva jeg nå erindrer, hva jeg mener er viktig og selvsagt hva det er plass til i denne artikkelen. Alt er imidlertid ikke dratt ut av hukommelsen. Jeg har tilgang til et omfattende skriftlig materiale som jeg har tatt vare på og som er gitt til Sør-Varanger Museum. Materialet er svært omfangsrikt, og mye må jeg derfor la ligge.
Dette er likevel ikke historien om meg som person, men historien om fellesskapet og engasjementet som utviklet seg først og fremst i Nordens Klippe, men også blant tillitsvalgte i andre fagforeninger. Jeg sto mitt i sentrum for kampen. Jeg var aksjonsleder og hadde en viktig rolle, men tida var særlig preget av de mange tillitsvalgte og vanlige arbeidsfolk som sto frem og gjorde en stor innsats når tida krevde det.
I perioden 1983-86 var det tre formenn i Nordens Klippe; Willy Olsen, Finn Fløtten og Per Johan Olsen (Pelle). Alle tre hadde jeg et nært og godt samarbeid med. Willy gjennom mange år på tillitsmannskontoret hvor han var hovedverneombud og jeg hovedtillitsmann eller nestformann i tillitsmannsutvalget. Han spilte en svært viktig rolle både i forkant og under selve aksjonen. Det samme gjaldt Finn, som var en generasjon eldre enn meg. Han var svært kunnskapsrik og belest og nøt stor tillit blant medlemmene under aksjonen. Han var også svært lojal mot meg og en viktig støttespiller da sentrale folk i Arbeiderpartiet la et stort press på han da de dro fram AKP-spøkelset og sådde mistenksomhet og tvil om min rolle under aksjonen. Pelle var også en svært viktig person i disse årene. Vi utviklet et nært og fortrolig forhold både som fagforeningskolleger og som personlig venner. Pelle overtok som formann i Nordens Klippe i 1986 og var med i ledelsen da kampen om framtida gikk inn i sluttfasen.
(Jeg benytter betegnelser og titler som ble brukt på denne tiden; tillitsmann, hovedtillitsmann, formann/formenn, styreformann og tillitsmannskontoret og kortversjonen Nordens Klippe.)
De gode etterkrigsårene - «fløten skummes»
Jeg vil særlig legge vekt på årene 1985-86. For å forstå hva som skjedde og hvorfor, må jeg gi et kort riss for bakgrunnen for kampen vi førte, men først et lite historisk tilbakeblikk.
Selv om malmproduksjonen foregikk helt eller delvis i noen av krigsårene 1940-44, ble mye av produksjonsutstyret ødelagt av massiv bombing i juli i 1944. Etter krigen startet gjenoppbyggingen først med Sydvarangers egne midler, senere med avgjørende økonomisk støtte fra Stortinget og fra regjeringen i 1948. Det var stort behov for stål i Europa, og malmprisene var meget gode de første årene. Produksjonen startet opp i 1952, og bedriften gikk raskt med store overskudd. De «gylne tidene» med overskudd varte helt frem til og med 1975. Produksjonen ble effektivisert på 1960-tallet, og produksjonen fordoblet og antall ansatte redusert med 20%. Forholdet mellom fagforeningene og bedriftsledelsen var i 1950-60 årene sterkt preget av samarbeid, særlig i oppstartsfasen.
Sydvaranger og lokalsamfunnet
Hovedkontoret lå lenge i Oslo, som dermed fikk skatteinntektene. Bedriften bidro i 1950-60-årene med store investeringer i lokalsamfunnets infrastruktur, som boliger, skoler, veier, forsamlingshus, feriehjem, svømmehaller og turisthotell. På slutten av 1970-tallet overtok kommunen ansvaret for vei, vann og kloakknettet. Fagforeningene forhandlet frem en rekke sosiale goder, som ledelsen selvsagt begynte å plukke vekk, særlig etter midten av 1970-tallet. Fram til 1973 var det to fagforeninger for arbeiderne ved A/S Sydvaranger; Nordens Klippe i Kirkenes og Grubernes Arbeidsmandsforening. I 1973 ble de slått sammen til Grubeforeningen Nordens Klippe.
Sterk økonomi ga ledelsen i Sydvaranger stor makt i et lokalsamfunn preget av klasseskiller, politisk kamp, overvåking av kommunister og andre venstreradikale. Mot slutten av 1960-tallet startet omstillingen og omlegging til et mer videreforedlet produkt med bedre priser. Pelletsverk 1 startet opp i 1969 og Pelletsverk 2 i 1974.
1960 og 70-årene — rovdrift på malmressursene
I årene frem til 1968 ble dagbruddsdriften drevet etter uttak av gråberg-malmforhold på 0,5-1, dvs. for hvert tonn malm ble det bare fjernet 0,5 tonn gråberg. I 1968 ble nye planer lagt med uttak av 2 tonn gråberg for hvert tonn malm. Denne planen ble i hovedsak ikke fulgt. Konsekvensen var et et etterslep i løpet av 1970-årene på 26 mill tonn gråberg. Senere økte etterslepet til 34 mill tonn.
Ledelsen var tidlig klar over at klargjøring av nye malmforekomster var mangelfull fordi det ikke ble drevet tilstrekkelig gråbergbryting. På gulvet snakket man om «rovdriften» som fant sted i de gode tidene, at ledelsen «skummet fløten» og at man ville «kjøre seg fast» i gruva. Mange høyere opp i bedriften var klar over dette og bekymret for malmtilgangen til pelletsproduksjonen.
Brynjulf Sesseng: Hans Lund-Andersen ansvarlig for rovdriften
I et notat til adm.dir. Knut Hübert, datert 26. juli 1985, skriver tidligere verksdirektør Brynjulf Sesseng bl.a.:
«Problemene i gruva ble initiert i slutten av 60-årene da Lund-Andersen begynte å endre malmuttak i gruva i forhold til planen, og det fortoner seg om et klart karrieregrep. Med så store variasjoner i malmegenskaper vi har i våre forekomster, kan malmens egenskaper slå stort ut på et årsresultat. Noe lignende gjorde Robert Hermansen i 1980, selv om det var godt begrunnet.
…
Å bruke karrierebehov til å endre dagbruddsplaner er altså dødssynd.»
På midten av 1970-tallet var det stålkrise i Europa med overproduksjon. I 1980-81 var malmmangelen på Sydvaranger kritisk. Man greide ikke følge gruveplanene, og det var stadig malmmangel. Sydvaranger måtte importere malm av dårligere kvalitet, bl.a. russisk malm.
Lund-Andersens og Oslo-ledelsens nedprioritering av virksomheten i Sør-Varanger fikk bl.a. uttrykk i byggingen av anleggene i Emden, som skulle bruke malm fra Sydvaranger sammen med Nordsjøgass. En rekke mindre gruver over hele landet ble kjøpt opp. Bedriften var også engasjert i oljeleting gjennom en eierandel i Saga Petroleum og A/S Pelican. Sydvaranger skulle bli et nasjonalt gruvekonsern med Lund-Andersen på toppen.
Om dette sier Brynjulf Sesseng:
«A/S Sydvaranger begynte å gå med underskudd i 1976, men konsernledelsen fortsatte sine store planer. De bygde Emden-anlegget, engasjerte seg i mange eksterne aktiviteter, kjøpe nedlagte gruver i håp om at konjunkturene skulle snu. Gjelden økte til over 1 milliard.
…
For å kunne fortsette å bygge opp sitt rike, selv i krisetider, måte to ting gjøres - man sparte på gråberguttakk og reinvestering i utstyr ved moderbedriften - og man tok opp lån. Det førte til at grunnpilaren - jernmalmvirksomheten i Sør-Varanger - ble kjørt ut i et uføre med for lite tilredet malm og for mye nedslitt utstyr - mens gjelden ved utgangen av 1980 var kommet opp i 1,07 milliarder kroner.
… Særlig Robert Hermansen kjempet tappert som verksdirektør i årene 1977-1980 for å regulere den skjeve utviklingen. Særlig hans støtte til stormølleprosjektet, som ble fullført i 1981, var avgjørende, noe som har vist seg å være en av de forutsetninger for fremtidig billig drift.»
Robert Hermansen sluttet i januar 1981 og Brynjulf Sesseng overtok da som verksdirektør.
Sesseng beskriver stor uenighet om situasjonen i gruva mellom Oslo-kontoret - «der Lund-Andersen hadde samlet seg en stor stab av støttespillere» - og bedriftens administrasjon i Sør-Varanger. Han forteller også om sterk konfrontasjon mellom han og Hans Lund-Andersen i et styremøte i Kirkenes 17.-19. juni 1981, hvor det nye styret og den nye styreformannen Gunnar Giljarhus var på sitt første styremøte:
«Det kom til en sterk konfrontasjon mellom meg og Lund-Andersen om hvordan virkeligheten var, og det nye styret skal ikke kunne skylde på at de ikke ble gjort oppmerksomme på at det forelå en dramatisk situasjon i gruva.»
1980-tallet - kampen om fremtida starter
Både i 1982 og 1983 utarbeidet Sydvaranger gruveplaner. 1980-tallet, og særlig første halvdel, var også konsulentrapportenes tidsalder. Det kom utallige konsulentrapporter, men alle konkluderte med at drift på bare ett pelletsverk var økonomisk helt håpløst. Industridepartementet og Stortinget bevilget penger til ekstra gråbergbryting og det ble investert i nytt gruveutstyr. I disse årene ble også de store tapene på Emden-prosjektet (4-500 millioner) og datterselskapene (90-100 millioner) åpenbare. Emden-prosjektet ble en fiasko fordi gassprisforutsetningene ikke holdt. Gassprisen ble tredoblet i forhold til de opprinnelige kalkylene.
Den enorme gjelden på vel 1 milliard ble en møllestein rundt halsen på bedriften. Konsekvensen av lån i dollar og tyske mark var at økt valutakurs førte til en formidabel økning av gjelda i norske kroner. Årlige finanskostnader på ca. 100 mill kr ble umulig å håndtere.
I disse årene - allerede fra 1980-81 - prioriterte Nordens Klippe kampen for økt gråbergbryting og fremmet krav om gjeldssanering og investeringer i nytt gruveutstyr. 27. mai 1983 fremmet representanter for Nordens Klippe og 14 andre lokale fagforeninger i kommunen krav om ekstraordinær gråbergbryting. I vedtaket heter det bl.a.:
«Dersom A/S Sydvaranger ikke får midler til å investere i nytt gruveutstyr, slik at en klarer å drive vekk ca. 34 mill. tonn gråberg, vil pelletsproduksjonen stoppe i 1987 fordi det da er fritt for malm.»
Som vi ser, var Nordens Klippe tidlig ute med å fremme krav om gråbergbryting. Dette var et krav som bygde på faktiske kjennsgjerninger og ledelsens egne planer. I Sydvarangerplanen 1983 ble det redegjort for problemene med forsømt gråbergbryting i de foregående 10-15 årene. Allerede i 1980/81 var det m.a.o. klart at pelletsproduksjonen ville stoppe i 1987 dersom gråbergbrytinga ble stanset!
Høyre i regjering - ny industripolitikk i støpeskjeen
Arbeiderpartiet hadde regjeringsmakten fra mars 1971 til oktober 1981, kun avbrutt av Korvald-regjeringen fra oktober 1972 til oktober 1973. I oktober 1981 fikk Høyre regjeringsmakt med støtte fra KrF, Sp og Frp. En ny industripolitikk ble lagt i støpeskjeen basert på en ideologi om bedriftsøkonomisk lønnsomhet og at staten ikke skulle drive med industrivirksomhet.
Regjeringen nedsatte det såkalte Buvik-utvalget i januar 1982. Utvalget la frem en utredning om «omstilling» i de ensidige industristedene i 1983. Det var over 100 ensidige industristeder med over 220 000 innbyggere. Målsettingen med den nye politikken var å «omstille» de ensidige industristedene med særlig vekt på de store statlige industriselskapene, som A/S Sydvaranger. Med omstilling mente man å få slutt på de statlige bevilgningene over statsbudsjettet. Med statlig eierskap fulgte også statlig ansvar for arbeidsplassene og lokalsamfunnene, herunder jevnlige behandlinger i Stortinget og dermed muligheten for å bli utsatt for politisk press. Dette ville Høyre ha slutt på.
Jeg satt meg grundig inn i Buvik-utvalgets utredning, og i et par artikler i Sør-Varanger Avis i april 1983 skrev jeg bl.a.:
«På bakgrunn av dette tror jeg at Regjeringas politikk overfor Sydvaranger vil være omtrent slik:
- A/S Sydvaranger må bygges ned og legge seg på et lavere produksjonsnivå. Ca. 1,5 mill tonn pellets skal produseres med bare ett Pelletsverk. Dette innebærer at Sydvaranger må redusere bemanninga maksimalt. Et pålegg om å redusere med 4-500 ansatte kan vi sikkert vente.
- Med et slikt opplegg vil en forlenge «levetida» på malmreservene til ca. 8-10 år. Innen den tid tar en sikte på at det skal være mulig å få etablert alternativ industri. Det er derfor ikke nødvendig med bevilgninger til ekstraordinær gråbergbryting.
- Sydvaranger vil ikke få midler til gjeldssanering. Staten vil sørge for at bedriften får det som er nødvendig for å unngå konkurs. Midler til investeringer ut over det som er absolutt nødvendig for å sikre drifta ut denne perioden vil følgelig heller ikke bli bevilget.
- Som kompensasjon for de arbeidsplasser som går tapt ved Sydvaranger vil Regjeringa snakke med store bokstaver om «nyetableringer, tiltaksarbeid og alternative industriarbeidsplasser». En del mill. kr vil sikkert bli bevilget til planlegging og etablering av nye arbeidsplasser i Sør-Varanger. Regjeringa vil også be oss om å forstå at det ikke er mulig å etablere like mange nye arbeidsplasser som de som var ved A/S Sydvaranger.»
I årene med sligmangel og import av malm fra Russland og Rana i begynnelsen av 1980-tallet oppsto tanken i departementskretser om produksjon i bare ett pelletsverk som alternativ til gråbergbryting på Østmalmen. Min analyse var ikke tankespinn eller ren gjetting, men basert på kunnskap om både situasjonen i Sydvaranger, regjeringas generelle politikk og deres tanker og planer for Sydvaranger.
Jan P. Syse industriminister - sentral i Sydvaranger-saken
I september 1983 ble Jan P. Syse industriminister, og han kom til å spille en sentral rolle i Sydvaranger-saken i de to årene han satt som industriminister.
Syses og Høyre-regjeringas mål var en industripolitikk, hvor statens eierskap, engasjement og bevilgninger skulle avvikles så raskt som mulig og det som eventuelt var lønnsomt, skulle overlates til private interesser. Det var ikke statens oppgave å drive industribedrifter. Et viktig poeng i den nye politikken var at Stortinget ikke skulle bli presset politisk til å støtte statlig industrivirksomhet. Ved å kvitte seg med statlige industribedrifter, ville man også bli kvitt det politiske og økonomiske ansvaret for statsbedriftene som følger av å være eier.
Syse: vi våger å legge ned statlig virksomhet
I en artikkel i Aftenposten 19. mars 1985 sier Syse bl.a.
«-Prisen for å opprettholde en del arbeidsplasser i statsbedrifter er blitt så høy at opinionen kan og bør se det som meningsløst og urimelig.»
Og videre:
Vi har hittil sett «at grupper har satset på arbeidsplasser er tryggest dersom Staten overtar og driver. …. Noen har en ideologisk tiltro til at statsdrift er den beste form for produksjonsvirksomhet. Men i stor grad er det nok en annen holdning som ligger bak kravene om statsdrift. Man har trodd - for å si det enkelt - at politiske myndigheter ikke våger å nedlegge virksomhet som Staten driver, dvs. arbeidsplasser som politikerne har direkte ansvar for. Vi har alle sett hvordan politiske organer har truffet avgjørelser i noe som de har opplevet som politiske tvangssituasjoner.»
Men, poengterte Syse:
«Disse forhold er åpenbart i ferd med å bli forandret.»
Dette var et klart signal om at det var nye koster i regjeringskontorene som ikke var redd for å legge ned «ulønnsomme» statlige arbeidsplasser. Med Høyres nye industripolitikk skulle politikerne slippe å bli presset til å opprettholde uønsket statlig industrivirksomhet.
Industridepartementet med stadige utsettelser og løftebrudd
Arbeidet med Sydvarangers fremtidsløsninger hadde startet lenge før Syse ble industriminister. I 1982 lovet Industridepartementet at de langsiktige løsningene skulle legges frem våren 1983. Senere skulle planene legges frem våren 1984, men ble igjen utsatt til høsten 1984. Taktikken fra departementets side var å stadig be om nye rapporter, utredninger og planer fra Sydvaranger.
Representanter for Nordens Klippe var i møte med departementet og Syse i slutten av mars 1984 og godtok utsettelsen til høsten 1984, selv om vi var meget skeptiske til at departementet ville holde sine løfter. Vi fremmet da krav om gjeldssanering og økte bevilgninger til gråbergbryting. Dessuten argumenterte vi mot ideen om ett pelletsverk og at Sydvaranger skulle få politiske føringer på antall ansatte. I møtet med Syse ble det gitt løfter om at Sydvaranger skulle sikres full drift helt frem til langtidsløsningen som da skulle legges frem høsten 1984. Løftet ble ikke holdt. Den endelige løsningen ble ikke lagt frem høsten 1984. Departementet utsatte på nytt fremtidsplanene til etter at Gruveplanen 1985 skulle ferdigstilles. Og løftet om «full drift» ble heller ikke holdt da Syse i mars 1985 foreslo at gråbergbrytinga på Østmalmen skulle stanses.
Styreformannen spiller på lag med departementet
Sydvaranger utarbeidet som nevnt en rekke gruveplaner, og i årsskiftet 1983-84 ble det bestemt at det skulle utarbeides en ny gruveplan som skulle legges frem 1. juli 1985. Nordens Klippe protesterte mot de mange utsettelsene fordi vi forsto at departementet trengte mer tid til å få lagt sine avviklingsplaner. Likevel måtte vi senere i 1984 av taktiske grunner akseptere å vente på Gruveplanen 1985. I årene 1983-85 vaklet den lokale toppledelsen, og Industridepartementet brukte dette til å så tvil om den lokale ledelsens gruveplaner og utredninger. Styreformannen og støttespillerne i styret spilte på lag med departementet.
1984 - malmsituasjonen mer akutt - Nordens Klippe kritiserer bedriftsledelsen
I 1984 ble det gjennomført ekstraordinær gråbergbryting på Østmalmen, for å sikre fremtidig tilførsel av malm. Høsten 1984 bød på en stor overraskelse fordi bedriften i løpet av kort tid fant at malmsituasjonen var akutt og at produksjonen bare kunne sikres dersom Bjørnefjell ble åpnet som nødgruve. Dette utløste en krass uttalelse fra Nordens Klippe, hvor vi kritiserte ledelsen for handlingslammelse og planløshet. Vi krevde at Bjørnefjellsforekomsten ble åpnet, at gråbergbrytinga ble intensivert, at ny grovknuser ble bygd og at bedriftsledelsen måtte konsentrere sine krefter om hovedoppgaven.
Senere i 1984 ble det klart at sydvarangerledelsen ikke hadde gitt Industridepartementet og Stortinget korrekte opplysninger om bedriftens behov for penger 1985. Dette førte til at Stortinget på statsbudsjettet for 1985 bevilget for lite penger til Sydvaranger. Resultatet ble en ny Stortingsbehandling like etter nyttår 1985 og før Stortinget etter planen skulle legge frem og behandle fremtidsløsningene for bedriften. Dette var svært uheldig og bygde opp under oppfatningen om en bedrift med umettelig pengebehov og dårlig ledelse. Vi kritiserte styret og styreformannen Schanche for at de hadde sviktet sin oppgave, og at de med dette la til rette for ny kritikk av Sydvaranger i Stortinget og i massemedia.
Styreformannen og adm.dir. legger til rette for gråbergstansen
Ved juletider 1984 sprengte styreformann Schanche og adm.dir. Hübert bomben som la grunnlaget for utviklingen i 1985. De hevdet at Vestmalmen som dagbrudd ville koste mellom 1 og 1,5 milliarder kr og at videre dagbrudd på denne forekomsten var uaktuell. Dette hevdet disse to seks måneder før Gruveplanen 1985 var ferdig og uten grunnlag i økonomiske analyser. De hevdet at Sydvaranger måtte legge om driftsstrategien for fremtida og at det ble planlagt flere nye alternativer for drifta i 1985. Et av disse alternativene var stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Dette utløste kraftige reaksjoner fra Nordens Klippes side.
De to topplederne spilte et spill som passet som hånd i hanske til de som ønsket å svekke tilliten til alt som kom fra Sydvaranger for derigjennom å legge til rette for nedbygging og avvikling av bedriften. Vår vurdering var at dette var et forsøk på å kuppe gjennom en kortsiktig avvikling av gruvevirksomheten i Sør-Varanger.
20. mars 1985. Gråbergbryting på Østmalmen. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
1985 - stans i gråbergbrytinga på Østmalmen
- Nordens Klippe avslører skjulte nedbyggingsplaner
I januar avslørte vi at Industridepartementet planla å legge frem fremtidsløsninga for Sydvaranger allerede i vårsesjonen 1985 - dvs. før Gruveplanen 1985 var ferdig! Dette var stikk i strid med løfter som departementet og industriminister Syse hadde gitt i 1984. Det ble da kjent at departementet arbeidet med planer om å etablere et apatittverk i Kirkenes, basert på avfallet fra den fosforholdige LKAB-sligen. Apatitt var råstoffet som ble brukt til å fremstille superfosfat, som er en form for kunstgjødsel. Tillitsmannsutvalget vedtok 17. januar 1985 en uttalelse som gikk kraftig mot planene om import av LKAB-malm og etablering av et apatittverk.
Senere i januar 1985 avslørte vi at det var utarbeidet et forslag til en avtale mellom Sydvaranger og LKAB om import av malm fra LKABs gruver i Sverige. Disse forhandlingene var ført i all hemmelighet og bare kjent av departementet og styreformann Schanche og advokat A.C. Høeg Rasmussen, som hadde forhandlet med LKAB-ledelsen. Så vidt jeg vet var det ingen lokalt som kjente til forhandlingene mens de foregikk. Vår kunnskap kom fra en av lederne lokalt, som i etterkant hadde fått kopi av utkastet til avtale. Jeg hadde et møte med vedkommende og fikk bare lese dokumentet, jeg fikk ikke en kopi. Men, jeg fikk anledning til å skrive av teksten under møtet og noterte så blekket sprutet. Jeg har fortsatt avskriften av dokumentet i arkivet mitt.
Nordens Klippe kjørte da en kraftig mediekampanje mot de hemmelige planene og sendte bl.a. et åpent brev til industriminister Syse, hvor vi utfordret han til å begrunne hvorfor de arbeidet med konkrete planer før de kjente innholdet i Gruveplanen 1985. Vi sendte også et åpent brev til styreformann Schanche hvor vi ba om en forklaring på hvorfor han og et av styremedlemmene forhandlet bak ryggen til resten av styret og den administrative ledelsen om import av LKAB-malm fra 1986, bygging av et apatittverk og nedleggelsen av egne gruver.
Bedriftsutvalget (BU) med kritikk
På et møte i BU, som består av representanter for den lokale bedriftsledelsen og de ansatte, ble det 28. januar 1985 fattet et enstemmig vedtak som gikk imot forhåndsvedtak om import av LKAB-malm, apatittverk og «nedleggelse av Sydvarangers gruver». BU sa også at det ikke var grunnlag for å vedta noe som helst om økonomien i Vestmalmen før Gruveplanen 1985 forelå. Dette var en klar kritikk av de planer om gråbergstans og import av LKAB-slig som styreformann Schanche og Industridepartementet syslet med. Det var interessant at adm.dir. Hübert var med på møtet og støttet kritikken! Han kjente ikke til de hemmelige forhandlingene med LKAB, men han hadde en måned tidligere, sammen med styreformann Schanche, forhåndskonkludert med at Vestmalmen ikke var lønnsom.
Nordens Klippe avslører hemmelig plan om kraftig reduksjon av gruvevirksomheten
24. april 1985, noen dager før Stortingsbehandlingen av gråbergstansen på Østmalmen, kunne Nordens Klippe i en pressemelding avsløre innholdet i det andre dokumentet i de hemmelige forhandlingene med LKAB. Dokumentet gikk under betegnelsen «Joint Venture». I pressemeldinga sier Nordens Klippe:
«Forhandlingene har vært ført av advokat og styremedlem Anne Cathrine Høeg Rasmussen, på oppdrag fra styreformann Carsten Schanche og ledelsen i Industridepartementet. Dokumentet er datert 24. januar 1985, og er på 2 sider og inneholder 11 punkter.»
Avsløringen var et forsøk fra vår side på å påvirke stortingsbehandlinga om å stoppe gråbergbrytinga på Østmalmen som skulle skje 30. april, og vi sa videre:
«Vi påstår at Industridepartementet ikke legger frem alle opplysningene om de planer som finnes for det framtidige Sydvaranger, slik at Stortinget har full oversikt over konsekvensene av en stans i bevilgningene til drift på «Øst-malmen».
Vi påstår at hensikten med, og konsekvensene av å stanse driften på den sentrale «Østmalmen» er å legge forholdene til rette for at «Joint Venture» avtalen mellom LKAB og A/S Sydvaranger skal settes ut i livet.»
Nytt mini-Sydvaranger - «SV Pellet» skulle etableres
I pkt. 1 i dokumentet heter det: «Pelletsverkene med tilhørende opprednings- og separasjonsverk skilles ut i et heleiet norsk selskap kalt SV Pellett.» I pkt. 4 heter det: «Begge parter skal oppnevne styremedlemmer i SV Pellet. Styret er ansvarlig for ansettelse av ledelsen og generelle retningslinjer for drift av selskapet… Bestemmelser i saker av vesentlig betydning krever enstemmighet.»
LKAB var bare interessert i produksjons-, import- og eksportanleggene, noe som ville innebære at at det utskilte miniselskapet bare ville ha 2-300 ansatte. Selskapet ville blitt under full kontroll av LKAB. Det var LKAB som skulle levere råstoffet, LKAB skulle ha styremedlemmer og viktige beslutninger krevde enstemmighet, dvs. at LKAB hadde vetorett i viktige spørsmål. LKAB skulle få betalt for malmen med en viss prosent av den pris som ble oppnådd for det ferdige produktet (pelletsen) og en prosentvis andel av et overskudd. Skulle situasjonen endre seg hadde LKAB med 6 måneders varsel mulighet for å trekke seg fra avtalen og stanse malmleveransene. Det ville selvsagt vært katastrofalt for Sydvaranger.
Restene av Sydvaranger skulle skilles ut i selvstendige selskaper som skulle selge tjenester til Sydvaranger og eventuelle andre selskaper. Arbeidet med utskillelse av resten av bedriftens avdelinger hadde det blitt arbeidet med siden 1984.
Utredningene om å erstatte sydvarangermalm med import av malm fra LKAB, skulle være avsluttet i løpet av 1. halvår 1985. Hemmelighetskremmeriet skulle altså ordnes mens departementet sa, og styreflertallet og de ansatte trodde, at man ventet på Gruveplanen 1985. Departementet og deler av toppledelsen i Sydvaranger hadde ikke til hensikt å «vente på Gruveplanen», de jobbet i det skjulte for en kraftig nedbygging av Sydvaranger. Dette var svært alvorlig, og man kan si at det satte fyr i Nordens Klippe.
Det ble heldigvis ikke noe av planene om apatittverk, import av LKAB-slig og etablering av et mini-Sydvaranger. Det er sannsynlig at Nordens Klippes avsløringer både om innholdet, hemmelighetskremmeriet og den svikefulle handlemåten som mindretallet i styret opererte på, sammen med faglig uenighet i bedriften, var avgjørende for at det hele ble lagt i en skuff.
Sydvarangers utredningssjef om LKAB-planen: «absurd og meningsløs»
I et notat av 1.4.1985 fra utredningssjef Brynjulf Sesseng til adm.dir. Knut Hübert skriver Sesseng bl.a.:
«LKAB har høyfosformalm som er bortimot usalgbar, og de har lavforsformalm som også har svakheter med for høy forsfor- og for høy alkaligehalt.
… Import av en stor andel LKAB-slig med høy fosforgehalt vil fjerne alle våre strategiske fordeler, og er dødfødt både faglig og forretningsmessig.
… Situasjonen er at ikke fosforrenset LKAB-slig i betydelige doser vil gi en pellets som ikke er salgbar.
For å få en rimelig størrelse på et apatittverk må hele produksjonen baseres på LKAB-slig, og da vil Sydvarangerpelletsen være usalgbar.
… Ideen med apatittverk er selvsagt helt meningsløs. LKAB har jo sligen, de har apatittverk, som de har planlagt utvidet. Tanken på å sende sligen til Kirkenes, bygge et nytt apatittverk og så sende sligen til Glomfjord, er forretningsmessig helt absurd, og det må derfor ligge andre interesser bak.
.... Det er utrolig at medlemmer av vårt styre kan diskutere intensjonsavtaler om import av LKAB-slig på et grunnlag de ikke har noen oversikt over.
… LKAB`s intensjon er å løse sine egne problemer, men deres slig vil ødelegge våre muligheter. Derfor må de avvises.»
Industriminister Syse med midlertidig retrett
Vi fremmet krav om at planene om å stortingsbehandle fremtidsløsninga for Sydvaranger før Gruveplanen var lagt frem 1. juli 1985, ble utsatt. Innad i bedriften ble det mobilisert kraftig - alle fagforeningene og Bedriftsutvalget, og senere et flertall i bedriftens styre, støttet og vedtok et driftsopplegg med full drift og gråbergbryting på Østmalmen i 1985.
Vi fikk også stor støtte lokalt og på politisk plan i Finnmark. Resultatet ble at Syse slo retrett på planene om å stortingsbehandle fremtidsløsninga allerede i vårsesjonen. På vårparten 1985 ble det klart at adm.dir. Hübert gikk av etter kraftig uenighet med styreformann Schanche, bl.a. i spørsmålet om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Hübert hadde åpenbart konkludert med at stans på Østmalmen ikke var forsvarlig og forlot skuta etter et par måneder. At forhandlinger med LKAB var ført bak hans rygg, antar jeg var med i vurderingen om å ta sin hatt og gå.
Mindretall i styret gir Syse hjelp til å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen
Men regjeringa støttet seg på mindretallet i styret i Sydvaranger og la i mars 1985 frem et forslag til Stortinget om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. (Stortingsprop. nr. 67 (1984-85)). Begrunnelsen var at man ikke hadde full oversikt over malmsituasjonen i gruva. Men, dette var ikke korrekt. Man hadde full oversikt over Østmalmen. Den var en rik malm, kvaliteten var kjent siden 1950-tallet, forekomsten inneholdt 30,4 mill tonn malm og 52,4 mill tonn gråberg. Gruveplanen 1985 ville ikke gi flere opplysninger om Østmalmen. Stortinget hadde i de foregående årene bevilget 270 mill kr i nytt og moderne gruveutstyr som skulle klargjøre Østmalmen. I tillegg var det brukt 150 mill kr etter 1982 for å fjerne gråberg. En stans i gråbergbrytinga ville være et brudd på Stortinget forutsetning for bevilgningene i 1984. I innstillinga til stortingsproposisjon nr. 108 sier industrikomiteen i mai 1984:
«Komiteen forutsetter at bevilgningene for 1984 til bergfangst blir fulgt opp med nødvendige bevilgninger i 1985 slik at målet med den ekstraordinære gråbergbryting kan oppfylles ved tilrettelegging av de nødvendige rikere malmforekomster.»
Tidligere hadde både Syse og tidligere industriminister Bratz uttalt seg positivt om gråbergbryting på Østmalmen. I en pressemelding 12. april 1984 sa Syse bl.a.:
«En proposisjon med langsiktig driftsopplegg for Sydvaranger og Store Norske vil bli lagt frem til høsten. Selskapene arbeider nå med Industridepartementet for å finne frem til holdbare opplegg som Regjeringen kan bygge sine beslutninger på. I mellomtiden har vi gått inn for at Sydvaranger kan fortsette med den ekstraordinære gråbergbrytingen som vil gi bedriften rikere malm om noen år.»
Som vi ser, var forslaget om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen i 1985 både et brudd med Stortingets forutsetninger og tidligere løfter om «full drift» inntil de langsiktige løsningene forelå. De tidligere bevilgninger ville ikke bare gi rik og verdifull malm i fremtida; klargjøringa var kommet så langt at Østmalmen ville gi resultater allerede i 1985 ved at man kunne bryte ut malm som tilsvarte en pelletsproduksjon på ca. 310 000 tonn til en verdi på ca. 65 mill kr.
Forslaget fra regjeringa, som støttet seg på et mindretall i Sydvaranger styre, var det som utløste den brede mobiliseringa og aksjonen for gråbergbrytinga på Østmalmen og dermed fremtida til Sydvaranger og sysselsetting og bosetting i Sør-Varanger.
To professorer fra Norges tekniske høgskole støtter de ansatte
I et brev av 25. mars 1985 til Sydvaranger har NTH-professorene Marcus Digre (oppredning) og Kai Nielsen (gruvedrift) utarbeidet en lønnsomhetsanalyse for Østmalmen. De konkluderte med at inntektene ville være 2 660 mill kr, utgiftene 2 103 mill kr og betalingsrekken på 557 mill kr. Dette tilsvarte en internrente på 38,81% for perioden 1985-93. Dette baserte seg bl.a. på en pelletsproduksjon på 2,7 mill tonn. Selv med en reduksjon til 2,1 mill tonn pellets pr år, ville internrenten bli på 30%. Og de sa:
«Dette er også en meget god rentabilitet, og viser klart at Østmalmen er økonomisk drivverdig etter den fremlagte plan for tilredning og drift. Østmalmen er videre den eneste større forekomst hvor man i tide kan få tilgang til slike kvanta malm at et noenlunde tilfredsstillende produksjonsnivå kan opprettholdes frem til 90-årene.»
Konsulentfirmaet IKO: Østmalmen er ulønnsom
Industridepartementet engasjerte konsulentfirmaet IKO til å vurdere lønnsomheten til fortsatt drift på Østmalmen. IKOs konklusjon var at fortsatt drift på Østmalmen ikke var lønnsom. Denne rapporten fikk sterk kritikk blant annet av Sydvarangers lokale ledelse, i et brev til Industridepartementet den 27. mars 1985, sier Sydvaranger blant annet:
«Gjennomgangen av IKO`s brev viser at IKO dessverre er kommet i skade for å gjøre elementære feil. Sammen med for dårlig kjennskap til driftsforhold, kostnadssituasjon og markedssituasjon konkluderer IKO på et sviktende grunnlag.»
Selskapet finner det beklagelig hvis departementet treffer sine beslutninger på det grunnlag IKO Management A/S`s brev gir, og en ber om å få redegjøre for vårt syn snarest.»
Uenigheten mellom IKO og Digre og Nielsen gikk blant annet på om det var realistisk å produsere 2,7 mill tonn pellets pr. år. Som nevnt mente Digre og Nielsen at Østmalmen var svært lønnsom selv med en redusert pelletsproduksjon på 2,1 mill tonn pr. år.
Useriøse planer om alternative arbeidsplasser
I løpet av februar og mars 1985 ble det kjent at departementet jobbet med en rekke forslag til alternativ sysselsetting i kommunen, bl.a. en ferdighusfabrikk som skulle produsere for det sovjetiske markedet, en fabrikk som skulle lage ishockeykøller og en fabrikk som skulle lage utstyr til sykehussenger. I tillegg ble det diskutert «kortsiktige tiltak» som utbedring av flyplassen på Høybuktmoen, utbedring av vann- og kloakksystemet i Kirkenes og utbedring av veier i kommunen. Dessuten ble det i forarbeidene til den kommende proposisjonen også nevnt at havbruk kunne være aktuelt med Norsk Hydro som interessent. Ferdighusfabrikken var det Moelven Brug, som skulle stå bak. I et intervju i Finnmarken 14. mars 1985 sier adm.dir. i Moelven Brug at dette «ganske enkelt er tatt ut av løse lufta». Moelven Brug var ikke en gang forespurt om dette. Hele poenget med disse luftige ideene var at dette skulle komme i stedet for å bevilge penger til gråbergbryting på Østmalmen.
Disse ideene var utarbeidet av en konsulentfirma som var engasjert av Industridepartementet, som jobbet febrilsk med ideer og tiltak som kunne forsvare stans i gråbergbrytinga på Østmalmen og dermed avvikling eller kraftig nedbygging av Sydvaranger.
Motekspertise - Torstein Dahle ved Handelshøyskolen i Bergen
Nordens Klippe engasjerte siviløkonom Torstein Dahle fra Handelshøyskolen i Bergen som vår egen fagekspertise. Han skrev tre svært viktige rapporter som fikk stor betydning; den første om forslaget om å stoppe gråbergbrytinga på Østmalmen, deretter en rapport om påstandene om de enorme statlige driftssubsidiene - begge i mars 1985 - og den siste i oktober 1985 om økonomien i drift av Vestmalmen.
- Nordens Klippe avslører skjulte nedbyggingsplaner
I januar avslørte vi at Industridepartementet planla å legge frem fremtidsløsninga for Sydvaranger allerede i vårsesjonen 1985 - dvs. før Gruveplanen 1985 var ferdig! Dette var stikk i strid med løfter som departementet og industriminister Syse hadde gitt i 1984. Det ble da kjent at departementet arbeidet med planer om å etablere et apatittverk i Kirkenes, basert på avfallet fra den fosforholdige LKAB-sligen. Apatitt var råstoffet som ble brukt til å fremstille superfosfat, som er en form for kunstgjødsel. Tillitsmannsutvalget vedtok 17. januar 1985 en uttalelse som gikk kraftig mot planene om import av LKAB-malm og etablering av et apatittverk.
Senere i januar 1985 avslørte vi at det var utarbeidet et forslag til en avtale mellom Sydvaranger og LKAB om import av malm fra LKABs gruver i Sverige. Disse forhandlingene var ført i all hemmelighet og bare kjent av departementet og styreformann Schanche og advokat A.C. Høeg Rasmussen, som hadde forhandlet med LKAB-ledelsen. Så vidt jeg vet var det ingen lokalt som kjente til forhandlingene mens de foregikk. Vår kunnskap kom fra en av lederne lokalt, som i etterkant hadde fått kopi av utkastet til avtale. Jeg hadde et møte med vedkommende og fikk bare lese dokumentet, jeg fikk ikke en kopi. Men, jeg fikk anledning til å skrive av teksten under møtet og noterte så blekket sprutet. Jeg har fortsatt avskriften av dokumentet i arkivet mitt.
Nordens Klippe kjørte da en kraftig mediekampanje mot de hemmelige planene og sendte bl.a. et åpent brev til industriminister Syse, hvor vi utfordret han til å begrunne hvorfor de arbeidet med konkrete planer før de kjente innholdet i Gruveplanen 1985. Vi sendte også et åpent brev til styreformann Schanche hvor vi ba om en forklaring på hvorfor han og et av styremedlemmene forhandlet bak ryggen til resten av styret og den administrative ledelsen om import av LKAB-malm fra 1986, bygging av et apatittverk og nedleggelsen av egne gruver.
Bedriftsutvalget (BU) med kritikk
På et møte i BU, som består av representanter for den lokale bedriftsledelsen og de ansatte, ble det 28. januar 1985 fattet et enstemmig vedtak som gikk imot forhåndsvedtak om import av LKAB-malm, apatittverk og «nedleggelse av Sydvarangers gruver». BU sa også at det ikke var grunnlag for å vedta noe som helst om økonomien i Vestmalmen før Gruveplanen 1985 forelå. Dette var en klar kritikk av de planer om gråbergstans og import av LKAB-slig som styreformann Schanche og Industridepartementet syslet med. Det var interessant at adm.dir. Hübert var med på møtet og støttet kritikken! Han kjente ikke til de hemmelige forhandlingene med LKAB, men han hadde en måned tidligere, sammen med styreformann Schanche, forhåndskonkludert med at Vestmalmen ikke var lønnsom.
Nordens Klippe avslører hemmelig plan om kraftig reduksjon av gruvevirksomheten
24. april 1985, noen dager før Stortingsbehandlingen av gråbergstansen på Østmalmen, kunne Nordens Klippe i en pressemelding avsløre innholdet i det andre dokumentet i de hemmelige forhandlingene med LKAB. Dokumentet gikk under betegnelsen «Joint Venture». I pressemeldinga sier Nordens Klippe:
«Forhandlingene har vært ført av advokat og styremedlem Anne Cathrine Høeg Rasmussen, på oppdrag fra styreformann Carsten Schanche og ledelsen i Industridepartementet. Dokumentet er datert 24. januar 1985, og er på 2 sider og inneholder 11 punkter.»
Avsløringen var et forsøk fra vår side på å påvirke stortingsbehandlinga om å stoppe gråbergbrytinga på Østmalmen som skulle skje 30. april, og vi sa videre:
«Vi påstår at Industridepartementet ikke legger frem alle opplysningene om de planer som finnes for det framtidige Sydvaranger, slik at Stortinget har full oversikt over konsekvensene av en stans i bevilgningene til drift på «Øst-malmen».
Vi påstår at hensikten med, og konsekvensene av å stanse driften på den sentrale «Østmalmen» er å legge forholdene til rette for at «Joint Venture» avtalen mellom LKAB og A/S Sydvaranger skal settes ut i livet.»
Nytt mini-Sydvaranger - «SV Pellet» skulle etableres
I pkt. 1 i dokumentet heter det: «Pelletsverkene med tilhørende opprednings- og separasjonsverk skilles ut i et heleiet norsk selskap kalt SV Pellett.» I pkt. 4 heter det: «Begge parter skal oppnevne styremedlemmer i SV Pellet. Styret er ansvarlig for ansettelse av ledelsen og generelle retningslinjer for drift av selskapet… Bestemmelser i saker av vesentlig betydning krever enstemmighet.»
LKAB var bare interessert i produksjons-, import- og eksportanleggene, noe som ville innebære at at det utskilte miniselskapet bare ville ha 2-300 ansatte. Selskapet ville blitt under full kontroll av LKAB. Det var LKAB som skulle levere råstoffet, LKAB skulle ha styremedlemmer og viktige beslutninger krevde enstemmighet, dvs. at LKAB hadde vetorett i viktige spørsmål. LKAB skulle få betalt for malmen med en viss prosent av den pris som ble oppnådd for det ferdige produktet (pelletsen) og en prosentvis andel av et overskudd. Skulle situasjonen endre seg hadde LKAB med 6 måneders varsel mulighet for å trekke seg fra avtalen og stanse malmleveransene. Det ville selvsagt vært katastrofalt for Sydvaranger.
Restene av Sydvaranger skulle skilles ut i selvstendige selskaper som skulle selge tjenester til Sydvaranger og eventuelle andre selskaper. Arbeidet med utskillelse av resten av bedriftens avdelinger hadde det blitt arbeidet med siden 1984.
Utredningene om å erstatte sydvarangermalm med import av malm fra LKAB, skulle være avsluttet i løpet av 1. halvår 1985. Hemmelighetskremmeriet skulle altså ordnes mens departementet sa, og styreflertallet og de ansatte trodde, at man ventet på Gruveplanen 1985. Departementet og deler av toppledelsen i Sydvaranger hadde ikke til hensikt å «vente på Gruveplanen», de jobbet i det skjulte for en kraftig nedbygging av Sydvaranger. Dette var svært alvorlig, og man kan si at det satte fyr i Nordens Klippe.
Det ble heldigvis ikke noe av planene om apatittverk, import av LKAB-slig og etablering av et mini-Sydvaranger. Det er sannsynlig at Nordens Klippes avsløringer både om innholdet, hemmelighetskremmeriet og den svikefulle handlemåten som mindretallet i styret opererte på, sammen med faglig uenighet i bedriften, var avgjørende for at det hele ble lagt i en skuff.
Sydvarangers utredningssjef om LKAB-planen: «absurd og meningsløs»
I et notat av 1.4.1985 fra utredningssjef Brynjulf Sesseng til adm.dir. Knut Hübert skriver Sesseng bl.a.:
«LKAB har høyfosformalm som er bortimot usalgbar, og de har lavforsformalm som også har svakheter med for høy forsfor- og for høy alkaligehalt.
… Import av en stor andel LKAB-slig med høy fosforgehalt vil fjerne alle våre strategiske fordeler, og er dødfødt både faglig og forretningsmessig.
… Situasjonen er at ikke fosforrenset LKAB-slig i betydelige doser vil gi en pellets som ikke er salgbar.
For å få en rimelig størrelse på et apatittverk må hele produksjonen baseres på LKAB-slig, og da vil Sydvarangerpelletsen være usalgbar.
… Ideen med apatittverk er selvsagt helt meningsløs. LKAB har jo sligen, de har apatittverk, som de har planlagt utvidet. Tanken på å sende sligen til Kirkenes, bygge et nytt apatittverk og så sende sligen til Glomfjord, er forretningsmessig helt absurd, og det må derfor ligge andre interesser bak.
.... Det er utrolig at medlemmer av vårt styre kan diskutere intensjonsavtaler om import av LKAB-slig på et grunnlag de ikke har noen oversikt over.
… LKAB`s intensjon er å løse sine egne problemer, men deres slig vil ødelegge våre muligheter. Derfor må de avvises.»
Industriminister Syse med midlertidig retrett
Vi fremmet krav om at planene om å stortingsbehandle fremtidsløsninga for Sydvaranger før Gruveplanen var lagt frem 1. juli 1985, ble utsatt. Innad i bedriften ble det mobilisert kraftig - alle fagforeningene og Bedriftsutvalget, og senere et flertall i bedriftens styre, støttet og vedtok et driftsopplegg med full drift og gråbergbryting på Østmalmen i 1985.
Vi fikk også stor støtte lokalt og på politisk plan i Finnmark. Resultatet ble at Syse slo retrett på planene om å stortingsbehandle fremtidsløsninga allerede i vårsesjonen. På vårparten 1985 ble det klart at adm.dir. Hübert gikk av etter kraftig uenighet med styreformann Schanche, bl.a. i spørsmålet om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Hübert hadde åpenbart konkludert med at stans på Østmalmen ikke var forsvarlig og forlot skuta etter et par måneder. At forhandlinger med LKAB var ført bak hans rygg, antar jeg var med i vurderingen om å ta sin hatt og gå.
Mindretall i styret gir Syse hjelp til å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen
Men regjeringa støttet seg på mindretallet i styret i Sydvaranger og la i mars 1985 frem et forslag til Stortinget om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. (Stortingsprop. nr. 67 (1984-85)). Begrunnelsen var at man ikke hadde full oversikt over malmsituasjonen i gruva. Men, dette var ikke korrekt. Man hadde full oversikt over Østmalmen. Den var en rik malm, kvaliteten var kjent siden 1950-tallet, forekomsten inneholdt 30,4 mill tonn malm og 52,4 mill tonn gråberg. Gruveplanen 1985 ville ikke gi flere opplysninger om Østmalmen. Stortinget hadde i de foregående årene bevilget 270 mill kr i nytt og moderne gruveutstyr som skulle klargjøre Østmalmen. I tillegg var det brukt 150 mill kr etter 1982 for å fjerne gråberg. En stans i gråbergbrytinga ville være et brudd på Stortinget forutsetning for bevilgningene i 1984. I innstillinga til stortingsproposisjon nr. 108 sier industrikomiteen i mai 1984:
«Komiteen forutsetter at bevilgningene for 1984 til bergfangst blir fulgt opp med nødvendige bevilgninger i 1985 slik at målet med den ekstraordinære gråbergbryting kan oppfylles ved tilrettelegging av de nødvendige rikere malmforekomster.»
Tidligere hadde både Syse og tidligere industriminister Bratz uttalt seg positivt om gråbergbryting på Østmalmen. I en pressemelding 12. april 1984 sa Syse bl.a.:
«En proposisjon med langsiktig driftsopplegg for Sydvaranger og Store Norske vil bli lagt frem til høsten. Selskapene arbeider nå med Industridepartementet for å finne frem til holdbare opplegg som Regjeringen kan bygge sine beslutninger på. I mellomtiden har vi gått inn for at Sydvaranger kan fortsette med den ekstraordinære gråbergbrytingen som vil gi bedriften rikere malm om noen år.»
Som vi ser, var forslaget om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen i 1985 både et brudd med Stortingets forutsetninger og tidligere løfter om «full drift» inntil de langsiktige løsningene forelå. De tidligere bevilgninger ville ikke bare gi rik og verdifull malm i fremtida; klargjøringa var kommet så langt at Østmalmen ville gi resultater allerede i 1985 ved at man kunne bryte ut malm som tilsvarte en pelletsproduksjon på ca. 310 000 tonn til en verdi på ca. 65 mill kr.
Forslaget fra regjeringa, som støttet seg på et mindretall i Sydvaranger styre, var det som utløste den brede mobiliseringa og aksjonen for gråbergbrytinga på Østmalmen og dermed fremtida til Sydvaranger og sysselsetting og bosetting i Sør-Varanger.
To professorer fra Norges tekniske høgskole støtter de ansatte
I et brev av 25. mars 1985 til Sydvaranger har NTH-professorene Marcus Digre (oppredning) og Kai Nielsen (gruvedrift) utarbeidet en lønnsomhetsanalyse for Østmalmen. De konkluderte med at inntektene ville være 2 660 mill kr, utgiftene 2 103 mill kr og betalingsrekken på 557 mill kr. Dette tilsvarte en internrente på 38,81% for perioden 1985-93. Dette baserte seg bl.a. på en pelletsproduksjon på 2,7 mill tonn. Selv med en reduksjon til 2,1 mill tonn pellets pr år, ville internrenten bli på 30%. Og de sa:
«Dette er også en meget god rentabilitet, og viser klart at Østmalmen er økonomisk drivverdig etter den fremlagte plan for tilredning og drift. Østmalmen er videre den eneste større forekomst hvor man i tide kan få tilgang til slike kvanta malm at et noenlunde tilfredsstillende produksjonsnivå kan opprettholdes frem til 90-årene.»
Konsulentfirmaet IKO: Østmalmen er ulønnsom
Industridepartementet engasjerte konsulentfirmaet IKO til å vurdere lønnsomheten til fortsatt drift på Østmalmen. IKOs konklusjon var at fortsatt drift på Østmalmen ikke var lønnsom. Denne rapporten fikk sterk kritikk blant annet av Sydvarangers lokale ledelse, i et brev til Industridepartementet den 27. mars 1985, sier Sydvaranger blant annet:
«Gjennomgangen av IKO`s brev viser at IKO dessverre er kommet i skade for å gjøre elementære feil. Sammen med for dårlig kjennskap til driftsforhold, kostnadssituasjon og markedssituasjon konkluderer IKO på et sviktende grunnlag.»
Selskapet finner det beklagelig hvis departementet treffer sine beslutninger på det grunnlag IKO Management A/S`s brev gir, og en ber om å få redegjøre for vårt syn snarest.»
Uenigheten mellom IKO og Digre og Nielsen gikk blant annet på om det var realistisk å produsere 2,7 mill tonn pellets pr. år. Som nevnt mente Digre og Nielsen at Østmalmen var svært lønnsom selv med en redusert pelletsproduksjon på 2,1 mill tonn pr. år.
Useriøse planer om alternative arbeidsplasser
I løpet av februar og mars 1985 ble det kjent at departementet jobbet med en rekke forslag til alternativ sysselsetting i kommunen, bl.a. en ferdighusfabrikk som skulle produsere for det sovjetiske markedet, en fabrikk som skulle lage ishockeykøller og en fabrikk som skulle lage utstyr til sykehussenger. I tillegg ble det diskutert «kortsiktige tiltak» som utbedring av flyplassen på Høybuktmoen, utbedring av vann- og kloakksystemet i Kirkenes og utbedring av veier i kommunen. Dessuten ble det i forarbeidene til den kommende proposisjonen også nevnt at havbruk kunne være aktuelt med Norsk Hydro som interessent. Ferdighusfabrikken var det Moelven Brug, som skulle stå bak. I et intervju i Finnmarken 14. mars 1985 sier adm.dir. i Moelven Brug at dette «ganske enkelt er tatt ut av løse lufta». Moelven Brug var ikke en gang forespurt om dette. Hele poenget med disse luftige ideene var at dette skulle komme i stedet for å bevilge penger til gråbergbryting på Østmalmen.
Disse ideene var utarbeidet av en konsulentfirma som var engasjert av Industridepartementet, som jobbet febrilsk med ideer og tiltak som kunne forsvare stans i gråbergbrytinga på Østmalmen og dermed avvikling eller kraftig nedbygging av Sydvaranger.
Motekspertise - Torstein Dahle ved Handelshøyskolen i Bergen
Nordens Klippe engasjerte siviløkonom Torstein Dahle fra Handelshøyskolen i Bergen som vår egen fagekspertise. Han skrev tre svært viktige rapporter som fikk stor betydning; den første om forslaget om å stoppe gråbergbrytinga på Østmalmen, deretter en rapport om påstandene om de enorme statlige driftssubsidiene - begge i mars 1985 - og den siste i oktober 1985 om økonomien i drift av Vestmalmen.
14. mars 1985. Folkemøte protesterer mot forslaget om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen. Ca. 2 000 var til stede på torget i Kirkenes. Stein Larsen hovedtillitsmann i Grubeforeningen Nordens Klippe holder appell. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Mars og april 1985 - forberedelsene starter
Forslaget om stans i gråbergbrytinga førte til en kraftig mobilisering fra Nordens Klippe og de andre fagforeningene ved bedriften. På dette tidspunktet støttet også funksjonærforeninga NALF (Norges Arbeidslederforbund - nå Lederne), som ikke er med i LO, kravet om å ikke stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. 14. mars 1985 ble det arrangert et stort folkemøte på torget i Kirkenes med ca. 2 000 til stede. I min appell sa jeg bl.a.:
Vi godtar ikke stans i gråbergbrytinga!
Vi godtar ikke at gruva skal nedlegges!
Vi godtar ikke arbeidsløshet og fraflytting!
Vi er klar, og vil forberede oss på å ta opp kampen for gruvedriften, arbeidsplassene og lokalsamfunnets fortsatte eksistens!
Vi fikk støtte fra en bred opinion både i lokalsamfunnet og fylket for øvrig - alle politiske partier og Finnmark Fylkesting støttet oss.
Noen dager før dette (6. mars) hadde Nordens Klippe et stort medlemsmøte som protesterte mot stansen i gråbergbrytinga, og som med 406 mot 2 stemmer truet med å fortsette gråbergbrytinga dersom Stortinget var så uansvarlig å stanse klargjøringa av malm på Østmalmen. Forut for medlemsmøtet hadde vi hatt mange og grundige diskusjoner i ledelsen av fagforeninga og særlig i tillitsmannsutvalget. På dette medlemsmøtet ble grunnlaget lagt for den aksjonen som startet 2. mai 1985.
Nordens Klippe opprettet kampfond
Vi henvendte oss til mange fagforeninger over hele landet og støtten til kampen strømmet inn. Nordens Klippe tok initiativ til et eget kampfond som skulle finansiere utgiftene som ville komme for å hindre et stortingsvedtak. På kort tid samlet vi inn over 100 000 kr blant medlemmene. (Kr 100 000 i 1985 tilsvarer vel 250 000 kr i 2019.) Dette var fondets startkapital. Senere fikk vi inn mye støtte fra enkeltpersoner, fagforeninger, partier og støttekomiteer.
Forslaget om stans i gråbergbrytinga førte til en kraftig mobilisering fra Nordens Klippe og de andre fagforeningene ved bedriften. På dette tidspunktet støttet også funksjonærforeninga NALF (Norges Arbeidslederforbund - nå Lederne), som ikke er med i LO, kravet om å ikke stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. 14. mars 1985 ble det arrangert et stort folkemøte på torget i Kirkenes med ca. 2 000 til stede. I min appell sa jeg bl.a.:
Vi godtar ikke stans i gråbergbrytinga!
Vi godtar ikke at gruva skal nedlegges!
Vi godtar ikke arbeidsløshet og fraflytting!
Vi er klar, og vil forberede oss på å ta opp kampen for gruvedriften, arbeidsplassene og lokalsamfunnets fortsatte eksistens!
Vi fikk støtte fra en bred opinion både i lokalsamfunnet og fylket for øvrig - alle politiske partier og Finnmark Fylkesting støttet oss.
Noen dager før dette (6. mars) hadde Nordens Klippe et stort medlemsmøte som protesterte mot stansen i gråbergbrytinga, og som med 406 mot 2 stemmer truet med å fortsette gråbergbrytinga dersom Stortinget var så uansvarlig å stanse klargjøringa av malm på Østmalmen. Forut for medlemsmøtet hadde vi hatt mange og grundige diskusjoner i ledelsen av fagforeninga og særlig i tillitsmannsutvalget. På dette medlemsmøtet ble grunnlaget lagt for den aksjonen som startet 2. mai 1985.
Nordens Klippe opprettet kampfond
Vi henvendte oss til mange fagforeninger over hele landet og støtten til kampen strømmet inn. Nordens Klippe tok initiativ til et eget kampfond som skulle finansiere utgiftene som ville komme for å hindre et stortingsvedtak. På kort tid samlet vi inn over 100 000 kr blant medlemmene. (Kr 100 000 i 1985 tilsvarer vel 250 000 kr i 2019.) Dette var fondets startkapital. Senere fikk vi inn mye støtte fra enkeltpersoner, fagforeninger, partier og støttekomiteer.
14. mars 1985. Innsamling til Nordens Klippes kampfond under folkemøtet på torget i Kirkenes. Støtte fra liten og stor! (Foto Elin Madsen, Sør-Varanger Avis)
Nordens Klippe forbereder seg - utvikler argumentasjon og dokumentasjon
Etter at vi avslørte hva som foregikk blant deler av styret og i departementet, startet vi et grundig og omfattende arbeid med å bygge opp dokumentasjon og argumentasjon for kravet om ikke å stanse gråbergbrytinga og hvorfor det var riktig å kjempe for et fulldriftsalternativ med et langsiktig perspektiv på dagbruddsdrift i minst 20-30 år. Fra januar 1985 og utover var det mange møter i tillitsmannsutvalget, som besto av 25-30 tillitsvalgte i alle avdelinger i bedriften. Vi hadde også møter med de andre fagforeningene i bedriften og andre i lokalsamfunnet.
Aksjonsledelsen etablert i god tid før Stortingets vedtak
Vi visste at Stortinget skulle behandle departementets forslag om å stanse gråbergbrytinga i slutten av april. Medlemsmøtet i Nordens Klippe 6. mars hadde vedtatt det politiske grunnlaget og aksjonsformen. De andre fagforeningene ved bedriften behandlet også spørsmålet. I god tid før stortingsbehandlinga etablerte vi derfor en aksjonsledelse som besto av 20 tillitsvalgte fra de tre LO-foreningene ved bedriften. NALF støttet kravene, men ville ikke delta i aksjonen. Aksjonsledelsen var bredt sammensatt av folk med ulik erfaring og politisk ståsted - fra AKP(ml) til Høyre. Partipolitiske motsetninger ble lagt til side i en felles kamp for arbeidsplasser og bosetting.
Den opprinnelige aksjonsledelsen besto av fra Nordens Klippe: Stein Larsen, Finn Fløtten, Are G. Nilsen, Petter Aule, Ulf Skare, Ivar Hvattum, Arne Roy Markussen, Per Johan Olsen (Pelle), Tor Hasselberg, fra Handel&Kontors Industrigruppe: Tore Wahlberg, Martin Paulsen, Arne Farstad, Anton Karlsen, fra Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer: Harald Simonsen, Roy Ingerøyen, Bjarne Koi, Tor Mathisen, Ole Eliassen, Kjell Witsø og Oddvar Mortensen. Jeg ble valgt som aksjonsleder og talsperson utad. I forkant hadde vi møte med lokale mediefolk som ga oss råd om hvordan vi burde opptre overfor media, f.eks. at vi burde ha en person som utad var den formelle talspersonen.
I tillegg til aksjonsledelsen ble det etablert en styringsgruppe på elleve personer, som hadde møte hver morgen kl. 08.00. Styringsgruppa besto av Stein Larsen (leder), Oddvar Mortensen (nestleder), Anton Karlsen, Ivar Hvattum (informasjonsansvarlig), Kjell Witsø, Arne Farstad (økonomiansvarlig), Finn Fløtten, Ulf Skare, Arne Roy Markussen, Harald Simonsen og Are G. Nilsen. I starten var Tore Wahlberg sekretær for aksjonsledelsen. En rekke andre personer var også til og fra i møtene som de tre fagforeningene avholdt før og under aksjonen. Dette gjaldt særlig de to funksjonærforeningene, som hadde medlemmer som var i arbeid i deler av aksjonstida.
Morten Eggen fra Nordens Klippe spilte en viktig rolle som «agitator» og reiste rundt i landet og holdt møter med fagforeninger og andre organisasjoner. Han hadde flere lange reiserunder, blant annet til trøndelagsfylkene og Nordland sammen med Ulf Skare, og senere alene til en rekke byer på Vestlandet.
En uke etter at aksjonen startet, reorganiserte vi oss og valgte et arbeidsutvalg med en fra hver fagforening: Stein Larsen, Oddvar Mortensen og Anton Karlsen.
Etter at vi avslørte hva som foregikk blant deler av styret og i departementet, startet vi et grundig og omfattende arbeid med å bygge opp dokumentasjon og argumentasjon for kravet om ikke å stanse gråbergbrytinga og hvorfor det var riktig å kjempe for et fulldriftsalternativ med et langsiktig perspektiv på dagbruddsdrift i minst 20-30 år. Fra januar 1985 og utover var det mange møter i tillitsmannsutvalget, som besto av 25-30 tillitsvalgte i alle avdelinger i bedriften. Vi hadde også møter med de andre fagforeningene i bedriften og andre i lokalsamfunnet.
Aksjonsledelsen etablert i god tid før Stortingets vedtak
Vi visste at Stortinget skulle behandle departementets forslag om å stanse gråbergbrytinga i slutten av april. Medlemsmøtet i Nordens Klippe 6. mars hadde vedtatt det politiske grunnlaget og aksjonsformen. De andre fagforeningene ved bedriften behandlet også spørsmålet. I god tid før stortingsbehandlinga etablerte vi derfor en aksjonsledelse som besto av 20 tillitsvalgte fra de tre LO-foreningene ved bedriften. NALF støttet kravene, men ville ikke delta i aksjonen. Aksjonsledelsen var bredt sammensatt av folk med ulik erfaring og politisk ståsted - fra AKP(ml) til Høyre. Partipolitiske motsetninger ble lagt til side i en felles kamp for arbeidsplasser og bosetting.
Den opprinnelige aksjonsledelsen besto av fra Nordens Klippe: Stein Larsen, Finn Fløtten, Are G. Nilsen, Petter Aule, Ulf Skare, Ivar Hvattum, Arne Roy Markussen, Per Johan Olsen (Pelle), Tor Hasselberg, fra Handel&Kontors Industrigruppe: Tore Wahlberg, Martin Paulsen, Arne Farstad, Anton Karlsen, fra Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer: Harald Simonsen, Roy Ingerøyen, Bjarne Koi, Tor Mathisen, Ole Eliassen, Kjell Witsø og Oddvar Mortensen. Jeg ble valgt som aksjonsleder og talsperson utad. I forkant hadde vi møte med lokale mediefolk som ga oss råd om hvordan vi burde opptre overfor media, f.eks. at vi burde ha en person som utad var den formelle talspersonen.
I tillegg til aksjonsledelsen ble det etablert en styringsgruppe på elleve personer, som hadde møte hver morgen kl. 08.00. Styringsgruppa besto av Stein Larsen (leder), Oddvar Mortensen (nestleder), Anton Karlsen, Ivar Hvattum (informasjonsansvarlig), Kjell Witsø, Arne Farstad (økonomiansvarlig), Finn Fløtten, Ulf Skare, Arne Roy Markussen, Harald Simonsen og Are G. Nilsen. I starten var Tore Wahlberg sekretær for aksjonsledelsen. En rekke andre personer var også til og fra i møtene som de tre fagforeningene avholdt før og under aksjonen. Dette gjaldt særlig de to funksjonærforeningene, som hadde medlemmer som var i arbeid i deler av aksjonstida.
Morten Eggen fra Nordens Klippe spilte en viktig rolle som «agitator» og reiste rundt i landet og holdt møter med fagforeninger og andre organisasjoner. Han hadde flere lange reiserunder, blant annet til trøndelagsfylkene og Nordland sammen med Ulf Skare, og senere alene til en rekke byer på Vestlandet.
En uke etter at aksjonen startet, reorganiserte vi oss og valgte et arbeidsutvalg med en fra hver fagforening: Stein Larsen, Oddvar Mortensen og Anton Karlsen.
20. mars 1985. Fra Sydvarangers område i Bjørnevatn. Tillitsvalgte fra de tre LO-foreningene ved Sydvaranger. Aksjonene planlegges. Foran fra venstre Ulf Skare og Stein Larsen fra Grubeforeningen Nordens Klippe, bak fra venstre Harald Simonsen (NFATF), Finn Fløtten formann i Grubeforeningen Nordens Klippe, Anton Karlsen HK og Oddvar Mortensen NFATF, nestformann i aksjonskomiteen, senere gruvesjef ved Sydvaranger. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Grundige forberedelser - velvillige fagfolk og ledere
Forut for dette hadde jeg i lang tid brukt mye tid på å lese og forstå gruvedrift og hva som var situasjonen i gruva. Jeg hadde utallige uformelle samtaler med ledere og fagfolk på mange plan i bedriften, og særlig planleggere i gruva. Jeg leste meg opp på tidligere planer, hva som var sagt og vedtatt av tidligere regjeringer og hva som skjedde under stortingsbehandlingene. Jeg hadde ingen erfaring med gruvedrift, men heldigvis var det mange i tillitsmannsutvalget og de andre fagforeningene som kunne mye om gruvedrift og hadde svært god kjennskap til situasjonen i gruva.
De mange fagfolkene og lederne jeg tok kontakt med stilte velvillig opp og tegnet, forklarte og kopierte kart og skisser over gruva og planene. Det var ikke alltid jeg avtalte møter på forhånd - ofte stakk jeg bare hodet inn døra og spurte om de hadde tid et øyeblikk. Jeg er svært takknemlig for at de så tålmodig og generøst delte sin kunnskap med meg. Uten denne velvilligheten, ville jeg ikke hatt mulighet til å forstå situasjonen i gruva, hva som kunne skje, utvikle analyser og fremme forslag til konkret politikk for den kampen vi sto foran. Jeg må understreke at jeg selvsagt diskuterte mye med andre venner både i og utenfor fagforeninga. Det var mange som bidro med forståelse og innspill.
Stor møtevirksomhet blant de ansatte
I ukene fram mot slutten av april 1985 hadde vi utallige møter internt i bedriften. Det var møter på alle skiftene i hele bedriften. I Bjørnevatn kjørte man 4-skift og i produksjonen i Kirkenes 5-skift. Vi hadde møter på dagtid, ettermiddag og nattskiftene for å diskutere innholdet i og konsekvensene av regjeringa sitt forslag om å stanse drifta på Østmalmen. Vi diskuterte svært grundig hva en aksjon mot et stortingsvedtak ville innebære.
Forut for dette hadde jeg i lang tid brukt mye tid på å lese og forstå gruvedrift og hva som var situasjonen i gruva. Jeg hadde utallige uformelle samtaler med ledere og fagfolk på mange plan i bedriften, og særlig planleggere i gruva. Jeg leste meg opp på tidligere planer, hva som var sagt og vedtatt av tidligere regjeringer og hva som skjedde under stortingsbehandlingene. Jeg hadde ingen erfaring med gruvedrift, men heldigvis var det mange i tillitsmannsutvalget og de andre fagforeningene som kunne mye om gruvedrift og hadde svært god kjennskap til situasjonen i gruva.
De mange fagfolkene og lederne jeg tok kontakt med stilte velvillig opp og tegnet, forklarte og kopierte kart og skisser over gruva og planene. Det var ikke alltid jeg avtalte møter på forhånd - ofte stakk jeg bare hodet inn døra og spurte om de hadde tid et øyeblikk. Jeg er svært takknemlig for at de så tålmodig og generøst delte sin kunnskap med meg. Uten denne velvilligheten, ville jeg ikke hatt mulighet til å forstå situasjonen i gruva, hva som kunne skje, utvikle analyser og fremme forslag til konkret politikk for den kampen vi sto foran. Jeg må understreke at jeg selvsagt diskuterte mye med andre venner både i og utenfor fagforeninga. Det var mange som bidro med forståelse og innspill.
Stor møtevirksomhet blant de ansatte
I ukene fram mot slutten av april 1985 hadde vi utallige møter internt i bedriften. Det var møter på alle skiftene i hele bedriften. I Bjørnevatn kjørte man 4-skift og i produksjonen i Kirkenes 5-skift. Vi hadde møter på dagtid, ettermiddag og nattskiftene for å diskutere innholdet i og konsekvensene av regjeringa sitt forslag om å stanse drifta på Østmalmen. Vi diskuterte svært grundig hva en aksjon mot et stortingsvedtak ville innebære.
20. mars 1985. Skuffe 4 på Østmalmen. Grubeforeningen Nordens Klippe er godt i gang med mobiliseringa mot forslaget om stans i gråbergbrytinga. På hvert skift var det var to arbeidere som jobbet på den store lasteskuffa. Fra venstre: Øystein Håkonsen, medlem i aksjonskomiteen, Ulf Skare, nestformann i tillitsmannsutvalget, Geir Lemika og Stein Larsen, hovedtillitsmann i Nordens Klippe. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Alle ble grundig forberedt på konsekvensene av aksjonen
Alle var klar over at aksjonen - som vi definerte som en politisk aksjon mot et uansvarlig stortingsvedtak som ville føre til stans i all gruvedrift innen 2 år - ville bli erklært og dømt ulovlig og tariffstridig i Arbeidsretten. Alle var klar over at vi ikke ville få lønn under en slik aksjon. Alle var klar over at vi ikke kunne regne med støtte fra verken LO eller vårt forbund til en ulovlig aksjon. Alle var klar over at vi måtte regne med et kraftig press for å avslutte aksjonen, både fra media, politikere, bedriftsledelse, vårt eget forbund og uenighet i egne rekker. Vi var forberedt på at vi ville kunne få krav om erstatning mot oss, både for en ulovlig aksjon, men også for å eventuelt ha stanset produksjonen. Vi var forberedt på at enkelte i aksjonsledelsen kunne risikere å bli oppsagt/avskjediget, eller i alle fall få trusler om det. På forhånd hadde jeg vært i kontakt med dyktige advokater utenfor LO-systemet for å sikre bistand hvis dette skulle skje.
Alle var klar over at vi ikke hadde noen garanti for at vi ville lykkes. Å omgjøre et stortingsvedtak er ingen lett match, og vi ville få svært sterke krefter mot oss. Vi var forberedt på å tape kampen, men vi ville ikke tape uten å ha gjort et helhjertet forsøk på å unngå nedleggelse av bedriften og tap av arbeidsplassene.
Ingen skam å tape
Denne linja fikk stor oppslutning blant medlemmene. Vi skulle gjøre et forsøk - det var ingen skam å tape. Alt sto på spill og den eneste kraften som kunne ha en sjanse var medlemmene i Nordens Klippe og de andre fagforeningene ved bedriften. Vi måtte stå i samlet flokk - og vi måtte vise at vi var villig til å ofre mye for fremtida vår.
Alle var klar over at aksjonen - som vi definerte som en politisk aksjon mot et uansvarlig stortingsvedtak som ville føre til stans i all gruvedrift innen 2 år - ville bli erklært og dømt ulovlig og tariffstridig i Arbeidsretten. Alle var klar over at vi ikke ville få lønn under en slik aksjon. Alle var klar over at vi ikke kunne regne med støtte fra verken LO eller vårt forbund til en ulovlig aksjon. Alle var klar over at vi måtte regne med et kraftig press for å avslutte aksjonen, både fra media, politikere, bedriftsledelse, vårt eget forbund og uenighet i egne rekker. Vi var forberedt på at vi ville kunne få krav om erstatning mot oss, både for en ulovlig aksjon, men også for å eventuelt ha stanset produksjonen. Vi var forberedt på at enkelte i aksjonsledelsen kunne risikere å bli oppsagt/avskjediget, eller i alle fall få trusler om det. På forhånd hadde jeg vært i kontakt med dyktige advokater utenfor LO-systemet for å sikre bistand hvis dette skulle skje.
Alle var klar over at vi ikke hadde noen garanti for at vi ville lykkes. Å omgjøre et stortingsvedtak er ingen lett match, og vi ville få svært sterke krefter mot oss. Vi var forberedt på å tape kampen, men vi ville ikke tape uten å ha gjort et helhjertet forsøk på å unngå nedleggelse av bedriften og tap av arbeidsplassene.
Ingen skam å tape
Denne linja fikk stor oppslutning blant medlemmene. Vi skulle gjøre et forsøk - det var ingen skam å tape. Alt sto på spill og den eneste kraften som kunne ha en sjanse var medlemmene i Nordens Klippe og de andre fagforeningene ved bedriften. Vi måtte stå i samlet flokk - og vi måtte vise at vi var villig til å ofre mye for fremtida vår.
6. mars 1985. Medlemsmøte i Grubeforeningen Nordens Klippe. Her blir aksjonsformen vedtatt. (Foto Elin Madsen, Sør-Varanger Avis)
Målsetting - hindre nedlegging
Vår oppgave var å gjøre nedlegging av Sydvaranger politisk umulig og gi regjeringa så mye motstand som mulig. Hovedmålsettinga var å opprettholde alle arbeidsplassene og dermed sikre sysselsetting og bosettinga i Sør-Varanger. Den kortsiktige, men helt avgjørende målsettinga var å hindre stans i gråbergbrytinga eller få den i gang så snart som mulig dersom vi ikke klarte å hindre stansen. Den langsiktige målsettingen var full drift på begge pelletsverkene med dagbruddsdrift på Vestmalmen og deretter underjordsdrift. Dette var var et driftsopplegg som ville sikre dagbruddsdrift i 20-30 år og deretter underjordsdrift i uoverskuelig fremtid. Vi trodde ikke det var mulig å skaffe nye arbeidsplasser så raskt at man kunne hindre arbeidsledighet og fraflytting. Derfor ville vi holde fast ved de arbeidsplassene vi faktisk hadde.
I en tale foran Stortinget 17. mars 1986 sa jeg som en kommentar til de som trodde at vi ikke ville akseptere noe annet enn gruvedrift i Sør-Varanger:
«Vi er ikke prinsipielt for gruvedrift i Sør-Varanger. Vi tror ikke noen av oss er født gruvearbeidere, og at det eneste fornuftige vi kan gjøre med livet vårt er å hakke i fjell. Vi har derimot et annet prinsipp: Vi er prinsipielt imot arbeidsledighet. Vi kan ikke frivillig godta at noen skal kastes ut i arbeidsledighet og sosial nød. Vi er mot at ungdommen som vokser opp skal bli arbeidsledige eller tvunget ut av distriktet for å få seg arbeid. Vi ønsker å leve et meningsfylt liv også i distrikts-Norge.»
Aksjonsformen - de ansatte tar over gråbergbrytinga
Det forelå et forslag fra regjeringa om at Stortinget skulle vedta å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. Konsekvensen av en varig stans ville være at det ikke var klargjort malm for mer enn drift i et par år. I 1987 ville det være slutt på gruvevirksomheten. Dette var ikke en vulgær eller overdrevet analyse fra vår side. Det hadde vært åpenbart i flere år og redegjort for i tidligere gruveplaner. Vårt mål var å hindre stans i gråbergbrytinga på Østmalmen fordi det var ensbetydende med nedleggelse, dersom den ble varig. Vi var klar over at ledelsen i Sydvaranger ville måtte stanse gråbergbrytinga på Østmalmen så snart Stortinget hadde fatte sitt vedtak. Derfor utviklet vi ideen om å trosse stortingsvedtaket ved å fortsette gråbergbrytinga så lenge vi kunne. Vi planla derfor å «overta» drifta på Østmalmen. Aksjonsformen ble grundig diskutert og var knyttet til hva som var formålet med kampen.
Vi visste at en stans i gråbergbrytinga ville skje ved at man kuttet strømtilførselen til lasteskuffa på Østmalmen. Internt diskuterte vi om vi fysisk skulle hindre det ved å sette ut vakter som skulle hindre bedriftens folk å kutte strømmen. Konkrete navn ble nevnt - og det var ikke de mest lettskremte karene som eventuelt skulle gjøre det. For å si det slik; jeg tror ikke noen av ingeniørene ved Sydvaranger ville hatt mye å stille opp med i en fysisk konfrontasjon med disse karene. Selvsagt ble det ikke vedtatt noe slikt. Det var en morsom ide, men ingen ansvarlige i fagforeninga ville gå så langt at vi utsatte enkeltpersoner for en slik farefull oppgave.
Opplegget var derfor å holde på så lenge som mulig med forhandlinger og trenering. Når strømmen ble kuttet hadde vi bestemt at vi da stanset hele produksjonen - fra gruva, jernbanen, knusverket, separasjonsverket, pelletsverkene. Man kan vel si at den opprinnelige aksjonsformen lignet på en bedriftsokkupasjon når det gjelder gråbergbrytinga, som etter en viss tid ville gå over til arbeidsnedleggelse eller streik.
I tillegg til aksjonsledelsen, hadde vi valgt 3-4 personer fra hvert skift i produksjonsløypa. I Bjørnevatn skulle disse holde gråbergbrytinga på Østmalmen i gang lengst mulig. Når den ble stoppet, skulle disse personene stanse all produksjon i Bjørnevatn og Kirkenes. Totalt var det ca. 40-50 personer som hadde fått denne oppgaven.
Stortingsvedtak 30. april 1985
30. april 1985 vedtok Stortinget, med stemmene fra H, Sp, Krf og Frp, å stanse drifta på Østmalmen. Klarsignalet til å starte kampen for en ny Stortingsbehandling og omgjøring av vedtaket var gitt.
Vår oppgave var å gjøre nedlegging av Sydvaranger politisk umulig og gi regjeringa så mye motstand som mulig. Hovedmålsettinga var å opprettholde alle arbeidsplassene og dermed sikre sysselsetting og bosettinga i Sør-Varanger. Den kortsiktige, men helt avgjørende målsettinga var å hindre stans i gråbergbrytinga eller få den i gang så snart som mulig dersom vi ikke klarte å hindre stansen. Den langsiktige målsettingen var full drift på begge pelletsverkene med dagbruddsdrift på Vestmalmen og deretter underjordsdrift. Dette var var et driftsopplegg som ville sikre dagbruddsdrift i 20-30 år og deretter underjordsdrift i uoverskuelig fremtid. Vi trodde ikke det var mulig å skaffe nye arbeidsplasser så raskt at man kunne hindre arbeidsledighet og fraflytting. Derfor ville vi holde fast ved de arbeidsplassene vi faktisk hadde.
I en tale foran Stortinget 17. mars 1986 sa jeg som en kommentar til de som trodde at vi ikke ville akseptere noe annet enn gruvedrift i Sør-Varanger:
«Vi er ikke prinsipielt for gruvedrift i Sør-Varanger. Vi tror ikke noen av oss er født gruvearbeidere, og at det eneste fornuftige vi kan gjøre med livet vårt er å hakke i fjell. Vi har derimot et annet prinsipp: Vi er prinsipielt imot arbeidsledighet. Vi kan ikke frivillig godta at noen skal kastes ut i arbeidsledighet og sosial nød. Vi er mot at ungdommen som vokser opp skal bli arbeidsledige eller tvunget ut av distriktet for å få seg arbeid. Vi ønsker å leve et meningsfylt liv også i distrikts-Norge.»
Aksjonsformen - de ansatte tar over gråbergbrytinga
Det forelå et forslag fra regjeringa om at Stortinget skulle vedta å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. Konsekvensen av en varig stans ville være at det ikke var klargjort malm for mer enn drift i et par år. I 1987 ville det være slutt på gruvevirksomheten. Dette var ikke en vulgær eller overdrevet analyse fra vår side. Det hadde vært åpenbart i flere år og redegjort for i tidligere gruveplaner. Vårt mål var å hindre stans i gråbergbrytinga på Østmalmen fordi det var ensbetydende med nedleggelse, dersom den ble varig. Vi var klar over at ledelsen i Sydvaranger ville måtte stanse gråbergbrytinga på Østmalmen så snart Stortinget hadde fatte sitt vedtak. Derfor utviklet vi ideen om å trosse stortingsvedtaket ved å fortsette gråbergbrytinga så lenge vi kunne. Vi planla derfor å «overta» drifta på Østmalmen. Aksjonsformen ble grundig diskutert og var knyttet til hva som var formålet med kampen.
Vi visste at en stans i gråbergbrytinga ville skje ved at man kuttet strømtilførselen til lasteskuffa på Østmalmen. Internt diskuterte vi om vi fysisk skulle hindre det ved å sette ut vakter som skulle hindre bedriftens folk å kutte strømmen. Konkrete navn ble nevnt - og det var ikke de mest lettskremte karene som eventuelt skulle gjøre det. For å si det slik; jeg tror ikke noen av ingeniørene ved Sydvaranger ville hatt mye å stille opp med i en fysisk konfrontasjon med disse karene. Selvsagt ble det ikke vedtatt noe slikt. Det var en morsom ide, men ingen ansvarlige i fagforeninga ville gå så langt at vi utsatte enkeltpersoner for en slik farefull oppgave.
Opplegget var derfor å holde på så lenge som mulig med forhandlinger og trenering. Når strømmen ble kuttet hadde vi bestemt at vi da stanset hele produksjonen - fra gruva, jernbanen, knusverket, separasjonsverket, pelletsverkene. Man kan vel si at den opprinnelige aksjonsformen lignet på en bedriftsokkupasjon når det gjelder gråbergbrytinga, som etter en viss tid ville gå over til arbeidsnedleggelse eller streik.
I tillegg til aksjonsledelsen, hadde vi valgt 3-4 personer fra hvert skift i produksjonsløypa. I Bjørnevatn skulle disse holde gråbergbrytinga på Østmalmen i gang lengst mulig. Når den ble stoppet, skulle disse personene stanse all produksjon i Bjørnevatn og Kirkenes. Totalt var det ca. 40-50 personer som hadde fått denne oppgaven.
Stortingsvedtak 30. april 1985
30. april 1985 vedtok Stortinget, med stemmene fra H, Sp, Krf og Frp, å stanse drifta på Østmalmen. Klarsignalet til å starte kampen for en ny Stortingsbehandling og omgjøring av vedtaket var gitt.
30. april 1985. Stortinget skal ta stilling til regjeringas forslag om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen. Fra venstre: Stein Larsen, hovedtillitsmann i Grubeforeningen Nordens Klippe, Nils Edvard Olsen, ordfører i Sør-Varanger og Jan P. Syse industriminister. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Dagen etter - 1. mai - samlet fagbevegelsen og de politiske partiene seg i en felles demonstrasjon mot stortingsvedtaket og støtte til vår kamp for å sikre gruvedrifta og lokalsamfunnets fremtid. Et av de største 1. mai-togene etter krigen gikk gjennom gatene i Kirkenes. Taler var Erik Dalheim, Arbeiderpartiets saksordfører for Sydvaranger-saken på Stortinget. Jeg holdt appell. I toget gikk også flere av lederne ved Sydvaranger.
1. mai 1985. 6-700 deltok i et av de største 1. mai-torgene i Kirkenes etter krigen. Protest mot stans i gråbergbrytinga på Østmalmen og kamp mot regjeringas industripolitikk var hovedsaken i demonstrasjonen. (Foto: Lars M Hjorthol, Klassekampen)
Aksjonen starter 2. mai 1985
Torsdag 2. mai ble aksjonen utløst ved at bedriftsledelsen bestemte seg for å gjennomføre stortingsvedtaket om stans i gråbergbrytinga ved å flytte den store lasteskuffa fra Østmalmen. Alle de tre LO-foreninger var i aksjon; Nordens Klippe, Sør-Varanger Handel og Kontors Industrigruppe og Sør-Varanger avd. av NFATF. Da vi fikk kjennskap til at strømmen ville bli kuttet på ettermiddagskiftet, møtte Ulf Skare og jeg fra aksjonsledelsen opp i gangen på stigerkontoret i Bjørnevatn. Skiftet som skulle på jobb kl. 14.00 var til stede i gangen og jeg, som aksjonsleder gikk da opp i trappa og ga kontrabeskjed om at ledelsens ordre skulle trosses og at alle skulle kjøre drifta på Østmalmen som vanlig. Dette var ingen «ordre» fra aksjonsledelsen, men en beskjed til de ansatte om å gjennomføre de demokratiske vedtakene som var fattet i de tre fagforeningene.
Torsdag 2. mai ble aksjonen utløst ved at bedriftsledelsen bestemte seg for å gjennomføre stortingsvedtaket om stans i gråbergbrytinga ved å flytte den store lasteskuffa fra Østmalmen. Alle de tre LO-foreninger var i aksjon; Nordens Klippe, Sør-Varanger Handel og Kontors Industrigruppe og Sør-Varanger avd. av NFATF. Da vi fikk kjennskap til at strømmen ville bli kuttet på ettermiddagskiftet, møtte Ulf Skare og jeg fra aksjonsledelsen opp i gangen på stigerkontoret i Bjørnevatn. Skiftet som skulle på jobb kl. 14.00 var til stede i gangen og jeg, som aksjonsleder gikk da opp i trappa og ga kontrabeskjed om at ledelsens ordre skulle trosses og at alle skulle kjøre drifta på Østmalmen som vanlig. Dette var ingen «ordre» fra aksjonsledelsen, men en beskjed til de ansatte om å gjennomføre de demokratiske vedtakene som var fattet i de tre fagforeningene.
2. mai 1985. På stigerkontoret i gruva i Bjørnevatn. Ulf Skare og aksjonsleder Stein Larsen møter de som skal på ettermiddagskiftet. Stein Larsen gir beskjed om at aksjonen skal starte og at gråbergbrytinga på Østmalmen skal fortsette. Bildet er dessverre av dårlig kvalitet, men er det eneste som finnes fra denne historiske begivenheten. (Foto Lars M. Hjorthol, Klassekampen)
Vi gjennomførte en rekke forhandlinger med bedriftsledelsen både i dagene før, men også ut over dagen 2. mai, hvor vi argumenterte for vårt syn og begrunnet aksjonsformen. I protokollen fra 18. april sa vi:
«Aksjonene er ingen streik eller arbeidsnedleggelse, og har ikke til hensikt å tvinge frem en løsning mellom fagforeningene og bedriftsledelsen. Slike aksjoner rettet mot Stortingets vedtak, er, etter de ansattes mening, ikke ulovlige.
…. De tillitsvalgte understreket videre at de ansatte kun har til hensikt å gjennomføre et driftsopplegg som alle ved bedriften mener er riktig og nødvendig for å oppfylle årets produksjonsbudsjett, og klargjøre malmforekomstene for maksimal og kontinuerlig pelletsproduksjon i framtida.»
I senere protokoller fra 2. mai sa vi, etter at bedriften hadde bedt om avklaring på om aksjonen ville vare ut over en dag:
«Medlemsmøtenes vedtak om å gjennomføre en politisk aksjon står ved lag. Den politiske aksjonen vil bli gjennomført fra det tidspunkt bedriften iverksetter stans i driften på Øst-malmen og inntil videre.»
Bedriften hevdet at aksjonene ville være ulovlige og tariffstridige og truet med at «de som medvirket til og deltar i ulovlig aksjon [kan] gjøres erstatningspliktige for skade og tap som bedriften påføres ved aksjonen.»
Målet vårt var å holde forhandlingene med bedriften i gang så lenge som mulig, slik at gråbergbrytinga kunne holdes i gang. Vi holdt det gående med forhandlinger i ca. åtte timer før strømmen ble kuttet om kvelden 2. mai. Øystein Håkonsen og Geir Lemika kjørte lasteskuffa på Østmalmen denne ettermiddagen. Under arbeidet med artikkelen snakket jeg med Geir. Han bekreftet at det var han og Øystein som var på jobb og at det var de «som satte skjeia i bakken» da vi ble tvunget til å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen.
Stansen i gråbergbrytinga var startskuddet til andre fase av aksjonen. Vi ga da beskjed til våre folk om at all produksjon av malm, slig og pellets, samt utskipning av pellets skulle stanses. Produksjonsstansen ble gjennomført på en forsvarlig måte av folk som på forhånd var utpekt på samtlige skift for å gjennomføre stansen. De to pelletsovnene ble kjørt ned på vanlig måte slik at de ikke fikk noen skader.
«Aksjonene er ingen streik eller arbeidsnedleggelse, og har ikke til hensikt å tvinge frem en løsning mellom fagforeningene og bedriftsledelsen. Slike aksjoner rettet mot Stortingets vedtak, er, etter de ansattes mening, ikke ulovlige.
…. De tillitsvalgte understreket videre at de ansatte kun har til hensikt å gjennomføre et driftsopplegg som alle ved bedriften mener er riktig og nødvendig for å oppfylle årets produksjonsbudsjett, og klargjøre malmforekomstene for maksimal og kontinuerlig pelletsproduksjon i framtida.»
I senere protokoller fra 2. mai sa vi, etter at bedriften hadde bedt om avklaring på om aksjonen ville vare ut over en dag:
«Medlemsmøtenes vedtak om å gjennomføre en politisk aksjon står ved lag. Den politiske aksjonen vil bli gjennomført fra det tidspunkt bedriften iverksetter stans i driften på Øst-malmen og inntil videre.»
Bedriften hevdet at aksjonene ville være ulovlige og tariffstridige og truet med at «de som medvirket til og deltar i ulovlig aksjon [kan] gjøres erstatningspliktige for skade og tap som bedriften påføres ved aksjonen.»
Målet vårt var å holde forhandlingene med bedriften i gang så lenge som mulig, slik at gråbergbrytinga kunne holdes i gang. Vi holdt det gående med forhandlinger i ca. åtte timer før strømmen ble kuttet om kvelden 2. mai. Øystein Håkonsen og Geir Lemika kjørte lasteskuffa på Østmalmen denne ettermiddagen. Under arbeidet med artikkelen snakket jeg med Geir. Han bekreftet at det var han og Øystein som var på jobb og at det var de «som satte skjeia i bakken» da vi ble tvunget til å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen.
Stansen i gråbergbrytinga var startskuddet til andre fase av aksjonen. Vi ga da beskjed til våre folk om at all produksjon av malm, slig og pellets, samt utskipning av pellets skulle stanses. Produksjonsstansen ble gjennomført på en forsvarlig måte av folk som på forhånd var utpekt på samtlige skift for å gjennomføre stansen. De to pelletsovnene ble kjørt ned på vanlig måte slik at de ikke fikk noen skader.
20. mars 1985. Fra venstre: Geir Lemika, Ulf Skare, Stein Larsen og Øystein Håkonsen ved «2300» lasteskuffa på Østmalmen. Maskinen løftet ca. 22 kubikk. Geir og Øystein var på jobb da aksjonen startet, og var de som «satte skjeia i bakken» da bedriften stanses gråbergbrytinga på Østmalmen. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Fredag 3. mai - de ansatte beordret ut av bedriftsområdet
Bedriftsledelsen svarte på produksjonsstansen med å beordre omtrent alle ansatte ut av bedriftsområdet i løpet av fredag 3. mai. Denne dagen sendte bedriften ut et skriv til alle ansatte hvor de sa at alle som ikke deltok i selve produksjonsvirksomheten ble permittert dersom de ikke ble engasjert av bedriften til annet arbeid. Samme dag var det forhandlingsmøte med ledelsen, hvor vi bl.a. hevdet at samtlige medlemmer i de tre fagforeningene «kollektivt» gjennomfører vedtakene - ikke bare de som er i selve produksjonen.
Bedriftsledelsen svarte på produksjonsstansen med å beordre omtrent alle ansatte ut av bedriftsområdet i løpet av fredag 3. mai. Denne dagen sendte bedriften ut et skriv til alle ansatte hvor de sa at alle som ikke deltok i selve produksjonsvirksomheten ble permittert dersom de ikke ble engasjert av bedriften til annet arbeid. Samme dag var det forhandlingsmøte med ledelsen, hvor vi bl.a. hevdet at samtlige medlemmer i de tre fagforeningene «kollektivt» gjennomfører vedtakene - ikke bare de som er i selve produksjonen.
4. mai 1985. Informasjonsmøte på Malmklang. Salen holder på å fylles opp. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
4. mai 1985. Informasjonsmøte på Malmklang. Tredje dag i aksjonen. På podiet ledere fra de tre fagforeningene som var i aksjon. Fra venstre Oddvar Mortensen NFATF, Tore Wahlberg HK, Finn Fløtten Grubeforeningen Nordens Klippe, Anton Karlsen HK, Stein Larsen Grubeforeningen Nordens Klippe, Harald Simonsen NFATF og Ulf Skare Grubeforeningen Nordens Klippe. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Lørdag 4. mai - stort informasjonsmøte
Bedriftens pålegg om å forlate området og permitteringsvarselet gjorde noen usikker fordi vårt opplegg var å fortsette med alt annet arbeid utenom selve produksjonen. Aksjonen var i gang og det var behov for å diskutere situasjonen. Vi innkalte derfor alle ansatte til et informasjonsmøte på Malmklang lørdag 4. mai.
På møtet kom det omlag 500 mennesker som ga entusiastisk støtte til aksjonen. Vårt forbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, hadde allerede sendt gruvesekretær Ivar Skredderhaug til Kirkenes i et forsøk på å stanse aksjonen. Vi hadde møte med han kl 09.00 lørdag 4. mai og han deltok også på informasjonsmøtet kl 12.00, hvor han oppfordret til å avblåse aksjonen. Oppfordringen ble selvsagt ikke tatt hensyn til. Han insisterte på å delta på et møte i aksjonsledelsen også om ettermiddagen. Der fikk han anledning til å gjenta sin argumentasjon, men på et tidspunkt måtte vi be han forlate møtet fordi aksjonsledelsen sto foran en rekke oppgaver som måtte løses. Vi hadde ganske enkelt ikke anledning til å bruke mer tid på å argumentere mot han. Vårt standpunkt var klart. Vi hadde full støtte blant våre medlemmer og oppgaven var nå å lede aksjonen - ikke kaste bort tid på nyttesløse diskusjoner.
Bedriftens pålegg om å forlate området og permitteringsvarselet gjorde noen usikker fordi vårt opplegg var å fortsette med alt annet arbeid utenom selve produksjonen. Aksjonen var i gang og det var behov for å diskutere situasjonen. Vi innkalte derfor alle ansatte til et informasjonsmøte på Malmklang lørdag 4. mai.
På møtet kom det omlag 500 mennesker som ga entusiastisk støtte til aksjonen. Vårt forbund, Norsk Arbeidsmandsforbund, hadde allerede sendt gruvesekretær Ivar Skredderhaug til Kirkenes i et forsøk på å stanse aksjonen. Vi hadde møte med han kl 09.00 lørdag 4. mai og han deltok også på informasjonsmøtet kl 12.00, hvor han oppfordret til å avblåse aksjonen. Oppfordringen ble selvsagt ikke tatt hensyn til. Han insisterte på å delta på et møte i aksjonsledelsen også om ettermiddagen. Der fikk han anledning til å gjenta sin argumentasjon, men på et tidspunkt måtte vi be han forlate møtet fordi aksjonsledelsen sto foran en rekke oppgaver som måtte løses. Vi hadde ganske enkelt ikke anledning til å bruke mer tid på å argumentere mot han. Vårt standpunkt var klart. Vi hadde full støtte blant våre medlemmer og oppgaven var nå å lede aksjonen - ikke kaste bort tid på nyttesløse diskusjoner.
4. mai 1985. Den utvidede aksjonskomiteen har møte bak sceneteppet på Malmklang. Bildet er dessverre svært mørkt, men det er historisk fordi dette var de som i Bjørnevatn skulle skulle trosse stortingsvedtaket og holde gråbergbrytinga i gang. Dersom gråbergbrytinga ble stanset av bedriften, skulle de stoppe all produksjon i hele bedriften. Disse personene skulle ikke offentliggjøres. Stående ser vi aksjonsleder Stein Larsen. (Foto Ivar Hvattum, informasjonsansvarlig i aksjonskomiteen)
Samme dag møttes den «utvidede aksjonskomiteen» på 40-50 personer fra alle skiftene ved bedriften til et oppsummeringsmøte på Malmklang. Her møttes de som på forhånd var utpekt til å holde gråbergbrytinga i gang på Østmalmen og, dersom den ble stanset, stoppe produksjonen av malm, slig og pellets. Utvelgelsen av disse personene var svært viktig. Vi måtte kunne stole på at de gjennomførte vedtaket om å holde gråbergbrytinga i gang og stanset all produksjon når aksjonsledelsen ga beskjed om det. Og det skjedde også: da gråbergbrytinga ble stanset på kvelden 2. mai, ble all produksjon stanset av de som var på jobb denne kvelden. Hvem disse personene var, ble holdt hemmelig. Vi ville ikke risikere at de ble utsatt for represalier eller fikk problemer når de trosset bedriftsledelsen og gjennomførte fagforeningenes vedtak.
Malmklang som aksjonssenter og sosialt møtested
Vi etablerte umiddelbart Malmklang som et senter for aksjonen. Leieavtale ble gjort med kommunen. Vi bygde opp en kjøkkentjeneste med servering av mat og drikke, en informasjonstjeneste, et sekretariat, kontor og møtesteder for aksjonsledelsen, et senter for mange andre aktiviteter, et sted hvor folk kunne møtes og barn se på video. Det ble også lagt inn nye telefonlinjer, ordnet med skrivemaskiner, kopimaskiner, lydanlegg og annet praktisk utstyr til å drive virksomheten. På få dager var Malmklang klargjort som aksjonssenter. Det var mange personer i arbeid for å få alt på plass.
Behovet for informasjon og diskusjon var enormt i den tida aksjonen varte, og vi avholdt derfor daglige informasjonsmøter på Malmklang med stort oppmøte. Der ga vi informasjon om situasjonen, fortalte nyheter, leste opp støtteerklæringer og ga vår vurdering av den politiske situasjonen. Det var selvsagt også meningsytringer og diskusjon på møtene.
Nye aktivister dukket opp under aksjonen
En rekke personer ut over de som var i selve aksjonsledelsen, ble engasjert i oppgaver knyttet til drift av Malmklang, pressetjeneste, kulturinnslag og en egen mediegruppe. Mange av disse personene hadde ikke vært aktive verken som tillitsvalgte eller styremedlemmer i Nordens Klippe. De dukket opp når situasjonen krevde det. Det var bl.a. Torgeir Størvold, Alice Eriksen, Jim Olsen, Mary Mikalsen, Britt Gade, Roar Klemp, Grethe Lill Ryeng og mange flere som ikke ble notert navnet på. Nye fremtidige ledere sto også frem i denne tida, slik som Charles Mortensen som senere ble formann i Nordens Klippe.
Skolering av agitatorer - agitatorskolen
For å intensivere støttearbeidet og mobiliseringa ellers i landet, skolerte vi opp agitatorer som ble sendt over hele landet for å skaffe støtte til kampen. Vi hadde folk på reise i lang tid og til mange byer; bl.a. Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Mo i Rana, Bodø og Tromsø. Denne reisevirksomheten hadde stor betydning for å skaffe politisk og økonomisk støtte utenfor lokalsamfunnet og foregikk under hele aksjonsperioden.
Støttekomiteer etablert flere steder
I en rekke byer og industristeder ble det etablert egne støttekomiteer for «de Sydvarangeransatte» som arbeidet med politisk støtte og pengeinnsamlinger. De mest aktive var naturlig nok i de store byene Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Totalt ble det etablert ca. 20 støttekomiteer.
Informasjon - brosjyrer, løpesedler, klistrelapper mv
Vi laget ganske profesjonelle informasjonsbrosjyrer og klistrelapper. I tillegg laget vi en mer omfattende dokumentsamling for «spesielt interesserte». Merket som ble brukt som logo og klistrelapp ble designet av Asle Henninen, som jobbet i gruva. Et trykkeri i Tromsø gjorde jobben og klistrelappene ble solgt rundt omkring i landet. Ansvarlig for dette var Ivar Hvattum og Torbjørn Isaksen. Informasjonsbrosjyrene ble trykket av Dagfinn Hansens trykkeri i Kirkenes.
Det ble også igangsatt en postkortaksjon med krav om ny stortingsbehandling. Kortene ble trykket av støttekomiteen i Trondheim. Morten Eggen var ansvarlig for denne aksjonen. Mange utenfor Sør-Varanger ønsket å få selge gråberg, malm og pellets til inntekt for aksjonen. Øystein Håkonsen fikk ansvaret for å fikse dette. Ideen kom dessverre så sent at vi ikke fikk satt den ut i livet før aksjonen ble avblåst.
Vi hadde egne folk til å fotografere og ta opp video under aksjonen og våre markeringer. Ansvarlig var Helge Hammer og Arild Gaska. Dette materialet ble oversendt Arbeiderbevegelsens arkiv i Tromsø. Vi fikk dessverre ikke gjort så mye ut av dette, men det ligger forhåpentligvis i god behold i arkivet.
Malmklang som aksjonssenter og sosialt møtested
Vi etablerte umiddelbart Malmklang som et senter for aksjonen. Leieavtale ble gjort med kommunen. Vi bygde opp en kjøkkentjeneste med servering av mat og drikke, en informasjonstjeneste, et sekretariat, kontor og møtesteder for aksjonsledelsen, et senter for mange andre aktiviteter, et sted hvor folk kunne møtes og barn se på video. Det ble også lagt inn nye telefonlinjer, ordnet med skrivemaskiner, kopimaskiner, lydanlegg og annet praktisk utstyr til å drive virksomheten. På få dager var Malmklang klargjort som aksjonssenter. Det var mange personer i arbeid for å få alt på plass.
Behovet for informasjon og diskusjon var enormt i den tida aksjonen varte, og vi avholdt derfor daglige informasjonsmøter på Malmklang med stort oppmøte. Der ga vi informasjon om situasjonen, fortalte nyheter, leste opp støtteerklæringer og ga vår vurdering av den politiske situasjonen. Det var selvsagt også meningsytringer og diskusjon på møtene.
Nye aktivister dukket opp under aksjonen
En rekke personer ut over de som var i selve aksjonsledelsen, ble engasjert i oppgaver knyttet til drift av Malmklang, pressetjeneste, kulturinnslag og en egen mediegruppe. Mange av disse personene hadde ikke vært aktive verken som tillitsvalgte eller styremedlemmer i Nordens Klippe. De dukket opp når situasjonen krevde det. Det var bl.a. Torgeir Størvold, Alice Eriksen, Jim Olsen, Mary Mikalsen, Britt Gade, Roar Klemp, Grethe Lill Ryeng og mange flere som ikke ble notert navnet på. Nye fremtidige ledere sto også frem i denne tida, slik som Charles Mortensen som senere ble formann i Nordens Klippe.
Skolering av agitatorer - agitatorskolen
For å intensivere støttearbeidet og mobiliseringa ellers i landet, skolerte vi opp agitatorer som ble sendt over hele landet for å skaffe støtte til kampen. Vi hadde folk på reise i lang tid og til mange byer; bl.a. Oslo, Bergen, Stavanger, Trondheim, Mo i Rana, Bodø og Tromsø. Denne reisevirksomheten hadde stor betydning for å skaffe politisk og økonomisk støtte utenfor lokalsamfunnet og foregikk under hele aksjonsperioden.
Støttekomiteer etablert flere steder
I en rekke byer og industristeder ble det etablert egne støttekomiteer for «de Sydvarangeransatte» som arbeidet med politisk støtte og pengeinnsamlinger. De mest aktive var naturlig nok i de store byene Oslo, Stavanger, Bergen og Trondheim. Totalt ble det etablert ca. 20 støttekomiteer.
Informasjon - brosjyrer, løpesedler, klistrelapper mv
Vi laget ganske profesjonelle informasjonsbrosjyrer og klistrelapper. I tillegg laget vi en mer omfattende dokumentsamling for «spesielt interesserte». Merket som ble brukt som logo og klistrelapp ble designet av Asle Henninen, som jobbet i gruva. Et trykkeri i Tromsø gjorde jobben og klistrelappene ble solgt rundt omkring i landet. Ansvarlig for dette var Ivar Hvattum og Torbjørn Isaksen. Informasjonsbrosjyrene ble trykket av Dagfinn Hansens trykkeri i Kirkenes.
Det ble også igangsatt en postkortaksjon med krav om ny stortingsbehandling. Kortene ble trykket av støttekomiteen i Trondheim. Morten Eggen var ansvarlig for denne aksjonen. Mange utenfor Sør-Varanger ønsket å få selge gråberg, malm og pellets til inntekt for aksjonen. Øystein Håkonsen fikk ansvaret for å fikse dette. Ideen kom dessverre så sent at vi ikke fikk satt den ut i livet før aksjonen ble avblåst.
Vi hadde egne folk til å fotografere og ta opp video under aksjonen og våre markeringer. Ansvarlig var Helge Hammer og Arild Gaska. Dette materialet ble oversendt Arbeiderbevegelsens arkiv i Tromsø. Vi fikk dessverre ikke gjort så mye ut av dette, men det ligger forhåpentligvis i god behold i arkivet.
Noen av informasjonsbrosjyrene som ble brukt. Brosjyrene ble spredt til fagforeninger, støttekomiteer og andre over hele landet. Den til venstre ble laget under aksjonen våren 1985, den andre i mars 1986 i forbindelse med Stortingets behandling av fremtidsløsninger for Sydvaranger. SOS-løpeseddelen ble laget under aksjonen og ble brukt til innsamling av penger. (Foto Stein Larsen)
«Ellisif Wessel stiftelsen» ble etablert
De som aksjonerte var nå uten lønn, og vi måtte sørge for innsamling av penger for å erstatte lønnstapet. Egne folk ble satt til å arbeide med innsamlinger og utbetaling av støtte til de som aksjonerte. Vi fikk støtte fra svært mange fagforeninger, klubber og støttekomiteer og enkeltpersoner. Vi etablerte en egen stiftelse; «Ellisif Wessel stiftelsen» som ble mottaker av pengestøtten. Styret i den opprinnelige stiftelsen besto av Ragnar Petterson (residerende kapellan), Kari Mentyjærvi (lærer), Svein Gaska (ingeniør) og Stig Andersen (ekspeditør). Vi var redd for at Nordens Klippes midler var utsatt dersom støtten fra forbundet opphørte, eller dersom forbundet ble presset til å iverksette tiltak mot Nordens Klippes økonomi pga. en ulovlig aksjon.
Stor støtte til aksjonen
Totalt ble det samlet inn ca. 1,550 mill kr (tilsvarer nesten 3,9 mill kr i dagens verdi!) under aksjonen, og vi fikk støtte fra ca. 1 200 fagforeninger, klubber, partier og andre organisasjoner. Det var svært mange enkeltpersoner som også sendte inn støtte. De fylkene som ga mest støtte var Oslo, Hordaland, trøndelagsfylkene, Rogaland, Nordland og Finnmark, som var største bidragsyter i forhold til befolkningen. Nærmere 65% av støtten kom fra fagforeninger, mens 17% var fra privatpersoner. Politisk støtte kom også fra utlandet; bl.a. SAS-ansatte i Stockholm og Arthur Scargill, leder i det engelske gruvearbeiderforbundet.
Kampen hadde stor politisk støtte fra en rekke lokallag og fylkeslag i bl.a. Arbeiderpartiet, SV, KrF og AKP(ml)/RV til det lokale menighetsrådet i Sør-Varanger, Finnmark Fylkesting og f.eks. formannskapet i Tromsø. Samtlige partier i kommunen - også Høyre i Sør-Varanger - var mot vedtaket om å stanse driften på Østmalmen. Den største støtten kom fra ulike fagforeninger. F.eks. sendte 110 faglige tillitsvalgte i Stavanger-området et telegram til oss og opplyst at de hadde etablert en støttekomite og satt seg som mål å samle inn kr 40 000 pr uke, som tilsvarer kr 100 000 i dagens kroneverdi. Gruvearbeiderforeninga i Sulis støttet oss med kr 115 000. Vi fikk også kr 100 000 fra en konferanse av fagforeningstillitsvalgte i AKP(ml) 4. mai 1985. Anton Karlsen fra HK, som for øvrig også var formann i det lokale menighetsrådet, var på et møte i Arbeidsløses Forening i Oslo, som støttet oss med kr 30 000.
7-åring tømte sparebøssa og ga pengene til aksjonen
7-åringen Sigurd Grung fra Bergen tømte sparebøssa si og sendte kr 13,40 til sydvarangerarbeiderne. Dette ble mottatt med stormende applaus på et informasjonsmøte vi hadde i mai. Sigurd og faren Jan Grung, som var aktiv i støttearbeidet i Bergen, ble invitert til Kirkenes i slutten av august 1985. Sigurd fikk omvisning i gruva, satt i en av de store lasteskuffene, fikk kjøre i en svær malmbil til grovknuseren og satt i en av boremaskinene. Han fikk også en tur med et fly fra Norving langs den russiske grensa. Han forteller at han fortsatt husker de store maskinene i gruva og at han fikk styre Twin Otteren på veg opp eller ned igjen. Et stor opplevelse for 7-åringen, men støtten fra Sigurd var også en viktig inspirasjon for oss som var i aksjon. Sigurd Grung ble æresmedlem i Nordens Klippe. Besøket fikk god mediedekning.
De som aksjonerte var nå uten lønn, og vi måtte sørge for innsamling av penger for å erstatte lønnstapet. Egne folk ble satt til å arbeide med innsamlinger og utbetaling av støtte til de som aksjonerte. Vi fikk støtte fra svært mange fagforeninger, klubber og støttekomiteer og enkeltpersoner. Vi etablerte en egen stiftelse; «Ellisif Wessel stiftelsen» som ble mottaker av pengestøtten. Styret i den opprinnelige stiftelsen besto av Ragnar Petterson (residerende kapellan), Kari Mentyjærvi (lærer), Svein Gaska (ingeniør) og Stig Andersen (ekspeditør). Vi var redd for at Nordens Klippes midler var utsatt dersom støtten fra forbundet opphørte, eller dersom forbundet ble presset til å iverksette tiltak mot Nordens Klippes økonomi pga. en ulovlig aksjon.
Stor støtte til aksjonen
Totalt ble det samlet inn ca. 1,550 mill kr (tilsvarer nesten 3,9 mill kr i dagens verdi!) under aksjonen, og vi fikk støtte fra ca. 1 200 fagforeninger, klubber, partier og andre organisasjoner. Det var svært mange enkeltpersoner som også sendte inn støtte. De fylkene som ga mest støtte var Oslo, Hordaland, trøndelagsfylkene, Rogaland, Nordland og Finnmark, som var største bidragsyter i forhold til befolkningen. Nærmere 65% av støtten kom fra fagforeninger, mens 17% var fra privatpersoner. Politisk støtte kom også fra utlandet; bl.a. SAS-ansatte i Stockholm og Arthur Scargill, leder i det engelske gruvearbeiderforbundet.
Kampen hadde stor politisk støtte fra en rekke lokallag og fylkeslag i bl.a. Arbeiderpartiet, SV, KrF og AKP(ml)/RV til det lokale menighetsrådet i Sør-Varanger, Finnmark Fylkesting og f.eks. formannskapet i Tromsø. Samtlige partier i kommunen - også Høyre i Sør-Varanger - var mot vedtaket om å stanse driften på Østmalmen. Den største støtten kom fra ulike fagforeninger. F.eks. sendte 110 faglige tillitsvalgte i Stavanger-området et telegram til oss og opplyst at de hadde etablert en støttekomite og satt seg som mål å samle inn kr 40 000 pr uke, som tilsvarer kr 100 000 i dagens kroneverdi. Gruvearbeiderforeninga i Sulis støttet oss med kr 115 000. Vi fikk også kr 100 000 fra en konferanse av fagforeningstillitsvalgte i AKP(ml) 4. mai 1985. Anton Karlsen fra HK, som for øvrig også var formann i det lokale menighetsrådet, var på et møte i Arbeidsløses Forening i Oslo, som støttet oss med kr 30 000.
7-åring tømte sparebøssa og ga pengene til aksjonen
7-åringen Sigurd Grung fra Bergen tømte sparebøssa si og sendte kr 13,40 til sydvarangerarbeiderne. Dette ble mottatt med stormende applaus på et informasjonsmøte vi hadde i mai. Sigurd og faren Jan Grung, som var aktiv i støttearbeidet i Bergen, ble invitert til Kirkenes i slutten av august 1985. Sigurd fikk omvisning i gruva, satt i en av de store lasteskuffene, fikk kjøre i en svær malmbil til grovknuseren og satt i en av boremaskinene. Han fikk også en tur med et fly fra Norving langs den russiske grensa. Han forteller at han fortsatt husker de store maskinene i gruva og at han fikk styre Twin Otteren på veg opp eller ned igjen. Et stor opplevelse for 7-åringen, men støtten fra Sigurd var også en viktig inspirasjon for oss som var i aksjon. Sigurd Grung ble æresmedlem i Nordens Klippe. Besøket fikk god mediedekning.
28. august 1985. 7-åringen Sigurd Grung fra Bergen, som tømte sparebøssa si og ga kr 13,40 til de aksjonerende Sydvaranger-arbeiderne. Nordens Klippe inviterte han og faren til Sør-Varanger. Han fikk omvisning i gruva, var i den store lasteskuffa sammen med Einar Johnsen, i en 60R-boremaskin med Sverre Bauna og fikk en flytur med Norving langs grensa mot Russland. Her står Sigurd foran hjulet på en av de store malmbilene. (Foto Elin Madsen, Sør-Varanger Avis)
LO-kongressen mai 1985
I begynnelsen av mai var det LO-kongress i Oslo. Jeg var valgt som delegat og reiste til Oslo om kvelden lørdag 4. mai. Søndag formiddag åpnet LO-kongressen, og jeg brukte morgentimene til å lage en appell og forslag til vedtak fra kongressen. Under konstitueringa gikk jeg på talerstolen og holdt en appell, hvor jeg sa:
Vi er jaget ut av bedriftsområdet.
Vi får ikke lønn.
Vi får ikke arbeidsledighetstrygd.
Vi vet at denne aksjonen vil bli dømt ulovlig.
Vi regner med at vi ikke kan få økonomisk støtte fra LO og forbundenes kampfond, på grunn av erstatningsansvar.
Vi går inn i kampen med åpne øyne.
Vi vet at motstanderen er sterk.
Vi vet at kampen blir hard.
Vi er klar over at vi kan tape.
Men, vi har bestemt oss for gjøre alt som står i vår makt for å hindre at denne forbrytelsen mot lokalsamfunnet blir gjennomført.
Vi vet at dersom vi tør ta kampen opp vil vi få mange nye venner - mye støtte og solidaritet.
I kampen for en rettferdig sak ligger det mye styrke, store skjulte reserver, stort potensiale for støtte og solidaritet.
Vi skal vise at det fortsatt finnes styrke og solidaritet i arbeiderklassen.
Jeg ba om støtte fra kongressen til permisjon for å kunne dra hjem til Sør-Varanger for å lede aksjonen. Jeg husker at den kjente Jern&Metall-lederen Lars Skytøen var møteleder. Han satt de skarpe øynene på meg og var ganske irritert for det jeg gjorde, men salen applauderte, så jeg forlot kongressen og dro hjem med første fly samme dag.
LO-kongressen fattet følgende vedtak:
«1. LO-kongressen vil på det sterkeste protestere mot Stortingets vedtak om å stanse gråbergavdekkinga - og dermed malmproduksjonen på Øst-malmen ved Sydvarangers gruver.
2. LO-kongressen vil oppfordre de politiske myndighetene til å revidere situasjonen og sikre at det gjenopptas full drift ved A/S Sydvaranger inntil Stortinget har behandlet de langsiktige framdriftsplanene for bedriften.»
Kongressen støttet ikke selve aksjonen, men protesterte mot vedtaket om å stanse gråbergbrytinga.
I begynnelsen av mai var det LO-kongress i Oslo. Jeg var valgt som delegat og reiste til Oslo om kvelden lørdag 4. mai. Søndag formiddag åpnet LO-kongressen, og jeg brukte morgentimene til å lage en appell og forslag til vedtak fra kongressen. Under konstitueringa gikk jeg på talerstolen og holdt en appell, hvor jeg sa:
Vi er jaget ut av bedriftsområdet.
Vi får ikke lønn.
Vi får ikke arbeidsledighetstrygd.
Vi vet at denne aksjonen vil bli dømt ulovlig.
Vi regner med at vi ikke kan få økonomisk støtte fra LO og forbundenes kampfond, på grunn av erstatningsansvar.
Vi går inn i kampen med åpne øyne.
Vi vet at motstanderen er sterk.
Vi vet at kampen blir hard.
Vi er klar over at vi kan tape.
Men, vi har bestemt oss for gjøre alt som står i vår makt for å hindre at denne forbrytelsen mot lokalsamfunnet blir gjennomført.
Vi vet at dersom vi tør ta kampen opp vil vi få mange nye venner - mye støtte og solidaritet.
I kampen for en rettferdig sak ligger det mye styrke, store skjulte reserver, stort potensiale for støtte og solidaritet.
Vi skal vise at det fortsatt finnes styrke og solidaritet i arbeiderklassen.
Jeg ba om støtte fra kongressen til permisjon for å kunne dra hjem til Sør-Varanger for å lede aksjonen. Jeg husker at den kjente Jern&Metall-lederen Lars Skytøen var møteleder. Han satt de skarpe øynene på meg og var ganske irritert for det jeg gjorde, men salen applauderte, så jeg forlot kongressen og dro hjem med første fly samme dag.
LO-kongressen fattet følgende vedtak:
«1. LO-kongressen vil på det sterkeste protestere mot Stortingets vedtak om å stanse gråbergavdekkinga - og dermed malmproduksjonen på Øst-malmen ved Sydvarangers gruver.
2. LO-kongressen vil oppfordre de politiske myndighetene til å revidere situasjonen og sikre at det gjenopptas full drift ved A/S Sydvaranger inntil Stortinget har behandlet de langsiktige framdriftsplanene for bedriften.»
Kongressen støttet ikke selve aksjonen, men protesterte mot vedtaket om å stanse gråbergbrytinga.
9. mai 1985. Demonstrasjon ved hovedporten. Appell ved Anton Karlsen Handel og Kontor før toget går inn på Sydvarangers anleggsområde og opp til Sep.verket. På bildet ser vi Roald Kristiansen som holder Grubeforeningen Nordens Klippes fane. Demonstrasjonen fikk stor mediedekning. Midt i bildet i hvit jakke og mikrofon ser vi NRK-journalist Sverre Fredheim. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
9. mai 1985. Demonstrasjonstoget har kommet opp til Sep.verket. Stein Larsen holder appell. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Demonstrasjonstog
Det ble lagt stor vekt på å aktivisere de som var i aksjon, både for å holde oppe moralen internt, men også for å markere oss eksternt og i media. 9. mai ble det f.eks. gjennomført en demonstrasjon gjennom byen og inn på bedriftsområdet med 6-700 deltakere. Det ble holdt flere appeller, bl.a. av Kjell Witsø (NFATF) og Anton Karlsen (HK). Etterpå gikk toget til Malmklang, hvor det ble holdt et møte for de som var i aksjon.
Det ble lagt stor vekt på å aktivisere de som var i aksjon, både for å holde oppe moralen internt, men også for å markere oss eksternt og i media. 9. mai ble det f.eks. gjennomført en demonstrasjon gjennom byen og inn på bedriftsområdet med 6-700 deltakere. Det ble holdt flere appeller, bl.a. av Kjell Witsø (NFATF) og Anton Karlsen (HK). Etterpå gikk toget til Malmklang, hvor det ble holdt et møte for de som var i aksjon.
9. mai 1985. Kjell Witsø fra Norsk Forbund for Arbeidsledere og Tekniske Funksjonærer holder appell ved Sep.verket. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
9. mai 1985. Demonstrasjonstoget på vei ut av industriområdet og tilbake til Malmklang, hvor det ble holdt et informasjonsmøte i etterkant. (Foto Per Kristian Olsen, Sør-Varanger Avis)
Dømt i Arbeidsretten 15. mai 1985
Etter kort tid ble vi stevnet for Arbeidsretten i Oslo. Aksjonen ble dømt ulovlig, som vi var forberedt på. Før vi som representerte de tre fagforeningene dro til Oslo, hadde vi et stort informasjonsmøte på Malmklang, hvor vi vedtok at aksjonen ville fortsette dersom vi ble dømt i Arbeidsretten. Aksjonen ble dømt «tariffstridig og ulovlig» og vi måtte «med alle til rådighet stående midler sørge for at arbeidsnedleggelsen bringes til opphør.» Vi ble dømt til å betale kr 4 000 i erstatning til Norsk Arbeidsgiverforening og Bergverkenes Landssammenslutning. Etter dommen snudde stemninga i LO og forbundene, fra å støtte kravene og ha forståelse for aksjonen, til aktiv motarbeidelse.
To fagforeninger ut av aksjonen
Etter som ukene gikk ble det klart at det røynet på blant medlemmene. Det ble utøvd et sterkt press mot oss. Flere ble usikre og mente at vi burde avslutte. Arbeidsrettens dom var avgjørende for mange, men også presset fra forbundene. Etter tre ukers aksjon ble det holdt medlemsmøter i de tre fagforeningene. I aksjonsledelsen ble det drøftet om det burde gjennomføres et felles medlemsmøte for de tre fagforeningene, men det ble ikke gjort fordi det var tre selvstendige fagforeninger med sitt eget medlemsdemokrati. Et flertall i NFATF og HK vedtok 23. mai 1985 å trekke seg fra aksjonen. På medlemsmøtet i Nordens Klippe var det 507 til stede, som med overveldende flertall vedtok å fortsette den nå ulovlige aksjonen.
Det var selvsagt et stort problem for oss at de to andre fagforeningene trakk seg fra aksjonen, selv om de ikke var så mange medlemmer. Det symbolske i at to av tre fagforeninger ikke lenger var med, var åpenbart uheldig både innad og utad. Aksjonsledelsen hadde frem til da bestått av representanter fra alle tre fagforeningene. Det ble et følelsesladet «avskjedsmøte» i aksjonsledelsen da viktige ledere måtte tre ut av ledelsen. En del av de tillitsvalgte i NFATF valgte likevel å støtte aksjonen og delta i arbeidet som privatpersoner, selvsagt uten å delta i arbeidsnedleggelsen. Oddvar Mortensen og Kjell Witsø var to sentrale personer, som bidro med støtte og oppgaver etter at deres fagforening gikk ut av aksjonen. De representerte oss som var i aksjon på møter med fagforeninger utenfor kommunen og i intervjuer med media.
Etter at HK og NFATF gikk ut av aksjonen, ble det valgt ny aksjonsledelse av folk fra Nordens Klippe. Den nye aksjonsledelsen var; Stein Larsen (leder), Willy Olsen (nestleder), Ulf Skare, Sonja Mikalsen, Morten Eggen, Øystein Håkonsen, Torbjørn Isaksen, Per Johan Olsen, Petter Aule, Randulf Olsen, Finn Fløtten, Are G. Nilsen og Ivar Hvattum. I tillegg ble det valgt nye folk til en rekke oppgaver, som som bl.a. ansvarlig for økonomien på Malmklang, telefonvakt, agitatoransvarlig, kulturansvarlig og innsamlingsansvarlig.
Etter kort tid ble vi stevnet for Arbeidsretten i Oslo. Aksjonen ble dømt ulovlig, som vi var forberedt på. Før vi som representerte de tre fagforeningene dro til Oslo, hadde vi et stort informasjonsmøte på Malmklang, hvor vi vedtok at aksjonen ville fortsette dersom vi ble dømt i Arbeidsretten. Aksjonen ble dømt «tariffstridig og ulovlig» og vi måtte «med alle til rådighet stående midler sørge for at arbeidsnedleggelsen bringes til opphør.» Vi ble dømt til å betale kr 4 000 i erstatning til Norsk Arbeidsgiverforening og Bergverkenes Landssammenslutning. Etter dommen snudde stemninga i LO og forbundene, fra å støtte kravene og ha forståelse for aksjonen, til aktiv motarbeidelse.
To fagforeninger ut av aksjonen
Etter som ukene gikk ble det klart at det røynet på blant medlemmene. Det ble utøvd et sterkt press mot oss. Flere ble usikre og mente at vi burde avslutte. Arbeidsrettens dom var avgjørende for mange, men også presset fra forbundene. Etter tre ukers aksjon ble det holdt medlemsmøter i de tre fagforeningene. I aksjonsledelsen ble det drøftet om det burde gjennomføres et felles medlemsmøte for de tre fagforeningene, men det ble ikke gjort fordi det var tre selvstendige fagforeninger med sitt eget medlemsdemokrati. Et flertall i NFATF og HK vedtok 23. mai 1985 å trekke seg fra aksjonen. På medlemsmøtet i Nordens Klippe var det 507 til stede, som med overveldende flertall vedtok å fortsette den nå ulovlige aksjonen.
Det var selvsagt et stort problem for oss at de to andre fagforeningene trakk seg fra aksjonen, selv om de ikke var så mange medlemmer. Det symbolske i at to av tre fagforeninger ikke lenger var med, var åpenbart uheldig både innad og utad. Aksjonsledelsen hadde frem til da bestått av representanter fra alle tre fagforeningene. Det ble et følelsesladet «avskjedsmøte» i aksjonsledelsen da viktige ledere måtte tre ut av ledelsen. En del av de tillitsvalgte i NFATF valgte likevel å støtte aksjonen og delta i arbeidet som privatpersoner, selvsagt uten å delta i arbeidsnedleggelsen. Oddvar Mortensen og Kjell Witsø var to sentrale personer, som bidro med støtte og oppgaver etter at deres fagforening gikk ut av aksjonen. De representerte oss som var i aksjon på møter med fagforeninger utenfor kommunen og i intervjuer med media.
Etter at HK og NFATF gikk ut av aksjonen, ble det valgt ny aksjonsledelse av folk fra Nordens Klippe. Den nye aksjonsledelsen var; Stein Larsen (leder), Willy Olsen (nestleder), Ulf Skare, Sonja Mikalsen, Morten Eggen, Øystein Håkonsen, Torbjørn Isaksen, Per Johan Olsen, Petter Aule, Randulf Olsen, Finn Fløtten, Are G. Nilsen og Ivar Hvattum. I tillegg ble det valgt nye folk til en rekke oppgaver, som som bl.a. ansvarlig for økonomien på Malmklang, telefonvakt, agitatoransvarlig, kulturansvarlig og innsamlingsansvarlig.
Fra et av de mange informasjonsmøtene på Malmklang. Her fra et møte etter 23. mai 1985, da Nordens Klippe fortsatte aksjonen. Fra venstre Morten Eggen, Finn Fløtten og Stein Larsen. Morten informerer her fra en av reisene han foretok til fagforeninger rundt om i landet . (Foto Sør-Varanger Avis)
Presset mot Nordens Klippe øker
Etter 23. mai økte presset mot Nordens Klippe. Det ble også et sterkt fokus på de økonomiske problemene blant medlemmene. Mot slutten av mai merket vi at tregheten i pengeinnsamlingen var så stor at vi ikke ville klare å holde på så veldig lenge før det var nødvendig å avslutte aksjonen. Årsaken var at det tok tid å behandle støttevedtak i klubbene og samle inn penger til oss. Hundrevis av utålmodige medlemmer med familie som skulle forsørges var ikke lett å håndtere, samtidig som vi skulle holde det gående i media, legge press på politikere og den politiske behandlinga samt håndtere henvendelser fra våre støttespillere. På forhånd hadde vi en klar linje på å holde fagforeninga samlet, unngå splittelse og gå ut av aksjonen like samlet som vi gikk inn i den.
Opplegget var som nevnt å gjennomføre en politisk aksjon mot Stortingsvedtaket - ikke ramme bedriften. Vi nektet bare å produsere malm og pellets - ikke utføre annet arbeid ved anleggene. Dette førte til at en del av medlemmene ble satt til vedlikeholdsarbeid, noe som vi ikke motsatte oss. Dette ble det selvsagt diskusjoner om, og mange av de som måtte i arbeid syntes det var vanskelig å gå på jobb mens arbeidskameratene og fagforeninga var i konflikt og uten inntekt. Flere mente, både under aksjonen og i oppsummeringen etter aksjonen, at vi burde ha gjennomført full streik fra første dag. Dette var jeg og flertallet i aksjonsledelsen uenige i. Vi måtte holde fast ved aksjonsformen som en politisk aksjon og ikke en streik som skulle ramme bedriften, selv om det førte til frustrasjon hos en del av medlemmene.
Faglige delegasjoner til Stortinget
Samtidig var det nå blitt fart i det politiske støttearbeidet ellers i landet. Støtten fra grunnplanet i fagbevegelsen økte kraftig mot slutten av mai. Etter inititativ fra aksjonsledelsen ble det organisert faglige delegasjoner fra flere fylker som reiste til Stortinget og møtte sine stortingsrepresentanter. Det ble særlig lagt stort press på Krf- og Sp-representantene, som sammen med FrP hadde støttet Høyre-regjeringa sitt forslag om stans på Østmalmen. Nordens Klippes reisevirksomhet rundt om i landet ble intensivert, og vi hadde folk som drev lobbyvirksomhet på Stortinget.
Aksjonen førte til ny stortingsbehandling av gråbergstansen
I begynnelsen av juni skulle Stortinget behandle meldinga som de ensidige industristedene (Buvik-utvalgets utredning). Det ble da klart at presset fra aksjonen ved Sydvaranger og de mange henvendelsene fra klubber og fagforeninger og organisasjoner landet rundt, førte til at Stortinget ville ta opp Sydvaranger-saken på nytt!
Dette var selvsagt oppsiktsvekkende. Vi hadde gjennom aksjonen og den massive støtten fra lokalsamfunnet og resten av landet klart å presse frem en ny stortingsbehandling av stansen på Østmalmen.
Aksjonen avblåses - Nordens Klippe samlet ut av aksjonen
4. juni 1985 innkalte vi derfor til medlemsmøte i Nordens Klippe i Fjellhallen i Kirkenes. Det kom ca. 500 medlemmer. Et enstemmig styre og aksjonskomite la frem et forslag om at den politiske aksjonen skulle avblåses. Med en ny stortingsbehandling foran oss vedtok medlemsmøtet enstemmig at vi skulle gå tilbake til arbeidet. 5. juni 1985 var den politiske aksjonen over. Men kampen for å gjenoppta gråbergbrytinga på Østmalmen fortsatte.
Helt fra starten av arbeidet var det viktig for oss i ledelsen å sikre at vi ikke splittet fagforeninga eller fikk mistillit fra medlemmene for måten vi ledet aksjonen på. Nordens Klippe skulle holdes samlet. Vi skulle ikke tape et medlemsmøte. Diskusjon og uenighet var selvsagt helt i orden, men vi ville ikke risikere splittelse og kraftig intern strid. Dette lykkes vi med. Nordens Klippe sto samlet og støtten til aksjonsledelsen var stor blant medlemmene. På møtet fikk vi full tillit og støtte til å fortsette arbeidet for å få i gang gråbergbrytinga på Østmalmen så snart som mulig.
Etter 23. mai økte presset mot Nordens Klippe. Det ble også et sterkt fokus på de økonomiske problemene blant medlemmene. Mot slutten av mai merket vi at tregheten i pengeinnsamlingen var så stor at vi ikke ville klare å holde på så veldig lenge før det var nødvendig å avslutte aksjonen. Årsaken var at det tok tid å behandle støttevedtak i klubbene og samle inn penger til oss. Hundrevis av utålmodige medlemmer med familie som skulle forsørges var ikke lett å håndtere, samtidig som vi skulle holde det gående i media, legge press på politikere og den politiske behandlinga samt håndtere henvendelser fra våre støttespillere. På forhånd hadde vi en klar linje på å holde fagforeninga samlet, unngå splittelse og gå ut av aksjonen like samlet som vi gikk inn i den.
Opplegget var som nevnt å gjennomføre en politisk aksjon mot Stortingsvedtaket - ikke ramme bedriften. Vi nektet bare å produsere malm og pellets - ikke utføre annet arbeid ved anleggene. Dette førte til at en del av medlemmene ble satt til vedlikeholdsarbeid, noe som vi ikke motsatte oss. Dette ble det selvsagt diskusjoner om, og mange av de som måtte i arbeid syntes det var vanskelig å gå på jobb mens arbeidskameratene og fagforeninga var i konflikt og uten inntekt. Flere mente, både under aksjonen og i oppsummeringen etter aksjonen, at vi burde ha gjennomført full streik fra første dag. Dette var jeg og flertallet i aksjonsledelsen uenige i. Vi måtte holde fast ved aksjonsformen som en politisk aksjon og ikke en streik som skulle ramme bedriften, selv om det førte til frustrasjon hos en del av medlemmene.
Faglige delegasjoner til Stortinget
Samtidig var det nå blitt fart i det politiske støttearbeidet ellers i landet. Støtten fra grunnplanet i fagbevegelsen økte kraftig mot slutten av mai. Etter inititativ fra aksjonsledelsen ble det organisert faglige delegasjoner fra flere fylker som reiste til Stortinget og møtte sine stortingsrepresentanter. Det ble særlig lagt stort press på Krf- og Sp-representantene, som sammen med FrP hadde støttet Høyre-regjeringa sitt forslag om stans på Østmalmen. Nordens Klippes reisevirksomhet rundt om i landet ble intensivert, og vi hadde folk som drev lobbyvirksomhet på Stortinget.
Aksjonen førte til ny stortingsbehandling av gråbergstansen
I begynnelsen av juni skulle Stortinget behandle meldinga som de ensidige industristedene (Buvik-utvalgets utredning). Det ble da klart at presset fra aksjonen ved Sydvaranger og de mange henvendelsene fra klubber og fagforeninger og organisasjoner landet rundt, førte til at Stortinget ville ta opp Sydvaranger-saken på nytt!
Dette var selvsagt oppsiktsvekkende. Vi hadde gjennom aksjonen og den massive støtten fra lokalsamfunnet og resten av landet klart å presse frem en ny stortingsbehandling av stansen på Østmalmen.
Aksjonen avblåses - Nordens Klippe samlet ut av aksjonen
4. juni 1985 innkalte vi derfor til medlemsmøte i Nordens Klippe i Fjellhallen i Kirkenes. Det kom ca. 500 medlemmer. Et enstemmig styre og aksjonskomite la frem et forslag om at den politiske aksjonen skulle avblåses. Med en ny stortingsbehandling foran oss vedtok medlemsmøtet enstemmig at vi skulle gå tilbake til arbeidet. 5. juni 1985 var den politiske aksjonen over. Men kampen for å gjenoppta gråbergbrytinga på Østmalmen fortsatte.
Helt fra starten av arbeidet var det viktig for oss i ledelsen å sikre at vi ikke splittet fagforeninga eller fikk mistillit fra medlemmene for måten vi ledet aksjonen på. Nordens Klippe skulle holdes samlet. Vi skulle ikke tape et medlemsmøte. Diskusjon og uenighet var selvsagt helt i orden, men vi ville ikke risikere splittelse og kraftig intern strid. Dette lykkes vi med. Nordens Klippe sto samlet og støtten til aksjonsledelsen var stor blant medlemmene. På møtet fikk vi full tillit og støtte til å fortsette arbeidet for å få i gang gråbergbrytinga på Østmalmen så snart som mulig.
4. juni 1985. Medlemsmøte i Grubeforeningen Nordens Klippe i Fjellhallen i Kirkenes. Møtet vedtok enstemmig å avblåse aksjonen. (Foto Elin Madsen, Sør-Varanger Avis)
Nordens Klippe til Stortinget - en liten smekk på lanken til Syse og McKinsey
Jeg og et par andre fra fagforeninga dro direkte etter medlemsmøtet til Stortinget i et forsøk på å påvirke utfallet av stortingsbehandlinga. Morten Eggen var på reise på Vestlandet da aksjonen ble avsluttet og reiste direkte til Oslo og Stortinget. Til å vurdere Gruveplanen 1985 hadde styret i Sydvaranger engasjert konsulentfirmaet McKinsey. I dagene etter at aksjonen ble avsluttet avslørte vi for industrikomiteen at McKinseys tidsplan ville føre til at Stortinget tidligst kunne behandle Sydvaranger-saken i vårsesjonen 1986. I så fall ville stansen på Østmalmen vare i vel ett år og det ville få store konsekvenser for den fremtidige malmsituasjonen. Dette førte til at industriminister Syse ble innkalt til industrikomiteen og at McKinsey ble pålagt å forsere arbeidet.
Både SV og Arbeiderpartiet fremmet egne forslag, som ikke ble vedtatt. Fra Høyre, KrF og Senterpartiet ble dette forslaget vedtatt:
"Stortinget forutsetter at Regjeringen snarest mulig etter at A/S Sydvaranger har lagt frem grubeplanen og bearbeidet den med hensyn til det langsiktige driftsopplegg, tar avgjørelse om den fortsatte gruvedrift, herunder fortsatt drift på Østmalmen.
Hvis dette kan skje før Stortinget igjen trer sammen gis Regjeringen de nødvendige fullmakter."
Vedtaket om å stanse drifta på Østmalmen ble ikke omgjort, men Stortinget vedtok en fullmakt til regjeringa om å gjenoppta driften på Østmalmen før Stortinget kom sammen på høsten, dersom Gruveplanen 1985 tilsa at det var nødvendig.
Juni 1985 - store endringer i ledelsen av Sydvaranger
Det var stor misnøye med styreformann Schanche i bedriften. Nordens Klippe uttrykte offentlig mistillit til han, både pga. de hemmelige forhandlingene med LKAB og hans forslag om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen, som Industridepartementet grep fatt i og fremmet forslag om til Stortinget. Tidligere adm.dir. Knut Hübert gikk også ut i media med kraftig kritikk av Scanche. På møte i Bedriftsforsamlingen 21. juni ble Oddmund Sørhuus valgt som ny styreformann etter at Scanche formelt trakk seg. Det ble valgt inn flere nye styremedlemmer, bl.a. Syses tidligere personlige sekretær Gottfred Greve og Oddmund Husum, som ble ansatt som ny adm.dir. noe senere i 1985. Tarald Husaas overtok som gruvesjef i juni/juli etter Trond Kaasa.
Jeg og et par andre fra fagforeninga dro direkte etter medlemsmøtet til Stortinget i et forsøk på å påvirke utfallet av stortingsbehandlinga. Morten Eggen var på reise på Vestlandet da aksjonen ble avsluttet og reiste direkte til Oslo og Stortinget. Til å vurdere Gruveplanen 1985 hadde styret i Sydvaranger engasjert konsulentfirmaet McKinsey. I dagene etter at aksjonen ble avsluttet avslørte vi for industrikomiteen at McKinseys tidsplan ville føre til at Stortinget tidligst kunne behandle Sydvaranger-saken i vårsesjonen 1986. I så fall ville stansen på Østmalmen vare i vel ett år og det ville få store konsekvenser for den fremtidige malmsituasjonen. Dette førte til at industriminister Syse ble innkalt til industrikomiteen og at McKinsey ble pålagt å forsere arbeidet.
Både SV og Arbeiderpartiet fremmet egne forslag, som ikke ble vedtatt. Fra Høyre, KrF og Senterpartiet ble dette forslaget vedtatt:
"Stortinget forutsetter at Regjeringen snarest mulig etter at A/S Sydvaranger har lagt frem grubeplanen og bearbeidet den med hensyn til det langsiktige driftsopplegg, tar avgjørelse om den fortsatte gruvedrift, herunder fortsatt drift på Østmalmen.
Hvis dette kan skje før Stortinget igjen trer sammen gis Regjeringen de nødvendige fullmakter."
Vedtaket om å stanse drifta på Østmalmen ble ikke omgjort, men Stortinget vedtok en fullmakt til regjeringa om å gjenoppta driften på Østmalmen før Stortinget kom sammen på høsten, dersom Gruveplanen 1985 tilsa at det var nødvendig.
Juni 1985 - store endringer i ledelsen av Sydvaranger
Det var stor misnøye med styreformann Schanche i bedriften. Nordens Klippe uttrykte offentlig mistillit til han, både pga. de hemmelige forhandlingene med LKAB og hans forslag om stans i gråbergbrytinga på Østmalmen, som Industridepartementet grep fatt i og fremmet forslag om til Stortinget. Tidligere adm.dir. Knut Hübert gikk også ut i media med kraftig kritikk av Scanche. På møte i Bedriftsforsamlingen 21. juni ble Oddmund Sørhuus valgt som ny styreformann etter at Scanche formelt trakk seg. Det ble valgt inn flere nye styremedlemmer, bl.a. Syses tidligere personlige sekretær Gottfred Greve og Oddmund Husum, som ble ansatt som ny adm.dir. noe senere i 1985. Tarald Husaas overtok som gruvesjef i juni/juli etter Trond Kaasa.
Bilde av håndskrevet brev fra tidligere verksdirektør Brynjulf Sesseng til Stein Larsen.
Personlig brev fra tidligere verksdirektør Brynjulf Sesseng - sterk kritikk av Lund-Andersen
Omtrent samtidig som aksjonen ble avblåst fikk jeg et håndskrevet brev fra Brynjulf Sesseng, hvor han svært åpent redegjorde for sin vurdering av situasjonen. Brevet er udatert, men det må være skrevet en av de første dagene juni 1985. Han skrev bl.a.:
«Stein
…. Situasjonen for Sydvaranger er svært alvorlig nå fordi bedriftens tilstand er svært dårlig. Lund-Andersen bør fortsatt få hovedæren for å ha kjørt en glimrende bedrift i grøfta med gjeldsbyrde helt oppunder haka. Dessverre ble det ikke ryddet opp etter Lund-Andersen fordi hans disipler fortsatte i høye posisjoner. Det er ikke gruveplaner Sydvaranger har manglet, men evne til å følge planene, og evne til å finne riktig strategi og finne tiltak.
De investeringsplaner vi la frem i 1981 var helt nødvendige for å rette opp gruve- og produksjonslinjen. Dessverre ble de torpedert i et forsøk på å dekke over Lund-Andersens synder, og N.C. Hald var mannen som skulle redde Lund-Andersens ære i dette spillet. Det har blitt en katastrofe for bedriften og A/S Sydvaranger og staten har tapt minst 500 mill kr på denne tabben, og vi fortsetter å tape, samtidig som bedriftens tilstand forringes og viktig kompetanse forsvinner.
Vi har i dag et styre og en ledelse uten kompetanse i jernmalmdrift, og det rotes og arbeides med absurde ideer om LKAB-slig, apatittverk og gudene vet hva.
Vi må bli kvitt dette styret ellers går det til helvete!
…. Avslutningsvis sier han:
«P.S. Vi jobber også for Sydvaranger i NIF på høyeste plan og det er mange støttespillere. Syse får hår i suppa stadig vekk.»
Han ville at vi skulle møtes når han kom tilbake fra reisen for å drøfte et mistillitsforslag mot alle de aksjonærvalgte styremedlemmene - ikke bare mot styreformann Schanche. Dette møtet ble det aldri noe av. Schanche ble som nevnt byttet ut som styreformann og de nye aksjonærvalgte styremedlemmene gjorde nok ikke noen forskjell. Det viste seg at de var svært lojale mot Industridepartementets nedbyggingsplaner. Hva som eventuelt skjedde blant ingeniørene og lederne som var medlemmer av NIF (Norske Sivilingeniørers Forening - nå Tekna), vet jeg ikke.
Gruveplanen 1985 legges frem
1. juli ble Gruveplanen lagt frem. Den bekreftet selvsagt det vi hadde sagt hele tida; at stans i drifta på Østmalmen ville føre til at gruvedrifta måtte nedlegges i løpet av 1987 pga. malmmangel.
På side 1 i gruveplanen står det:
«Uten klargjøring av andre forekomster og med nåværende produksjonsnivå, vil gruven være tømt for malm mot slutten av 1987.»
Videre på side 2:
«Tidspunktet for gjenopptakelse av driften på Østmalmen er kritisk for malmtilgangen i årene 1988 og 1989.»
Omtrent samtidig som aksjonen ble avblåst fikk jeg et håndskrevet brev fra Brynjulf Sesseng, hvor han svært åpent redegjorde for sin vurdering av situasjonen. Brevet er udatert, men det må være skrevet en av de første dagene juni 1985. Han skrev bl.a.:
«Stein
…. Situasjonen for Sydvaranger er svært alvorlig nå fordi bedriftens tilstand er svært dårlig. Lund-Andersen bør fortsatt få hovedæren for å ha kjørt en glimrende bedrift i grøfta med gjeldsbyrde helt oppunder haka. Dessverre ble det ikke ryddet opp etter Lund-Andersen fordi hans disipler fortsatte i høye posisjoner. Det er ikke gruveplaner Sydvaranger har manglet, men evne til å følge planene, og evne til å finne riktig strategi og finne tiltak.
De investeringsplaner vi la frem i 1981 var helt nødvendige for å rette opp gruve- og produksjonslinjen. Dessverre ble de torpedert i et forsøk på å dekke over Lund-Andersens synder, og N.C. Hald var mannen som skulle redde Lund-Andersens ære i dette spillet. Det har blitt en katastrofe for bedriften og A/S Sydvaranger og staten har tapt minst 500 mill kr på denne tabben, og vi fortsetter å tape, samtidig som bedriftens tilstand forringes og viktig kompetanse forsvinner.
Vi har i dag et styre og en ledelse uten kompetanse i jernmalmdrift, og det rotes og arbeides med absurde ideer om LKAB-slig, apatittverk og gudene vet hva.
Vi må bli kvitt dette styret ellers går det til helvete!
…. Avslutningsvis sier han:
«P.S. Vi jobber også for Sydvaranger i NIF på høyeste plan og det er mange støttespillere. Syse får hår i suppa stadig vekk.»
Han ville at vi skulle møtes når han kom tilbake fra reisen for å drøfte et mistillitsforslag mot alle de aksjonærvalgte styremedlemmene - ikke bare mot styreformann Schanche. Dette møtet ble det aldri noe av. Schanche ble som nevnt byttet ut som styreformann og de nye aksjonærvalgte styremedlemmene gjorde nok ikke noen forskjell. Det viste seg at de var svært lojale mot Industridepartementets nedbyggingsplaner. Hva som eventuelt skjedde blant ingeniørene og lederne som var medlemmer av NIF (Norske Sivilingeniørers Forening - nå Tekna), vet jeg ikke.
Gruveplanen 1985 legges frem
1. juli ble Gruveplanen lagt frem. Den bekreftet selvsagt det vi hadde sagt hele tida; at stans i drifta på Østmalmen ville føre til at gruvedrifta måtte nedlegges i løpet av 1987 pga. malmmangel.
På side 1 i gruveplanen står det:
«Uten klargjøring av andre forekomster og med nåværende produksjonsnivå, vil gruven være tømt for malm mot slutten av 1987.»
Videre på side 2:
«Tidspunktet for gjenopptakelse av driften på Østmalmen er kritisk for malmtilgangen i årene 1988 og 1989.»
Gruveplanen 1985 ble lagt frem 1. juli 1985. Stortinget hadde et par uker tidligere gitt industriminister Syse fullmakt til å gjenoppta gråbergbrytinga på Østmalmen dersom Gruveplanen tilsa at det var nødvendig. Fullmakten ble ikke benyttet. Konsulentselskapet McKinsey ble satt på jobben med å vurdere gruveplanens forslag til fremtidig driftsopplegg.
Krav om øyeblikkelig oppstart på Østmalmen
Nordens Klippe - og mange andre gode krefter - krevde da øyeblikkelig oppstart av gråbergbrytinga på Østmalmen og krevde at styret i Sydvaranger støttet kravet. Det var dessverre ikke mulig å få støtte verken fra flertallet i styret eller regjeringa. Her skulle det ventes på McKinsey. Industridepartementet ville ikke benytte seg av fullmakten som Stortinget hadde vedtatt noen uker tidligere til å starte opp på Østmalmen.
August 1985 - møte med Syse - LO dukket ikke opp
30. august hadde vi et møte med industriminister Syse om Sydvaranger. Møtet ble holdt etter initiativ fra LO og Norsk Arbeidsmandsforbund, som under aksjonen hadde lovet at de skulle holde et slikt møte etter at Gruveplanen 1985 var lagt frem. To måneder etter at Gruveplanen var lagt frem ble møtet holdt uten at LO møtte opp! Dette var litt av en skandale. Hele poenget med møtet var at LO-ledelsen skulle vise at LO sentralt var bekymret og tok vår sak alvorlig. LO-ledelsens fravær ble kommentert av industriministeren. Noe var på gang i LO sentralt. Det er mulig LO-ledelsen ikke ville bli identifisert med Nordens Klippe og vår kamp. Kort tid senere vendte de oss ryggen og støttet ikke kampen for full drift av begge pelletsverkene.
Nedbyggingsalternativet på banen - ett pelletsverk
McKinsey snur og støtter nå drift av ett pelletsverk
Etter nærmere to måneders arbeid med konsekvensene av de ulike driftsalternativene konkluderte McKinsey i september/oktober 1985 med at det mest lønnsomme var å drive begge pelletsverkene for fullt i 4 eller 6 år. Under arbeidet ble vi holdt jevnlig oppdatert og konsultert. Vi visste hva de tenkte og hva de mente var mest fornuftig eller lønnsomt. Helt frem til få dager før styret i Sydvaranger skulle behandle rapporten 7. oktober, var det McKinseys oppfatning at drift av bare ett pelletsverk var svært ulønnsomt. Etter initiativ fra daværende adm.dir. Husum - og sannsynligvis også Industridepartementet - snudde McKinsey og produserte en rekke pro-argumenter for drift av bare ett pelletsverk. Departementet trengte dette for å ha et «faglig grunnlag» eller alibi for sitt opplegg med drift av bare ett pelletsverk. Politisk ville det vært vanskelig å ha en McKinsey-rapport som var i strid med departementets driftsopplegg!
Nedbygging til drift av bare ett pelletsverk ville innebære en kraftig reduksjon i bemanninga og levetida i forhold til vårt langsiktige alternativ (alternativ 3 i Gruveplanen 1985). Dette alternativet ville holde en mindre bedrift i live ca. 5 år lengre enn McKinseys opprinnelige forslag. McKinsey la frem et nytt alternativ som var tilpasset ønsket fra den nye sydvarangerledelsen og departementet. Vi karakteriserte det hele som et bestillingsverk og hadde derfor ingen tillit til McKinsey.
Prisen for McKinsey-rapporten var ca. 6 mill kr. (tilsvarer over 15 mill kr i dagens verdi). En uhørt stiv pris for noen måneders arbeid, som også industriminister Syse reagerte på. Deretter ble (selvsagt) et nytt konsulentfirma, Fluor, satt på saken.
Nordens Klippe - og mange andre gode krefter - krevde da øyeblikkelig oppstart av gråbergbrytinga på Østmalmen og krevde at styret i Sydvaranger støttet kravet. Det var dessverre ikke mulig å få støtte verken fra flertallet i styret eller regjeringa. Her skulle det ventes på McKinsey. Industridepartementet ville ikke benytte seg av fullmakten som Stortinget hadde vedtatt noen uker tidligere til å starte opp på Østmalmen.
August 1985 - møte med Syse - LO dukket ikke opp
30. august hadde vi et møte med industriminister Syse om Sydvaranger. Møtet ble holdt etter initiativ fra LO og Norsk Arbeidsmandsforbund, som under aksjonen hadde lovet at de skulle holde et slikt møte etter at Gruveplanen 1985 var lagt frem. To måneder etter at Gruveplanen var lagt frem ble møtet holdt uten at LO møtte opp! Dette var litt av en skandale. Hele poenget med møtet var at LO-ledelsen skulle vise at LO sentralt var bekymret og tok vår sak alvorlig. LO-ledelsens fravær ble kommentert av industriministeren. Noe var på gang i LO sentralt. Det er mulig LO-ledelsen ikke ville bli identifisert med Nordens Klippe og vår kamp. Kort tid senere vendte de oss ryggen og støttet ikke kampen for full drift av begge pelletsverkene.
Nedbyggingsalternativet på banen - ett pelletsverk
McKinsey snur og støtter nå drift av ett pelletsverk
Etter nærmere to måneders arbeid med konsekvensene av de ulike driftsalternativene konkluderte McKinsey i september/oktober 1985 med at det mest lønnsomme var å drive begge pelletsverkene for fullt i 4 eller 6 år. Under arbeidet ble vi holdt jevnlig oppdatert og konsultert. Vi visste hva de tenkte og hva de mente var mest fornuftig eller lønnsomt. Helt frem til få dager før styret i Sydvaranger skulle behandle rapporten 7. oktober, var det McKinseys oppfatning at drift av bare ett pelletsverk var svært ulønnsomt. Etter initiativ fra daværende adm.dir. Husum - og sannsynligvis også Industridepartementet - snudde McKinsey og produserte en rekke pro-argumenter for drift av bare ett pelletsverk. Departementet trengte dette for å ha et «faglig grunnlag» eller alibi for sitt opplegg med drift av bare ett pelletsverk. Politisk ville det vært vanskelig å ha en McKinsey-rapport som var i strid med departementets driftsopplegg!
Nedbygging til drift av bare ett pelletsverk ville innebære en kraftig reduksjon i bemanninga og levetida i forhold til vårt langsiktige alternativ (alternativ 3 i Gruveplanen 1985). Dette alternativet ville holde en mindre bedrift i live ca. 5 år lengre enn McKinseys opprinnelige forslag. McKinsey la frem et nytt alternativ som var tilpasset ønsket fra den nye sydvarangerledelsen og departementet. Vi karakteriserte det hele som et bestillingsverk og hadde derfor ingen tillit til McKinsey.
Prisen for McKinsey-rapporten var ca. 6 mill kr. (tilsvarer over 15 mill kr i dagens verdi). En uhørt stiv pris for noen måneders arbeid, som også industriminister Syse reagerte på. Deretter ble (selvsagt) et nytt konsulentfirma, Fluor, satt på saken.
McKinsey-rapporten ble lagt frem 7. oktober 1985 og argumenterte overraskende for drift av bare ett pelletsverk.
McKinseys negative prisprognose - beslutningsgrunnlaget
Hovedbegrunnelsen fra McKinsey var at fremtidsutsiktene for pelletsprisene var så dårlige at det ikke var grunnlag for å avdekke den store Vestmalmforekomsten. De la til grunn at pelletsprisene ville synke med ca. 2,5% pr. år de kommende 10 årene. Med slike fremtidsutsikter for pelletsprisen var det garantert at det ikke ville bli gitt støtte til investeringer til fortsatt full drift ved Sydvaranger. McKinseys prisprognose var i strid med prognosene fra f.eks. Verdensbanken.
Motstand mot McKinseys analyse - drift på Vestmalmen kan være lønnsom
For å underbygge våre standpunkter og kritikken av McKinsey fikk vi utarbeidet en rapport høsten 1985 av siviløkonom Torstein Dahle ved Handelshøyskolen i Bergen. Han la frem en analyse som konkluderte med at med faste priser på jernmalmpellets og ca. 1% årlig kostnadseffektivisering, så ville dagbruddsdrift på Vestmalmen kunne bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.
Dahle sa bl.a.:
«McKinsey begår en utilgivelig feil når man underslår hvor sårbar McKinseys konklusjoner er overfor en slik usikkerhet.
En vanlig metode for å undersøke hvor følsom en kalkyle er for endringer i de faktorer som inngår i kalkylen, er å foreta en såkalt følsomhetsanalyse (sensitivitetsanalyse). … Jeg har gjennomført en slik følsomhetsanalyser. Det viser seg at at McKinsey konklusjoner er spesielt følsom for små endringer i prisforutsetningene og driftskostnadsforutsetningene. F.eks. viser det seg at dersom prisen på pellets holder seg stabil (slik Verdensbanken forventer) og dersom driftskostnadene lar seg reduseres med litt over 1% pr. år i forhold til dagens/gruveplanens effektivitet, vil det langsiktige driftsalternativet vise EN POSITIV NÅVERDI.
Ut fra en faglig vurdering vil jeg ikke nøle med å karakterisere det som direkte skandaløst at McKinsey unnlater å påpeke dette. Firmaet presenterer sine beregninger på en slik måte at leseren får inntrykk av det uansett rimelige endringer i forutsetningene ikke er håp om lønnsom drift av Vestmalmen.»
McKinsey enig med Torstein Dahle - statstøtten i hovedsak til annet enn driften av Sydvaranger
Torstein Dahle registrerte også en et annet interessant poeng i McKinsey-rapporten:
«Den argumentasjon som lå til grunn for beslutningen - at gruvedriften hadde påført skattebetalerne milliardtap, som man ikke kunne fortsette med - tilbakevises nå av McKinsey-rapporten på sidene 1-9. Jeg noterer med en viss interesse at rapportens framstilling på side 5 figur 3 er omtrent identisk med min egen framstilling i notatet «Dokumentasjon vedrørende påstandene om enorme statlige driftssubsidier til arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger», datert 25. mars 1985. Synspunkter som industriministeren omtalte som «sludder» i massemedia, har nå fått McKinseys tilslutning.»
Sydvarangers salgsdirektør uenig med McKinsey
Men, det var ikke bare Nordens Klippes rådgivere som ga advarsler til Sydvarangers styre om denne negative prisprognosen. Sydvarangers salgsdirektør Finn Bjerke var dypt uenig i McKinseys analyse. I en markedsvurdering datert 30.9.1985, konkluderte han:
«1. Å lansere en teori om at råjern- og stålproduksjon skal gå ned på verdensbasis i de neste 10 år, er en ren påstand og har ingen relasjon til det fremlagte materiale.
2. ….
3. En prisutvikling med en nedgang på 2,5% pr. år over 10 år vil ikke bringe nye malmer inn på markedet, snarere tvert i mot. Jernmalm- og stålprodusenter er mer av den oppfatning at en slik utvikling raskt vil resultere i mangel på jernmalm og sterkt økede priser. Selv malmkjøpere/stålprodusenter ønsker ikke en slik utvikling.»
Selvmotsigende analyse av McKinsey
Stein Østbye ved Finnmark Distriktshøgskole utarbeidet også et notat 2.1.1986 hvor han bl.a. sa følgende:
McKinseys vurdering
I McKinseys sluttrapport av 7. oktober 1985 om A/S Sydvaranger heter det på side 75:
«Mindre prisnedgang vil gi betydelig bedre resultater. Som vi fastslo foran i vår diskusjon om prisforventninger, representerer en årlig reell svekkelse på 2,5% pr år den mest sannsynlige utvikling. Imidlertid er risikoen for et større prisfall mer begrenset enn muligheten for en mer positiv utvikling. Således vil driftsresultatene potensielt være vesentlig bedre om prisutviklingen blir gunstigere enn det «basecase» som er lagt til grunn i beregningene». (Min understrekning.)
McKinsey-rapporten er her selvmotsigende. Et prisanslag kan ikke være det mest sannsynlige når risikoen for et prisfall er mindre enn sannsynligheten for en prisøkning. Dette er intuitivt opplagt og kan vises formelt, matematisk.»
Hva skjedde med pelletsprisene? Pelletsprisene 10 år senere
I 1996 undersøkte jeg hvordan pelletsprisene faktisk hadde utviklet seg i de 10 årene som var gått siden vedtaket om nedlegging ble besluttet med bakgrunn i McKinseys prisprognose. Jeg hentet inn informasjon både fra Sydvarangers Oslo-kontor og LKAB. Undersøkelsen viste at McKinseys analyse ikke var korrekt. De tre første årene sank prisene i norske kroner som følge av kursutviklingen mellom norske kroner og dollar. Deretter økte prisene kraftig. Konklusjonen var at prisene holdt seg ganske stabile i denne perioden og at dollarkursen var den største usikkerhetsfaktoren. Artikkelen sto i Sør-Varanger Avis i april 1996.
Beslutning om 1 pelletsverk - redusert drift
Men, disse vurderingene fra bl.a. Sydvarangers egen toppekspertise ga flertallet i det nye styret og Industridpartementet blaffen i. Det passet ikke inn i planene om nedbygging og avvikling av bedriften. Resultatet av departementets behandling av det langsiktige driftsopplegget for Sydvaranger var et forslag om at drifta skulle reduseres fra to til ett pelletsverk fra og med 1987. Ideen om ett pelletsverk hadde man altså syslet med i departementet helt fra begynnelsen av 1980-tallet, og nå hadde man en situasjon hvor det var mulig å få det gjennomført. Politisk ble dette solgt inn som «et kompromiss».
Levetida til bedriften var da kortet ned til 10 år. Allerede i 1986 var det klart at Sydvaranger ville bli avviklet i 1996/97 dersom man ikke fikk igangsatt underjordsdrift. Departementet sa at Sydvaranger kunne utrede både underjordsdrift og dagbruddsdrift på Vestmalmen, men det hadde de ingen ikke tro på. Og uansett måtte et slikt opplegg til Stortinget for ny behandling.
Opplegget innebar at 600 arbeidsplasser bare ved Sydvaranger ville gå tapt i løpet av kort tid. I tillegg ville det bli store ringvirkninger i lokalsamfunnet, som i stor grad var avhengig av Sydvaranger. Usikkerheten rundt stansen på Østmalmen førte til at ca. 200 arbeidsplasser forsvant i løpet av ett år fra 1985 til 1986.
Norsk Arbeidsmandsforbund støtter regjeringas nedbygging
Etter at styret i Sydvaranger høsten 1985, mot stemmene til de ansattes representanter, vedtok å bygge ned Sydvaranger til drift av ett pelletsverk, ble det klart at ledelsen i vårt forbud ikke lenger støttet Nordens Klippes krav. De støttet Industridepartementet og flertallet i styret i Sydvaranger, som ville medføre at 5-600 arbeidsplasser ville bli fjernet i løpet av kort tid. Dette førte til kraftige reaksjoner fra medlemmene og ledelsen i Nordens Klippe. I et brev til forbundet gjorde vi det klart at vi ikke lenger hadde tillit til gruvesekretæren fordi han i bedriftsforsamlingen støttet forslaget om nedbygging og avvikling av gruvevirksomheten.
Lokalsamfunnet ikke lenger samlet
I løpet av høsten 1985 ble det klart at lokalsamfunnet ikke lenger sto samlet bak kravet om full drift. Ledelsen i kommunen og Finnmark fylke - som tidligere hadde gitt full støtte til kampen mot stansen på Østmalmen - gikk utrolig nok til det skritt å kreve at regjeringa måtte vedta å stanse drifta av ett av pelletsverkene og ikke starte opp dagbruddsdrift på Vestmalmen! Det samme gjaldt, som nevnt, vårt eget fagforbund. Bakgrunnen for dette standpunktet var en naiv tro på at den borgelige regjeringa ville legge opp til en storstilt satsing på ny virksomhet i Sør-Varanger, samt at de mente at det var urealistisk å få til et langsiktig fulldriftsalternativ.
Rent taktisk var dette helt håpløst. Hvis man f.eks. i lønnsforhandlinger fremmer krav om å få det man på forhånd vet er motpartens tilbud, vil man bli ansett for å være amatører og udugelige forhandlere. Hvorfor skulle noen som ville det beste for lokalsamfunnet og de ansatte fremme krav om det samme som regjeringa ønsket? Bare et sterkt press og kamp for det som regjeringa ikke ønsket, kunne man håpe å få noe som kunne kompensere for nedbyggings- og avviklingsopplegget til regjeringa.
Regjeringa lykkes med å avspore kampen
Taktikken med å gi opp kampen for de arbeidsplassene man har og heller kreve nye arbeidsplasser og penger til «omstilling», viste seg å være mislykket. Regjeringa lykkes derimot svært godt med å avspore kampen om framtida til Sydvaranger til å dreie seg om en krangel om størrelsen på omstillingsbevilgningen, dvs. hvor mye som skulle bevilges til Sør-Varanger Invest og ulne krav om «sysselsettingsgarantier». I beretningen fra tillitsmannsutvalget for oktober 1985 til mai 1986 sa vi at «den politiske krangelen sto om hvem som var mest for å ha flest fugler på taket.»
Enkeltpersoner med negative utspill - Nordens Klippe måtte starte på nytt
Et medlemsmøte Nordens Klippe vedtok i oktober 1985 enstemmig at vi ville fortsette kampen for drift av begge pelletsverkene og dagbruddsdrift på Vestmalmen. Dette klare vedtaket var grunnlaget for vårt arbeid med saken.
Dessverre var det enkeltpersoner som gikk ut i media og hevdet at ledelsen i Nordens Klippe ikke hadde støtte for sitt syn blant medlemmene. Disse utspillene ødela noe av fundamentet for vårt arbeid med saken og medførte at vi måtte starte på nytt med å avklare hva medlemmene egentlig mente. Vi kom klart på defensiven overfor Industridpartementet og den nye ledelsen i Sydvaranger, som aktivt arbeidet for nedbyggingsalternativet med ett pelletsverk.
Vi måtte starte et svært møysommelig og tidkrevende arbeid, hvor vi med avdelingsvise informasjons- og diskusjonsmøter ville avklare hva som var medlemmenes syn. Det var dette som la grunnlaget for at Nordens Klippe avholdt et svært godt medlemsmøte, som med over 300 mot 10 stemmer vedtok å fortsette kampen for full drift. Det var nå ikke lenger noen tvil om hva medlemmene mente. Arbeidet med å sikre politisk støtte for vårt krav om full drift kunne fortsette, men verdifull tid var gått tapt.
I denne vanskelige situasjonen la vi opp til et omfattende arbeid med informasjons- og møtevirksomhet. Vi sendte ut henvendelse om støtte til vårt krav til mer enn 1 000 fagforeninger, klubber og andre organisasjoner. Representanter for Nordens Klippe var på mange møter i fagforeninger over hele landet. Dette arbeidet ga resultater. Etter kort tid kom det støtte fra ca. 200 klubber og fagforeninger. Vedtakene ble sendt til Industridepartementet, Stortingets industrikomite og Norsk Arbeidsmandsforbund.
Omlag 20 tidligere ledere, styremedlemmer, tillitsvalgte og hovedtillitsvalgte i Nordens Klippe fra 1950, -60 og -70 tallet skrev under på et opprop til støtte for det langsiktige driftsopplegget med dagbruddsdrift på Vestmalmen.
Uten kamp for full drift - ikke nødvendig med bevilgninger til «omstilling»
Som nevnt var vi fra dag en klar over at vi kunne tape kampen. Ikke bare om den kortsiktige kampen om gråbergbryting på Østmalmen, men også kampen om det langsiktige fulldriftsalternativet med et tidsperspektiv på 20-30 år, avløst av underjordsdrift når dagbruddsdriften var over.
Hvis vi ikke lykkes med den primære målsettinga om full drift, var det en alternativ, men svært intern målsetting. Vi ville gjøre det så politisk vanskelig som mulig å avvikle Sydvaranger. Håpet var at regjeringa og stortingsflertallet ble tvunget til faktisk å etablere nye statlige eller offentlige arbeidsplasser, eventuelt også gi så store bevilgninger som mulig til omstilling og nyetableringer i lokalsamfunnet.
En diskusjon om dette ville åpenbart avspore kampen og føre til misforståelser og usikkerhet. Uten Nordens Klippes kompromissløse kamp mot stans på Østmalmen og for fulldriftsalternativet, ville ikke regjeringa behøve å gi mange løfter om omstillingsmidler. Det var ingen motsetning mellom hovedmålsettinga og det «skjulte» motivet om å presse regjering og Storting mest mulig for gjennom kampen å tvinge frem konkrete nye arbeidsplasser eller omstillingsmidler som monnet.
Det var tilstrekkelig med aktører - både lokalt i bedriften og blant fylkespolitikere og stortingspolitikere - som ville ta på seg den «ansvarlige» rollen og gå for redusert drift med et pelletsverk og eventuelt underjordsdrift. Hvis Nordens Klippe også hadde gjort det høsten 1985, da mange oppfordret oss til det, og frem mot stortingsbehandlinga våren 1986, ville slaget vært tapt. Vi kunne da risikert et vedtak om kortere avvikling enn de 10 årene som ble vedtatt våren 1986. Dessuten ville det politiske presset mot regjeringa være borte og dermed behovet for å «kjøpe seg fri» med omstillingsbevilgninger.
TV-debatt med Petter Thomassen - hersketeknikk
Høsten 1985 gikk Syse av som industriminister og Petter Thomassen overtok, som følge av at Senterpartiet og KrF gikk inn i regjering med Høyre. 5. desember 1985 deltok Torstein Dahle og jeg i et debattprogram i NRK om Sydvaranger-saken. Fra regjeringshold deltok Petter Thomassen. Opptak ble gjort i NRK Tromsø. Før vi skulle inn i studio satt alle deltakerne sammen i et rom hvor vi ble vist noen TV-opptak om saken, herunder innslag hvor jeg deltok. Jeg hadde - som vanlig (!) - «pyntet» meg med hvit skjorte og svart skinnvest. Dress hadde jeg ikke. Da vi så på innslagene, henvendte Thomassen seg til meg og spurte nedlatende; «- Har du bare denne skjorta og vesten?» Jeg ble ikke vippet av pinnen, som åpenbart var hensikten med spørsmålet, som ble stilt like før vi skulle i ilden. Men, jeg syntes det var et ufint spark fra en industriminister. Et forsøk på å få meg til å føle meg liten i hans selskap.
Vestkantsluggeren Syse
I motsetning til Thomassens ufine knep, hadde jeg litt sans for Syses vestkantarroganse med hans veltalenhet, humor og offensive stil. I en radiodebatt med Syse kommenterte han en gang mitt argument på følgende måte: «Dette er det mest konsentrerte sludderet jeg noen gang har hørt.» Det gjorde ikke inntrykk på meg for jeg visste at han brukte storslegga i slike situasjoner. Det samme skjedde for øvrig under et valgmøte Kirkenes 21. august i 1985; også da slo han til med uttalelser som «-Maken til tynt innlegg har jeg ikke hørt. - Dette var en underlig problemstilling. Hører hjemme i en helt annen verden. - Du spiller for galleriet, Larsen.»
Hovedbegrunnelsen fra McKinsey var at fremtidsutsiktene for pelletsprisene var så dårlige at det ikke var grunnlag for å avdekke den store Vestmalmforekomsten. De la til grunn at pelletsprisene ville synke med ca. 2,5% pr. år de kommende 10 årene. Med slike fremtidsutsikter for pelletsprisen var det garantert at det ikke ville bli gitt støtte til investeringer til fortsatt full drift ved Sydvaranger. McKinseys prisprognose var i strid med prognosene fra f.eks. Verdensbanken.
Motstand mot McKinseys analyse - drift på Vestmalmen kan være lønnsom
For å underbygge våre standpunkter og kritikken av McKinsey fikk vi utarbeidet en rapport høsten 1985 av siviløkonom Torstein Dahle ved Handelshøyskolen i Bergen. Han la frem en analyse som konkluderte med at med faste priser på jernmalmpellets og ca. 1% årlig kostnadseffektivisering, så ville dagbruddsdrift på Vestmalmen kunne bli bedriftsøkonomisk lønnsomt.
Dahle sa bl.a.:
«McKinsey begår en utilgivelig feil når man underslår hvor sårbar McKinseys konklusjoner er overfor en slik usikkerhet.
En vanlig metode for å undersøke hvor følsom en kalkyle er for endringer i de faktorer som inngår i kalkylen, er å foreta en såkalt følsomhetsanalyse (sensitivitetsanalyse). … Jeg har gjennomført en slik følsomhetsanalyser. Det viser seg at at McKinsey konklusjoner er spesielt følsom for små endringer i prisforutsetningene og driftskostnadsforutsetningene. F.eks. viser det seg at dersom prisen på pellets holder seg stabil (slik Verdensbanken forventer) og dersom driftskostnadene lar seg reduseres med litt over 1% pr. år i forhold til dagens/gruveplanens effektivitet, vil det langsiktige driftsalternativet vise EN POSITIV NÅVERDI.
Ut fra en faglig vurdering vil jeg ikke nøle med å karakterisere det som direkte skandaløst at McKinsey unnlater å påpeke dette. Firmaet presenterer sine beregninger på en slik måte at leseren får inntrykk av det uansett rimelige endringer i forutsetningene ikke er håp om lønnsom drift av Vestmalmen.»
McKinsey enig med Torstein Dahle - statstøtten i hovedsak til annet enn driften av Sydvaranger
Torstein Dahle registrerte også en et annet interessant poeng i McKinsey-rapporten:
«Den argumentasjon som lå til grunn for beslutningen - at gruvedriften hadde påført skattebetalerne milliardtap, som man ikke kunne fortsette med - tilbakevises nå av McKinsey-rapporten på sidene 1-9. Jeg noterer med en viss interesse at rapportens framstilling på side 5 figur 3 er omtrent identisk med min egen framstilling i notatet «Dokumentasjon vedrørende påstandene om enorme statlige driftssubsidier til arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger», datert 25. mars 1985. Synspunkter som industriministeren omtalte som «sludder» i massemedia, har nå fått McKinseys tilslutning.»
Sydvarangers salgsdirektør uenig med McKinsey
Men, det var ikke bare Nordens Klippes rådgivere som ga advarsler til Sydvarangers styre om denne negative prisprognosen. Sydvarangers salgsdirektør Finn Bjerke var dypt uenig i McKinseys analyse. I en markedsvurdering datert 30.9.1985, konkluderte han:
«1. Å lansere en teori om at råjern- og stålproduksjon skal gå ned på verdensbasis i de neste 10 år, er en ren påstand og har ingen relasjon til det fremlagte materiale.
2. ….
3. En prisutvikling med en nedgang på 2,5% pr. år over 10 år vil ikke bringe nye malmer inn på markedet, snarere tvert i mot. Jernmalm- og stålprodusenter er mer av den oppfatning at en slik utvikling raskt vil resultere i mangel på jernmalm og sterkt økede priser. Selv malmkjøpere/stålprodusenter ønsker ikke en slik utvikling.»
Selvmotsigende analyse av McKinsey
Stein Østbye ved Finnmark Distriktshøgskole utarbeidet også et notat 2.1.1986 hvor han bl.a. sa følgende:
McKinseys vurdering
I McKinseys sluttrapport av 7. oktober 1985 om A/S Sydvaranger heter det på side 75:
«Mindre prisnedgang vil gi betydelig bedre resultater. Som vi fastslo foran i vår diskusjon om prisforventninger, representerer en årlig reell svekkelse på 2,5% pr år den mest sannsynlige utvikling. Imidlertid er risikoen for et større prisfall mer begrenset enn muligheten for en mer positiv utvikling. Således vil driftsresultatene potensielt være vesentlig bedre om prisutviklingen blir gunstigere enn det «basecase» som er lagt til grunn i beregningene». (Min understrekning.)
McKinsey-rapporten er her selvmotsigende. Et prisanslag kan ikke være det mest sannsynlige når risikoen for et prisfall er mindre enn sannsynligheten for en prisøkning. Dette er intuitivt opplagt og kan vises formelt, matematisk.»
Hva skjedde med pelletsprisene? Pelletsprisene 10 år senere
I 1996 undersøkte jeg hvordan pelletsprisene faktisk hadde utviklet seg i de 10 årene som var gått siden vedtaket om nedlegging ble besluttet med bakgrunn i McKinseys prisprognose. Jeg hentet inn informasjon både fra Sydvarangers Oslo-kontor og LKAB. Undersøkelsen viste at McKinseys analyse ikke var korrekt. De tre første årene sank prisene i norske kroner som følge av kursutviklingen mellom norske kroner og dollar. Deretter økte prisene kraftig. Konklusjonen var at prisene holdt seg ganske stabile i denne perioden og at dollarkursen var den største usikkerhetsfaktoren. Artikkelen sto i Sør-Varanger Avis i april 1996.
Beslutning om 1 pelletsverk - redusert drift
Men, disse vurderingene fra bl.a. Sydvarangers egen toppekspertise ga flertallet i det nye styret og Industridpartementet blaffen i. Det passet ikke inn i planene om nedbygging og avvikling av bedriften. Resultatet av departementets behandling av det langsiktige driftsopplegget for Sydvaranger var et forslag om at drifta skulle reduseres fra to til ett pelletsverk fra og med 1987. Ideen om ett pelletsverk hadde man altså syslet med i departementet helt fra begynnelsen av 1980-tallet, og nå hadde man en situasjon hvor det var mulig å få det gjennomført. Politisk ble dette solgt inn som «et kompromiss».
Levetida til bedriften var da kortet ned til 10 år. Allerede i 1986 var det klart at Sydvaranger ville bli avviklet i 1996/97 dersom man ikke fikk igangsatt underjordsdrift. Departementet sa at Sydvaranger kunne utrede både underjordsdrift og dagbruddsdrift på Vestmalmen, men det hadde de ingen ikke tro på. Og uansett måtte et slikt opplegg til Stortinget for ny behandling.
Opplegget innebar at 600 arbeidsplasser bare ved Sydvaranger ville gå tapt i løpet av kort tid. I tillegg ville det bli store ringvirkninger i lokalsamfunnet, som i stor grad var avhengig av Sydvaranger. Usikkerheten rundt stansen på Østmalmen førte til at ca. 200 arbeidsplasser forsvant i løpet av ett år fra 1985 til 1986.
Norsk Arbeidsmandsforbund støtter regjeringas nedbygging
Etter at styret i Sydvaranger høsten 1985, mot stemmene til de ansattes representanter, vedtok å bygge ned Sydvaranger til drift av ett pelletsverk, ble det klart at ledelsen i vårt forbud ikke lenger støttet Nordens Klippes krav. De støttet Industridepartementet og flertallet i styret i Sydvaranger, som ville medføre at 5-600 arbeidsplasser ville bli fjernet i løpet av kort tid. Dette førte til kraftige reaksjoner fra medlemmene og ledelsen i Nordens Klippe. I et brev til forbundet gjorde vi det klart at vi ikke lenger hadde tillit til gruvesekretæren fordi han i bedriftsforsamlingen støttet forslaget om nedbygging og avvikling av gruvevirksomheten.
Lokalsamfunnet ikke lenger samlet
I løpet av høsten 1985 ble det klart at lokalsamfunnet ikke lenger sto samlet bak kravet om full drift. Ledelsen i kommunen og Finnmark fylke - som tidligere hadde gitt full støtte til kampen mot stansen på Østmalmen - gikk utrolig nok til det skritt å kreve at regjeringa måtte vedta å stanse drifta av ett av pelletsverkene og ikke starte opp dagbruddsdrift på Vestmalmen! Det samme gjaldt, som nevnt, vårt eget fagforbund. Bakgrunnen for dette standpunktet var en naiv tro på at den borgelige regjeringa ville legge opp til en storstilt satsing på ny virksomhet i Sør-Varanger, samt at de mente at det var urealistisk å få til et langsiktig fulldriftsalternativ.
Rent taktisk var dette helt håpløst. Hvis man f.eks. i lønnsforhandlinger fremmer krav om å få det man på forhånd vet er motpartens tilbud, vil man bli ansett for å være amatører og udugelige forhandlere. Hvorfor skulle noen som ville det beste for lokalsamfunnet og de ansatte fremme krav om det samme som regjeringa ønsket? Bare et sterkt press og kamp for det som regjeringa ikke ønsket, kunne man håpe å få noe som kunne kompensere for nedbyggings- og avviklingsopplegget til regjeringa.
Regjeringa lykkes med å avspore kampen
Taktikken med å gi opp kampen for de arbeidsplassene man har og heller kreve nye arbeidsplasser og penger til «omstilling», viste seg å være mislykket. Regjeringa lykkes derimot svært godt med å avspore kampen om framtida til Sydvaranger til å dreie seg om en krangel om størrelsen på omstillingsbevilgningen, dvs. hvor mye som skulle bevilges til Sør-Varanger Invest og ulne krav om «sysselsettingsgarantier». I beretningen fra tillitsmannsutvalget for oktober 1985 til mai 1986 sa vi at «den politiske krangelen sto om hvem som var mest for å ha flest fugler på taket.»
Enkeltpersoner med negative utspill - Nordens Klippe måtte starte på nytt
Et medlemsmøte Nordens Klippe vedtok i oktober 1985 enstemmig at vi ville fortsette kampen for drift av begge pelletsverkene og dagbruddsdrift på Vestmalmen. Dette klare vedtaket var grunnlaget for vårt arbeid med saken.
Dessverre var det enkeltpersoner som gikk ut i media og hevdet at ledelsen i Nordens Klippe ikke hadde støtte for sitt syn blant medlemmene. Disse utspillene ødela noe av fundamentet for vårt arbeid med saken og medførte at vi måtte starte på nytt med å avklare hva medlemmene egentlig mente. Vi kom klart på defensiven overfor Industridpartementet og den nye ledelsen i Sydvaranger, som aktivt arbeidet for nedbyggingsalternativet med ett pelletsverk.
Vi måtte starte et svært møysommelig og tidkrevende arbeid, hvor vi med avdelingsvise informasjons- og diskusjonsmøter ville avklare hva som var medlemmenes syn. Det var dette som la grunnlaget for at Nordens Klippe avholdt et svært godt medlemsmøte, som med over 300 mot 10 stemmer vedtok å fortsette kampen for full drift. Det var nå ikke lenger noen tvil om hva medlemmene mente. Arbeidet med å sikre politisk støtte for vårt krav om full drift kunne fortsette, men verdifull tid var gått tapt.
I denne vanskelige situasjonen la vi opp til et omfattende arbeid med informasjons- og møtevirksomhet. Vi sendte ut henvendelse om støtte til vårt krav til mer enn 1 000 fagforeninger, klubber og andre organisasjoner. Representanter for Nordens Klippe var på mange møter i fagforeninger over hele landet. Dette arbeidet ga resultater. Etter kort tid kom det støtte fra ca. 200 klubber og fagforeninger. Vedtakene ble sendt til Industridepartementet, Stortingets industrikomite og Norsk Arbeidsmandsforbund.
Omlag 20 tidligere ledere, styremedlemmer, tillitsvalgte og hovedtillitsvalgte i Nordens Klippe fra 1950, -60 og -70 tallet skrev under på et opprop til støtte for det langsiktige driftsopplegget med dagbruddsdrift på Vestmalmen.
Uten kamp for full drift - ikke nødvendig med bevilgninger til «omstilling»
Som nevnt var vi fra dag en klar over at vi kunne tape kampen. Ikke bare om den kortsiktige kampen om gråbergbryting på Østmalmen, men også kampen om det langsiktige fulldriftsalternativet med et tidsperspektiv på 20-30 år, avløst av underjordsdrift når dagbruddsdriften var over.
Hvis vi ikke lykkes med den primære målsettinga om full drift, var det en alternativ, men svært intern målsetting. Vi ville gjøre det så politisk vanskelig som mulig å avvikle Sydvaranger. Håpet var at regjeringa og stortingsflertallet ble tvunget til faktisk å etablere nye statlige eller offentlige arbeidsplasser, eventuelt også gi så store bevilgninger som mulig til omstilling og nyetableringer i lokalsamfunnet.
En diskusjon om dette ville åpenbart avspore kampen og føre til misforståelser og usikkerhet. Uten Nordens Klippes kompromissløse kamp mot stans på Østmalmen og for fulldriftsalternativet, ville ikke regjeringa behøve å gi mange løfter om omstillingsmidler. Det var ingen motsetning mellom hovedmålsettinga og det «skjulte» motivet om å presse regjering og Storting mest mulig for gjennom kampen å tvinge frem konkrete nye arbeidsplasser eller omstillingsmidler som monnet.
Det var tilstrekkelig med aktører - både lokalt i bedriften og blant fylkespolitikere og stortingspolitikere - som ville ta på seg den «ansvarlige» rollen og gå for redusert drift med et pelletsverk og eventuelt underjordsdrift. Hvis Nordens Klippe også hadde gjort det høsten 1985, da mange oppfordret oss til det, og frem mot stortingsbehandlinga våren 1986, ville slaget vært tapt. Vi kunne da risikert et vedtak om kortere avvikling enn de 10 årene som ble vedtatt våren 1986. Dessuten ville det politiske presset mot regjeringa være borte og dermed behovet for å «kjøpe seg fri» med omstillingsbevilgninger.
TV-debatt med Petter Thomassen - hersketeknikk
Høsten 1985 gikk Syse av som industriminister og Petter Thomassen overtok, som følge av at Senterpartiet og KrF gikk inn i regjering med Høyre. 5. desember 1985 deltok Torstein Dahle og jeg i et debattprogram i NRK om Sydvaranger-saken. Fra regjeringshold deltok Petter Thomassen. Opptak ble gjort i NRK Tromsø. Før vi skulle inn i studio satt alle deltakerne sammen i et rom hvor vi ble vist noen TV-opptak om saken, herunder innslag hvor jeg deltok. Jeg hadde - som vanlig (!) - «pyntet» meg med hvit skjorte og svart skinnvest. Dress hadde jeg ikke. Da vi så på innslagene, henvendte Thomassen seg til meg og spurte nedlatende; «- Har du bare denne skjorta og vesten?» Jeg ble ikke vippet av pinnen, som åpenbart var hensikten med spørsmålet, som ble stilt like før vi skulle i ilden. Men, jeg syntes det var et ufint spark fra en industriminister. Et forsøk på å få meg til å føle meg liten i hans selskap.
Vestkantsluggeren Syse
I motsetning til Thomassens ufine knep, hadde jeg litt sans for Syses vestkantarroganse med hans veltalenhet, humor og offensive stil. I en radiodebatt med Syse kommenterte han en gang mitt argument på følgende måte: «Dette er det mest konsentrerte sludderet jeg noen gang har hørt.» Det gjorde ikke inntrykk på meg for jeg visste at han brukte storslegga i slike situasjoner. Det samme skjedde for øvrig under et valgmøte Kirkenes 21. august i 1985; også da slo han til med uttalelser som «-Maken til tynt innlegg har jeg ikke hørt. - Dette var en underlig problemstilling. Hører hjemme i en helt annen verden. - Du spiller for galleriet, Larsen.»
Faksimile fra Sør-Varanger Avis 24. august 1985. Industriminister Jan P. Syse på valgmøte i Kirkenes. Ca. 150 til stede, mange fra Nordens Klippe og andre fagforeninger. Syse fikk hard kritikk for vedtaket om å stanse gråbergbrytinga på Østmalmen, men var offensiv i sitt forsvar av regjeringas politikk. Fra venstre ser vi personalsjef ved Sydvaranger Alfon Jerijærvi, ordfører Nils Edvard Olsen, Stein Larsen og Oddvar Mortensen.
Anonymt brev til Nordens Klippe
Noen dager etter debattprogrammet mottok Nordens Klippe et anonymt brev med med kommentarer til industriministerens imøtegåelse av vår påstand om at det meste av statens tilskudd til Sydvaranger ikke var kommet driften til gode. Brevet er åpenbart skrevet av en særdeles sentral person enten i Sydvaranger eller i statsadministrasjonen/departementet. I brevet står det bl.a.:
«I et TV-program 5.12.1985 ble det fra de ansattes side hevdet at bare en mindre del av Statens tilskudd på ca. 2.3 milliarder kr er kommet driften av selve selskapet til gode. Dette ble på en meget sterk - og usaklig - måte imøtegått av industriministeren. Selskapets ansatte har idet hovedsaklig rett i sin påstand, og Industridepartementet summerer tildels samme beløp flere ganger i sin oppstilling. Industridepartementet bør være klar over at en stor del av det oppgitte beløp skyldes disposisjoner som departementet har tatt/ikke tatt, og som tildels har vært mot selskapets ønsker og anbefalinger.»
Deretter går vedkommende systematisk og grundig gjennom lånegarantiene, rentekostnadene, kurstap, Emden (særlig grundig og kritisk og med detaljert innsikt i hva som skjedde under forhandlingene i Tyskland), datterselskapene og et sluttavsnitt hvor det bl.a. påpekes at det er Industridepartmentet som har utpekt styre og styreledere og at det er departementet som er ansvarlig. Særlig kritisk er vedkommende til Giljarhus, som ble styreleder i 1981, for da «fikk man inn folk som aldri hadde hatt befatning med bergverksdrift og heller ikke anlegg i Tyskland.»
Dokumentet er datert 6. desember 1985 og ble mottatt 11. desember 1985. Vi kunne ikke bruke det til noe som helst siden det var anonymt, men interessant er det likevel. Her er en meget sentral og opplyst kilde som er svært kritisk til både Industridepartementet og sydvarangerledelsen og som støttet oss på det faglige. Vedkommende har aldri stått frem og vi får vel aldri vite hvem det var. Hadde vedkommende stått frem og fortalt hva som faktisk skjedde i kulissene, kan man ikke ser bort fra at det kunne ha spilt en viktig rolle, om ikke i regjeringskretser, så kanskje i en del av opinionen.
Spørreundersøkelse - stor tillit til analysene og vurderingene til ledelsen i Nordens Klippe
Kampen mot nedbygging hadde stor støtte blant de ansatte. Norsk Institutt for by- og regionforskning Nord-Norge og Finnmark Distriktshøgskole gjennomførte i slutten av 1985 en spørreundersøkelse blant alle ansatte (arbeidere og funksjonærer) ved Sydvaranger.
Forslaget om å stanse drifta på Østmalmen fikk bare støtte fra 2,5% av de ansatte. Fagforeningsledelsen hadde stor tillit hos de ansatte og var rangert som nr. 1 i forhold til hva som hadde mest betydning for de ansattes standpunkt i saken. På en skala fra 1-11 havnet synet til industriministeren og regjeringa på 11. plass, mens f.eks. Sydvarangers planleggere havnet på 3. plass, den enkeltes parti på 4. plass, styret i Sydvaranger på 7. plass og forbundene på 8. plass.
Forslaget om å redusere drifta til ett pelletsverk fikk støtte fra 20,6% av de som hadde tatt standpunkt for/mot driftsopplegget, mens 79,4% var mot. Hos arbeiderne var det 92,1% som var mot, mens 7,9% støttet drift av ett pelletsverk.
1986 - kampen for full drift fortsetter
Forslaget om redusert drift med bare ett pelletsverk skulle behandles i Stortinget våren 1986. Nordens Klippe hadde ikke gitt opp kampen for full drift av begge pelletsverkene og dagbruddsdrift på Vestmalmen.
Høyrepolitiker i industrikomiteen: «Arbeidsledighet er nødvendig»
At regjeringa ikke fryktet arbeidsledighet bekreftet Høyres Gunnar Flatland i Industrikomiteen da han var i Kirkenes i januar 1986. Da sa han:
«Arbeidsledighet er nødvendig for at det skal være mulig å skaffe nye arbeidsplasser. Folk i Sør-Varanger må føle arbeidsledigheten på kroppen for først da kommer kreativitet - skaperevnen - frem i oss.»
Dette var rene ord for pengene. Katta var ute av sekken. Sentrale myndigheter visste at deres alternativ ville føre til arbeidsledighet - det var faktisk ønsket! Vi sto overfor arbeidsledighet dersom regjeringa sin politikk ble gjennomført. Arbeidsledighet var, etter Høyres mening, en forutsetning for «omstilling» og evnen til å skape nye arbeidsplasser. Dette var en variant av ideen om at sultne kunstnere er en forutsetning for å skape god kunst.
Noen dager etter debattprogrammet mottok Nordens Klippe et anonymt brev med med kommentarer til industriministerens imøtegåelse av vår påstand om at det meste av statens tilskudd til Sydvaranger ikke var kommet driften til gode. Brevet er åpenbart skrevet av en særdeles sentral person enten i Sydvaranger eller i statsadministrasjonen/departementet. I brevet står det bl.a.:
«I et TV-program 5.12.1985 ble det fra de ansattes side hevdet at bare en mindre del av Statens tilskudd på ca. 2.3 milliarder kr er kommet driften av selve selskapet til gode. Dette ble på en meget sterk - og usaklig - måte imøtegått av industriministeren. Selskapets ansatte har idet hovedsaklig rett i sin påstand, og Industridepartementet summerer tildels samme beløp flere ganger i sin oppstilling. Industridepartementet bør være klar over at en stor del av det oppgitte beløp skyldes disposisjoner som departementet har tatt/ikke tatt, og som tildels har vært mot selskapets ønsker og anbefalinger.»
Deretter går vedkommende systematisk og grundig gjennom lånegarantiene, rentekostnadene, kurstap, Emden (særlig grundig og kritisk og med detaljert innsikt i hva som skjedde under forhandlingene i Tyskland), datterselskapene og et sluttavsnitt hvor det bl.a. påpekes at det er Industridepartmentet som har utpekt styre og styreledere og at det er departementet som er ansvarlig. Særlig kritisk er vedkommende til Giljarhus, som ble styreleder i 1981, for da «fikk man inn folk som aldri hadde hatt befatning med bergverksdrift og heller ikke anlegg i Tyskland.»
Dokumentet er datert 6. desember 1985 og ble mottatt 11. desember 1985. Vi kunne ikke bruke det til noe som helst siden det var anonymt, men interessant er det likevel. Her er en meget sentral og opplyst kilde som er svært kritisk til både Industridepartementet og sydvarangerledelsen og som støttet oss på det faglige. Vedkommende har aldri stått frem og vi får vel aldri vite hvem det var. Hadde vedkommende stått frem og fortalt hva som faktisk skjedde i kulissene, kan man ikke ser bort fra at det kunne ha spilt en viktig rolle, om ikke i regjeringskretser, så kanskje i en del av opinionen.
Spørreundersøkelse - stor tillit til analysene og vurderingene til ledelsen i Nordens Klippe
Kampen mot nedbygging hadde stor støtte blant de ansatte. Norsk Institutt for by- og regionforskning Nord-Norge og Finnmark Distriktshøgskole gjennomførte i slutten av 1985 en spørreundersøkelse blant alle ansatte (arbeidere og funksjonærer) ved Sydvaranger.
Forslaget om å stanse drifta på Østmalmen fikk bare støtte fra 2,5% av de ansatte. Fagforeningsledelsen hadde stor tillit hos de ansatte og var rangert som nr. 1 i forhold til hva som hadde mest betydning for de ansattes standpunkt i saken. På en skala fra 1-11 havnet synet til industriministeren og regjeringa på 11. plass, mens f.eks. Sydvarangers planleggere havnet på 3. plass, den enkeltes parti på 4. plass, styret i Sydvaranger på 7. plass og forbundene på 8. plass.
Forslaget om å redusere drifta til ett pelletsverk fikk støtte fra 20,6% av de som hadde tatt standpunkt for/mot driftsopplegget, mens 79,4% var mot. Hos arbeiderne var det 92,1% som var mot, mens 7,9% støttet drift av ett pelletsverk.
1986 - kampen for full drift fortsetter
Forslaget om redusert drift med bare ett pelletsverk skulle behandles i Stortinget våren 1986. Nordens Klippe hadde ikke gitt opp kampen for full drift av begge pelletsverkene og dagbruddsdrift på Vestmalmen.
Høyrepolitiker i industrikomiteen: «Arbeidsledighet er nødvendig»
At regjeringa ikke fryktet arbeidsledighet bekreftet Høyres Gunnar Flatland i Industrikomiteen da han var i Kirkenes i januar 1986. Da sa han:
«Arbeidsledighet er nødvendig for at det skal være mulig å skaffe nye arbeidsplasser. Folk i Sør-Varanger må føle arbeidsledigheten på kroppen for først da kommer kreativitet - skaperevnen - frem i oss.»
Dette var rene ord for pengene. Katta var ute av sekken. Sentrale myndigheter visste at deres alternativ ville føre til arbeidsledighet - det var faktisk ønsket! Vi sto overfor arbeidsledighet dersom regjeringa sin politikk ble gjennomført. Arbeidsledighet var, etter Høyres mening, en forutsetning for «omstilling» og evnen til å skape nye arbeidsplasser. Dette var en variant av ideen om at sultne kunstnere er en forutsetning for å skape god kunst.
14. mars 1986. Grubeforeningen Nordens Klippe demonstrerer tre dager før Stortinget skal behandle regjeringas forslag om drift av bare ett pelletsverk. Grubeforeningen Nordens Klippe var da alene blant fagforeningene ved Sydvaranger om å kreve full drift. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Nordens Klippe alene på banen - men mobiliserer på nytt
Frem mot stortingsbehandlinga i mars 1986 intensiverte vi vårt informasjonsarbeid og arbeidet for bred politisk støtte til et langsiktig driftsopplegg. Det ble selvsagt mye vanskeligere å kjempe for dette alternativet, som mange dessverre mente var urealistisk.
Høsten 1985, etter Gruveplanen og McKinseys rapport var lagt på bordet, var det mange som falt av lasset og støttet nedbyggingsalternativet. Det var da åpenbart for alle at gråbergbrytinga på Østmalmen måtte bli gjenopptatt i løpet av 1986, hvis ikke ville Sydvaranger bli nedlagt i løpet av 1987. En slik akutt nedleggelse var nå blitt politisk umulig etter alt «bråket» som vi hadde stelt i stand. I planen for et redusert Sydvaranger skulle Østmalmen bare forsyne det ene pelletsverket med slig. Det er mulig at det er en del av forklaringa på at mange lokalt resignerte og ga opp kampen for full drift.
Det ble hevdet at Nordens Klippe heller burde støtte nedbygging til ett pelletsverk og arbeide for underjordsdrift. Vi var klar over at et opplegg med underjordsdrift og ett pelletsverk ville føre til ytterligere reduksjon i bemanningen - fra ca. 1 200 i 1985 til bare 2-300 ved underjordsdrift.
Ikke Nordens Klippes oppgave å kjempe for at medlemmene skal bli arbeidsledig
Uten at alternative arbeidsplasser var etablert, var dette selvsagt ikke noe Nordens Klippe ville kjempe for. Hvorfor skulle Nordens Klippe kjempe for at de aller fleste av våre egne medlemmer skulle miste jobben? Det er vel ikke etisk riktig - eller mulig - for en fagforening å få folk til å kjempe for at de selv, arbeidskameraten eller naboen skal bli arbeidsledig? Det var jo allerede nok av krefter som ville ha et slikt opplegg - både i Stortinget, LO, forbundene og i lokalsamfunnet. Hadde vi havnet på dette standpunktet, ville det både ført til frustrasjon og splittelse i Nordens Klippe. Å kjempe for arbeidsledighet var ikke vår oppgave.
Nordens Klippes oppgave var å holde fast det driftsopplegget som vi da mente var det beste, som ville sikre flest arbeidsplasser lengst mulig og som ville hindre stor arbeidsledighet og fraflytting fra kommunen. Dette var ikke skremselspropaganda fra vår side; folketallet i kommunen gikk ned med 220 personer fra 10 073 i 1985 til 9 853 i 1986. I 1988 var folketallet nede i 9 564 - en reduksjon på 509 personer på bare 3 år.
I denne perioden forsøkte vi å trappe opp det lokale politiske presset ved å invitere Samorg og andre fagforeninger til å delta i felles markeringer. Dette lykkes dessverre ikke, selv om vi i et møte 21. januar 1986 fikk støtte fra Samorg til kravet om full drift.
Forbundsledelsen i Arbeidsmandsforbundet sviktet
Særlig skuffende var det at vårt eget fagforbund støttet alternativet med ett pelletsverk og dermed rasering av ca. 500 arbeidsplasser ved bedriften. I et brev til Norsk Arbeidsmandsforbund av 27. februar 1986 sa vi at
«det er en skandale og en skam for norsk fagbevegelse at ledelsen i NAF har havnet på samme side som den borgelige regjeringa og støttet dens arbeid for å trappe ned virksomheten ved A/S Sydvaranger. Ledelsen i NAF har vært med på å rydde vei for nedbyggingsopplggget, og har vært en nyttig redskap for ledelsen i Industridepartementet når de har argumentert for sitt driftsopplegg.»
Videre i samme brev til forbundet står det:
«Den 21. februar i år nektet forbundsformann Harald Øveraas to representanter for Grubeforeningen Nordens Klippe å delta som observatører på et møte som forbundet hadde med Stortingets Industrikomite i Oslo. Grensen for hva vi kan akseptere av våre fremste tillitsvalgte er passert når vi som representerer de som saken gjelder blir nektet å være med på et møte hvor forbundet skal legge fram sitt syn overfor Industrikomiteens medlemmer. Det er en uforståelig og fullstendig uakseptabel avgjørelse som vi forlanger at forbundsstyret og landsstyret tar avstand fra. Vi krever ny behandling av Sydvaranger-saken i forbundet, og krever at forbundsledelsen omgjør sin tidligere støtte til Industridepartementets/Sydvarangerstyrets opplegg for nedbygging av virksomheta. Vi krever også at forbundsledelsen tar avstand fra og beklager Harald Øveraas beslutning om å nekte våre representanter å være tilstede på møtet med Industrikomiteen.»
Dette var harde ord i en avgjørende tid for Nordens Klippe og våre medlemmer. Vi truet også med å sette kontingenten på sperret konto, men det ble det ikke noe av. Arbeidsmandsforbundets gruvesekretær Ivar Skredderhaug hadde vært ansatt i Folldal gruver da adm.dir. Husum var sjef der. Disse to kjente hverandre godt. Det var åpenbart for oss at de sto sammen om nedbygging og drift av ett pelletsverk. Dette kom klart frem under avstemminga i Sydvarangers bedriftsforsamling, der Skredderhaug var medlem. Ledelsen i Nordens Klippe uttrykte etter dette mistillit til gruvesekretæren.
Det var etter min mening ingen tvil om at adm.dir. Husum ble ansatt for å legge til rette for nedbygging og drift av ett pelletsverk. Det ble klart kort tid etter at han ble ansatt sommeren/høsten 1985. Jeg hadde mange samtaler med han om situasjonen og kjente godt til hans synspunkter.
Mars 1986 - det endelige slaget står
Frem mot Stortingets behandling i mars 1986 hadde vi flere politiske markeringer ved bedriften.
På medlemsmøte 6. mars 1986 vedtok Nordens Klippe å gjennomføre en politisk streik og demonstrasjonstog i forbindelse med Stortingets behandling av saken. Møtet vedtok også en skarp kritikk av Arbeidsmandsforbundet med krav om at de omgjorde sin støtte til nedbygginga av Sydvaranger. Fredag 14. mars gjennomførte Nordens Klippe en vellykket politisk streik, og under streiken gjennomførte fagforeninga et demonstrasjonstog med 3-400 deltakere fra Separasjonsverket i Kirkenes til administrasjonsbygget. På møtet holdt jeg og en representant for Sulitjelma Gruvearbeiderforening appeller.
Frem mot stortingsbehandlinga i mars 1986 intensiverte vi vårt informasjonsarbeid og arbeidet for bred politisk støtte til et langsiktig driftsopplegg. Det ble selvsagt mye vanskeligere å kjempe for dette alternativet, som mange dessverre mente var urealistisk.
Høsten 1985, etter Gruveplanen og McKinseys rapport var lagt på bordet, var det mange som falt av lasset og støttet nedbyggingsalternativet. Det var da åpenbart for alle at gråbergbrytinga på Østmalmen måtte bli gjenopptatt i løpet av 1986, hvis ikke ville Sydvaranger bli nedlagt i løpet av 1987. En slik akutt nedleggelse var nå blitt politisk umulig etter alt «bråket» som vi hadde stelt i stand. I planen for et redusert Sydvaranger skulle Østmalmen bare forsyne det ene pelletsverket med slig. Det er mulig at det er en del av forklaringa på at mange lokalt resignerte og ga opp kampen for full drift.
Det ble hevdet at Nordens Klippe heller burde støtte nedbygging til ett pelletsverk og arbeide for underjordsdrift. Vi var klar over at et opplegg med underjordsdrift og ett pelletsverk ville føre til ytterligere reduksjon i bemanningen - fra ca. 1 200 i 1985 til bare 2-300 ved underjordsdrift.
Ikke Nordens Klippes oppgave å kjempe for at medlemmene skal bli arbeidsledig
Uten at alternative arbeidsplasser var etablert, var dette selvsagt ikke noe Nordens Klippe ville kjempe for. Hvorfor skulle Nordens Klippe kjempe for at de aller fleste av våre egne medlemmer skulle miste jobben? Det er vel ikke etisk riktig - eller mulig - for en fagforening å få folk til å kjempe for at de selv, arbeidskameraten eller naboen skal bli arbeidsledig? Det var jo allerede nok av krefter som ville ha et slikt opplegg - både i Stortinget, LO, forbundene og i lokalsamfunnet. Hadde vi havnet på dette standpunktet, ville det både ført til frustrasjon og splittelse i Nordens Klippe. Å kjempe for arbeidsledighet var ikke vår oppgave.
Nordens Klippes oppgave var å holde fast det driftsopplegget som vi da mente var det beste, som ville sikre flest arbeidsplasser lengst mulig og som ville hindre stor arbeidsledighet og fraflytting fra kommunen. Dette var ikke skremselspropaganda fra vår side; folketallet i kommunen gikk ned med 220 personer fra 10 073 i 1985 til 9 853 i 1986. I 1988 var folketallet nede i 9 564 - en reduksjon på 509 personer på bare 3 år.
I denne perioden forsøkte vi å trappe opp det lokale politiske presset ved å invitere Samorg og andre fagforeninger til å delta i felles markeringer. Dette lykkes dessverre ikke, selv om vi i et møte 21. januar 1986 fikk støtte fra Samorg til kravet om full drift.
Forbundsledelsen i Arbeidsmandsforbundet sviktet
Særlig skuffende var det at vårt eget fagforbund støttet alternativet med ett pelletsverk og dermed rasering av ca. 500 arbeidsplasser ved bedriften. I et brev til Norsk Arbeidsmandsforbund av 27. februar 1986 sa vi at
«det er en skandale og en skam for norsk fagbevegelse at ledelsen i NAF har havnet på samme side som den borgelige regjeringa og støttet dens arbeid for å trappe ned virksomheten ved A/S Sydvaranger. Ledelsen i NAF har vært med på å rydde vei for nedbyggingsopplggget, og har vært en nyttig redskap for ledelsen i Industridepartementet når de har argumentert for sitt driftsopplegg.»
Videre i samme brev til forbundet står det:
«Den 21. februar i år nektet forbundsformann Harald Øveraas to representanter for Grubeforeningen Nordens Klippe å delta som observatører på et møte som forbundet hadde med Stortingets Industrikomite i Oslo. Grensen for hva vi kan akseptere av våre fremste tillitsvalgte er passert når vi som representerer de som saken gjelder blir nektet å være med på et møte hvor forbundet skal legge fram sitt syn overfor Industrikomiteens medlemmer. Det er en uforståelig og fullstendig uakseptabel avgjørelse som vi forlanger at forbundsstyret og landsstyret tar avstand fra. Vi krever ny behandling av Sydvaranger-saken i forbundet, og krever at forbundsledelsen omgjør sin tidligere støtte til Industridepartementets/Sydvarangerstyrets opplegg for nedbygging av virksomheta. Vi krever også at forbundsledelsen tar avstand fra og beklager Harald Øveraas beslutning om å nekte våre representanter å være tilstede på møtet med Industrikomiteen.»
Dette var harde ord i en avgjørende tid for Nordens Klippe og våre medlemmer. Vi truet også med å sette kontingenten på sperret konto, men det ble det ikke noe av. Arbeidsmandsforbundets gruvesekretær Ivar Skredderhaug hadde vært ansatt i Folldal gruver da adm.dir. Husum var sjef der. Disse to kjente hverandre godt. Det var åpenbart for oss at de sto sammen om nedbygging og drift av ett pelletsverk. Dette kom klart frem under avstemminga i Sydvarangers bedriftsforsamling, der Skredderhaug var medlem. Ledelsen i Nordens Klippe uttrykte etter dette mistillit til gruvesekretæren.
Det var etter min mening ingen tvil om at adm.dir. Husum ble ansatt for å legge til rette for nedbygging og drift av ett pelletsverk. Det ble klart kort tid etter at han ble ansatt sommeren/høsten 1985. Jeg hadde mange samtaler med han om situasjonen og kjente godt til hans synspunkter.
Mars 1986 - det endelige slaget står
Frem mot Stortingets behandling i mars 1986 hadde vi flere politiske markeringer ved bedriften.
På medlemsmøte 6. mars 1986 vedtok Nordens Klippe å gjennomføre en politisk streik og demonstrasjonstog i forbindelse med Stortingets behandling av saken. Møtet vedtok også en skarp kritikk av Arbeidsmandsforbundet med krav om at de omgjorde sin støtte til nedbygginga av Sydvaranger. Fredag 14. mars gjennomførte Nordens Klippe en vellykket politisk streik, og under streiken gjennomførte fagforeninga et demonstrasjonstog med 3-400 deltakere fra Separasjonsverket i Kirkenes til administrasjonsbygget. På møtet holdt jeg og en representant for Sulitjelma Gruvearbeiderforening appeller.
14. mars 1986. Grubeforeningen Nordens Klippe holder møte foran administrasjonsbygget til Sydvaranger. Stein Larsen holder appell. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Da Stortinget skulle behandle saken, reiste 35-40 personer med buss fra Kirkenes til Oslo for å demonstrere foran Stortinget og følge stortingsbehandlingen. Journalist Per Kristian Olsen fra Sør-Varanger avis var med på bussturen. En representant for verkstedklubben ved Asea Per Kure møtte oss søndag 16. mars like utenfor Oslo og verkstedklubben spanderte mat i bedriftens kantine. Dagen etter gikk omlag 150 personer i demonstrasjonstog fra Østbanen til Stortinget. Med i toget var flere fra lokalsamfunnet og Nordens Klippe som hadde reist til Oslo med fly. Fagforeninga i Sulitjelma hadde sendt en representant som gikk foran i toget med en skarptromme for å skape litt lyd og oppmerksom under marsjen til Stortinget. Foran Stortinget møtte representanter fra ca. 30 fagforeninger med sine faner, bl.a. fra Sulitjelma. Vi hadde appeller og kunstneriske innslag under arrangementet, bl.a. fra musikerne Steinar Ofsdal og Tony Sheehan.
16. mars 1986. Bussturen fra Kirkenes til Oslo i forbindelse med stortingsbehandlinga av Sydvarangers fremtid. 30-40 fra Nordens Klippe deltok på turen som gikk direkte til Oslo. Slitne og trøtte deltakere blir møtt av Andre Kaarud fra verkstedklubben ved Asea Per Kure i Oslo, som hjalp fagforeninga med praktiske ting i forbindelse med markeringa foran Stortinget. Fra venstre: Grethe Lill Ryeng (med ryggen til), Charles Mortensen, Stein Larsen hilser på Andre Kaarud, Harald Larsen, Torgunn Larsen og Hugo Wartiainen. (Foto Per Kristian Olsen, Sør-Varanger Avis)
Med oss hadde vi en løpeseddel med tittelen:
«La Sør-Varanger leve - full drift ved a/s Sydvaranger»
I denne løpeseddelen viste vi også at vår kamp hadde et større perspektiv enn kampen for våre egne arbeidsplasser:
«Grubeforeningen Nordens Klippe har i mange år ført en kamp mot Industridepartementet og Regjeringa sin industripolitikk. Den kampen vi fører er en del av kampen som mange ansatte i statsbedrifter og ensidige lokalsamfunn vil måtte føre for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Vi fører en kamp for retten til å bo og ha arbeidsplasser i distriktene. Vi kjemper mot en snever markedsorientert industripolitikk, som kun gir livets rett til den industrien som i øyeblikket gir mest profitt.»
«La Sør-Varanger leve - full drift ved a/s Sydvaranger»
I denne løpeseddelen viste vi også at vår kamp hadde et større perspektiv enn kampen for våre egne arbeidsplasser:
«Grubeforeningen Nordens Klippe har i mange år ført en kamp mot Industridepartementet og Regjeringa sin industripolitikk. Den kampen vi fører er en del av kampen som mange ansatte i statsbedrifter og ensidige lokalsamfunn vil måtte føre for å sikre arbeidsplasser og bosetting. Vi fører en kamp for retten til å bo og ha arbeidsplasser i distriktene. Vi kjemper mot en snever markedsorientert industripolitikk, som kun gir livets rett til den industrien som i øyeblikket gir mest profitt.»
17. mars 1986. Demonstrasjonstoget går opp Karl Johans gate mot Stortinget. Fra venstre fremst i bildet ser vi Grethe Lill Ryeng (fanevakt), Are G. Nilsen (fanebærer) og Ann Hege Larsen (fanevakt). Rune Pettersen bærer det norske flagget, og bak han går Stein Larsen ved siden av trommeslageren fra Sulitjelma Gruvearbeiderforening. Bak Grethe Lill skimter vi Arild Gaska (med solbriller), og til høyre for han, Jarle Simonsen, Ulf Skare og Aron Jensen. Helt til venstre ser vi Kristian Eriksen dele ut løpesedler.
(Foto Odd Harald Kvammen)
17. mars 1986. Foran Stortinget. Ca. 150-200 deltok i demonstrasjonen. 30 fagforeninger møtte opp med sine faner. Her et utsnitt fra markeringen. På bildet ser vi fra venstre Helge Hammer i bakgrunnen, Arne Roy Markussen, Ivar Vang og Grethe Lill Ryeng (fanevakt). (Foto Per Kristian Olsen, Sør-Varanger Avis)
Malmsteinen - en gave til Stortinget
Under forberedelsene til denne markeringa vedtok tillitsmannsutvalget i Nordens Klippe at vi skulle ha med oss en svær malmstein på noen tonn, med en inskripsjonsplate, som vi skulle plassere foran Stortinget. Under forberedelsesmøtet føyk Torbjørn Isaksen ut av møterommet og kom tilbake kort tid etterpå og hadde ordnet transport av malmsteinen til Oslo. Asle Henninen laget tekstmalen og Per Kåven, en av de mange gode sveiserne på Mekanisk verksted i Bjørnevatn, sveiset teksten på stålplata, som senere ble slått inn i malmsteinen. Øystein Håkonsen plukket ut malmsteinen fra Østmalmen.
Malmsteinen ble på forhånd fraktet til et lager i Oslo. Vi bestilte en kranbil i Oslo, som skulle dumpe den ned foran Stortinget like før demonstrasjonstoget kom frem til Stortinget. Dette gikk som smurt. Sjåføren rygget inn på plassen foran Stortinget og klasket malmsteinen ned på plenen og forsvant. Ingen reagerte da kranbilen rygget inn foran Stortinget. Stortingsvaktene sto og så på og skjønte vel lite av det hele.
Under forberedelsene til denne markeringa vedtok tillitsmannsutvalget i Nordens Klippe at vi skulle ha med oss en svær malmstein på noen tonn, med en inskripsjonsplate, som vi skulle plassere foran Stortinget. Under forberedelsesmøtet føyk Torbjørn Isaksen ut av møterommet og kom tilbake kort tid etterpå og hadde ordnet transport av malmsteinen til Oslo. Asle Henninen laget tekstmalen og Per Kåven, en av de mange gode sveiserne på Mekanisk verksted i Bjørnevatn, sveiset teksten på stålplata, som senere ble slått inn i malmsteinen. Øystein Håkonsen plukket ut malmsteinen fra Østmalmen.
Malmsteinen ble på forhånd fraktet til et lager i Oslo. Vi bestilte en kranbil i Oslo, som skulle dumpe den ned foran Stortinget like før demonstrasjonstoget kom frem til Stortinget. Dette gikk som smurt. Sjåføren rygget inn på plassen foran Stortinget og klasket malmsteinen ned på plenen og forsvant. Ingen reagerte da kranbilen rygget inn foran Stortinget. Stortingsvaktene sto og så på og skjønte vel lite av det hele.
17. mars 1986. Malmsteinen er akkurat plassert foran Stortinget. Trepallen er fortsatt på plass, men vil straks bli slått i stykker med slegger som ble hasteinnkjøpt for å hindre at malmsteinen lett kunne fjernes. På bildet fra venstre Are G. Nilsen, Morten Eggen og Charles Mortensen, som skulle passe på steinen til demonstrasjonstoget kom til Stortinget. (Foto Arne Roy Markussen)
Da vi kom frem til Stortinget, så vi at det ville bli lett å fjerne steinen så lenge den sto på en trepalle. Den måtte vekk. I en fart ble et par stykker sendt til nærmeste jernvareforretning og for å kjøpe et par slegger som vi brukte til å slå i stykker pallen med. Plankene ble ryddet bort og den flere tonn tunge steinen lå flatt og pent igjen på gressplenen. Etterpå holdt vi taler og appeller og Pelle (Per Johan Olsen) slo stålplata med inskripsjonen inn i et hull som var boret i steinen.
Den sveisede teksten var:
TIL MINNE OM
ARBEIDSPLASSENE
I SØR-VARANGER
Avgått ved st.prp. nr. 44
1986
Grubeforeningen Nordens Klippe
Da demonstrasjonen var over gikk vi inn på galleriet i Stortinget og fulgte debatten. Etter en stund kom en person fra politiet og hentet meg ut fra galleriet. Han spurte om det var vi som hadde plassert steinen foran Stortinget. Jo da, det bekreftet jeg og sa at dette var en gave fra gruvearbeiderne i Sør-Varanger til Stortinget. Han gjorde det klart at vi ikke kunne gjøre det uten tillatelse. Jeg spilte overrasket og naiv og sa at vi aldri kunne forestille oss at vi trengte polititillatelse til å gi en gave til Stortinget. Han understreket at slik var det nok i Oslo.
Jeg argumenterte med at det var umulig for oss å gjøre noe med saken akkurat nå fordi vi snart var på vei hjem til Sør-Varanger med buss. Han ringte til Politihuset i Oslo og snakket med noen sjefer, antar jeg, og sa at politiet ville fjerne steinen. Jeg fikk godsnakket med han og at hvis Stortinget ikke ville ha gaven, så måtte de ikke kaste den. Da skulle vi få den sendt hjem til Kirkenes for den var veldig verdifull for oss. Han lovte å ta godt vare på den og sørge for at vi fikk hentet den og brakt den tilbake til Kirkenes.
Den ble fjernet av politiet etter 5-6 timer og ble oppbevart hos Arbeiderforeningen ved Vinmonopolet i Oslo til vi fikk fraktet tilbake til Kirkenes. Etter avtale med ledelsen i Sydvaranger ble den plassert mellom administrasjonsbygget og tillitsmannskontoret i Kirkenes.
Den sveisede teksten var:
TIL MINNE OM
ARBEIDSPLASSENE
I SØR-VARANGER
Avgått ved st.prp. nr. 44
1986
Grubeforeningen Nordens Klippe
Da demonstrasjonen var over gikk vi inn på galleriet i Stortinget og fulgte debatten. Etter en stund kom en person fra politiet og hentet meg ut fra galleriet. Han spurte om det var vi som hadde plassert steinen foran Stortinget. Jo da, det bekreftet jeg og sa at dette var en gave fra gruvearbeiderne i Sør-Varanger til Stortinget. Han gjorde det klart at vi ikke kunne gjøre det uten tillatelse. Jeg spilte overrasket og naiv og sa at vi aldri kunne forestille oss at vi trengte polititillatelse til å gi en gave til Stortinget. Han understreket at slik var det nok i Oslo.
Jeg argumenterte med at det var umulig for oss å gjøre noe med saken akkurat nå fordi vi snart var på vei hjem til Sør-Varanger med buss. Han ringte til Politihuset i Oslo og snakket med noen sjefer, antar jeg, og sa at politiet ville fjerne steinen. Jeg fikk godsnakket med han og at hvis Stortinget ikke ville ha gaven, så måtte de ikke kaste den. Da skulle vi få den sendt hjem til Kirkenes for den var veldig verdifull for oss. Han lovte å ta godt vare på den og sørge for at vi fikk hentet den og brakt den tilbake til Kirkenes.
Den ble fjernet av politiet etter 5-6 timer og ble oppbevart hos Arbeiderforeningen ved Vinmonopolet i Oslo til vi fikk fraktet tilbake til Kirkenes. Etter avtale med ledelsen i Sydvaranger ble den plassert mellom administrasjonsbygget og tillitsmannskontoret i Kirkenes.
17. mars 1986. Fra demonstrasjonen foran Stortinget. Morten Eggen (ikke synlig) holder appell. Stein Larsen holder megafonen. Det er like før stålplata med en sveisede teksten skal slås inn i den 4-5 tunge malmsteinen. Per Johan Olsen (Pelle) banket stålplata på plass. (Foto Per Kristian Olsen, Sør-Varanger Avis)
Malmsteinen en viktig del av arbeiderkulturen og Nordens Klippes historie
En eller annen gang i begynnelsen av 1990-tallet stjal en eller flere personer stålplata som var festet i malmsteinen. Det tok ei stund før noen av tillitsmennene i Nordens Klippe oppdaget dette. Senere, og uten at noen i Nordens Klippe ble varslet, ble malmsteinen fjernet og plassert ved Laboratoriet på Sydvarangerområdet. Lenge var vi ikke kjent med hvor den var blitt av og i forbindelse med arbeidet med denne artikkelen ble det igangsatt ettersøking og leting.
Det var svært uheldig at stålplata ble stjålet av disse vandalene. Malmsteinen med den sveisede teksten er en viktig del av arbeiderkulturen og Nordens Klippes historie. Den er et symbol på den langvarige kampen vi førte for å opprettholde arbeidsplassene og bosettinga i kommunen. Nå når malmsteinen er gjenfunnet, er teksten sveiset på nytt av Per Kåven og med velvillig hjelp fra Kimek. Etter avtale med museet er malmsteinen, med den opprinnelige teksten, plassert ved Grenselandmuseet.
Med dette vil et viktig kulturminne få en verdig plassering. En malmklump fra den viktige Østmalmen har vært gjennom en strabasiøs reise. Fra gruvene i Bjørnevatn som gave fra Nordens Klippe til Stortinget, fjernet av Oslo-politiet, oppbevart hos Vinmonopolets Arbeiderforening i Oslo, fraktet tilbake til Kirkenes, plassert foran inngangen til Sydvarangers anlegg i Kirkenes, ødelagt og flyttet i hemmelighet og uten samtykke og er nå gjenskapt og plassert ved Grenselandmuseet ikke langt fra Sydvarangers industriområde.
Nedbygginga av Sydvaranger starter - slaget er tapt
Resultatet av Stortingsbehandlingen 17. mars 1986 ble at regjeringa sitt forslag ble vedtatt. Resultatet ble produksjon på bare ett pelletsverk. I regjeringa sitt forslag het det bl.a.:
«Regjeringen går inn for A/S Sydvaranger går over til produksjon ved ett pelletsverk, etter et opplegg som vil gi drift i 12 år framover. …. Driftsåret 1986 vil bli et overgangsår for omlegging og nedtrapping. Opplegget innebærer at bemanningen reduseres gradvis, fra 920 i 1986 til ca. 570 i 1992. … Regjeringen vil ikke åpne for dagbruddsdrift i den såkalte Vestmalmen. Regjeringen sier at Sydvaranger kan fortsette utredningene av underjordsdrift i Vestmalmen, men Regjeringen er skeptisk til om dette vil kunne bli økonomisk akseptabelt. Sydvaranger kan også utrede mulighetene til å drive sitt andre pelletsverk med importert malm. En slik tilleggsdrift må i så fall være lønnsom.» (Pressemelding fra industridepartementet 12.12.85.)
Det var et eget punkt i forslaget om alternative arbeidsplasser. Forslaget var bl.a. støtte til Sør-Varanger Invest (SVI) på 20 mill. kr, politisk støtte til etablering av Barents Base, eget kontor for Industriprosjektgruppen for Nord-Norge (IPG), ansettelse av «en egen koordinator for tiltak innen turistnæringen», utredning av Pasvik-veien og forhandling med finske myndigheter,»arbeid med spørsmålet om kraftoverføringslinjer i Øst-Finnmark, utredning av behovet for utbedring av flyplassen og vurdere alternativ bruk av dampsentralen i Kirkenes. Lite konkret ut over 20 mill. kr til SVI. Dampsentralen ble likevel overført/solgt til Kimek, som fortsatt driver virksomhet i Kirkenes.
Med dette var nedbygginga av Sydvaranger i gang. Stortinget vedtok å bygge ned Sydvaranger uten at det var etablert alternative arbeidsplasser som kunne sikre sysselsettinga i kommunen. Driften på Østmalmen ble gjenopptatt i mars 1986 og leverte malm til det ene pelletsverket frem til produksjonen ble stanset 10 år senere i 1996. I 1988 ble det ene pelletsverket (PV1) i all hast revet. Her skulle det ikke være mulig med drift på begge pelletsverkene.
Verdig avslutning på flere års kamp
De markeringene Nordens Klippe gjennomførte i Kirkenes og Oslo i forbindelse med stortingsbehandlinga våren 1986, var en verdig avslutning på fagforeningas kamp for å sikre full drift ved Sydvaranger. Vi hadde vært gjennom en årelang kamp mot trenering og utsettelser, opplevd løftebrudd, hemmelighetskremmeri og svik. Men, først og fremst hadde vi vist at det fortsatt var kraft i Nordens Klippe og at solidariteten lever i fagbevegelsen, både lokalt og nasjonalt.
Uthalingstaktikken
Da jeg gikk gjennom arkivet fra denne perioden fant jeg en håndskrevet lapp, hvor jeg høsten 1985 skrev:
1. Syse venter på Gruveplanen
2. Syse fikk Gruveplanen
3. Syse venter på McKinsey
4. Syse venter på Gøthe-utvalget
5. Gøthe-utvalget venter på McKinsey
6. Syse fikk McKinsey
7. Gøthe-utvalget venter på Fluor
8. Vi venter på Syse
9. Vi fikk Thomassen
10. Vi venter forgjeves
Skribleriet under et eller annet møte var et uttrykk for noe av den frustrasjonen vi opplevde på dette tidspunktet. Mot oss hadde vi fullkomne eksperter på trenering, politisk spill, splitt og hersk og nedbryting av politisk motstand. Vi som kjempet mot dette var vanlige arbeidsfolk, langt fra det politiske maktsenteret, uten erfaring fra dette spillet, men med en sterk vilje og mot til å forsvare arbeidsplassene og bosettinga i kommunen.
Fulldriftsalternativet er tapt - kampen fortsetter for arbeidsplasser og bosetting
I beretningen fra tillitsmannsutvalget datert 7. mai 1986 heter det bl.a.:
«Grubeforeningen Nordens Klippe har gått ut av ringen på en verdig måte, med rak rygg og uten knekt nakke. Vi tør å se framtida i øynene fordi vi gjorde det vi kunne for å forhindre at Stortinget vedtok nedbygginga av dette lokalsamfunnet.
Selv om slaget om full drift er tapt, så er ikke framtida til Sydvaranger endelig fastlagt. Det halverte Sydvaranger har ikke fått noen politiske garantier for at bedriften uansett vil bli opprettholdt så langt det finnes malmgrunnlag til å drive det videre.
Vår oppgave blir å sikre at Sydvaranger sikres fortsatt drift så lenge det finnes malmgrunnlag og så lenge det er behov for disse arbeidsplassene i lokalsamfunnet.»
Oppsummering av den politiske kampen
Nordens Klippe arrangerte 7. oktober 1985 en konferanse hvor medlemmene i aksjonsledelsen oppsummerte selve aksjonen. Vi diskuterte blant annet om det var riktig å gjennomføre aksjonen, om det var riktig å trosse Arbeidsretten, om LO og forbundenes rolle, om støttearbeidet, hva var bra, hva var dårlig, om økonomiarbeidet, var det riktig tidspunkt aksjonen ble avblåst på, hva lærte vi av aksjonen og våre feil? Dette går jeg ikke inn på her.
Jeg nøyer meg med noen stikkord som min oppsummering av den politiske kampen rundt fremtida til Sydvaranger på midten av 1980-tallet.
Skulle jeg i dag oppsummere vår grunnholdning i denne perioden, vil jeg si at vårt mål var å vinne, men vi var ikke redd for å tape. Et tap uten kamp var ikke til å leve med, men et tap etter å ha gjort et ærlig forsøk på å redde arbeidsplassene, var noe helt annet. Dette var en grunnholdning i beste Nordens Klippe-ånd.
En eller annen gang i begynnelsen av 1990-tallet stjal en eller flere personer stålplata som var festet i malmsteinen. Det tok ei stund før noen av tillitsmennene i Nordens Klippe oppdaget dette. Senere, og uten at noen i Nordens Klippe ble varslet, ble malmsteinen fjernet og plassert ved Laboratoriet på Sydvarangerområdet. Lenge var vi ikke kjent med hvor den var blitt av og i forbindelse med arbeidet med denne artikkelen ble det igangsatt ettersøking og leting.
Det var svært uheldig at stålplata ble stjålet av disse vandalene. Malmsteinen med den sveisede teksten er en viktig del av arbeiderkulturen og Nordens Klippes historie. Den er et symbol på den langvarige kampen vi førte for å opprettholde arbeidsplassene og bosettinga i kommunen. Nå når malmsteinen er gjenfunnet, er teksten sveiset på nytt av Per Kåven og med velvillig hjelp fra Kimek. Etter avtale med museet er malmsteinen, med den opprinnelige teksten, plassert ved Grenselandmuseet.
Med dette vil et viktig kulturminne få en verdig plassering. En malmklump fra den viktige Østmalmen har vært gjennom en strabasiøs reise. Fra gruvene i Bjørnevatn som gave fra Nordens Klippe til Stortinget, fjernet av Oslo-politiet, oppbevart hos Vinmonopolets Arbeiderforening i Oslo, fraktet tilbake til Kirkenes, plassert foran inngangen til Sydvarangers anlegg i Kirkenes, ødelagt og flyttet i hemmelighet og uten samtykke og er nå gjenskapt og plassert ved Grenselandmuseet ikke langt fra Sydvarangers industriområde.
Nedbygginga av Sydvaranger starter - slaget er tapt
Resultatet av Stortingsbehandlingen 17. mars 1986 ble at regjeringa sitt forslag ble vedtatt. Resultatet ble produksjon på bare ett pelletsverk. I regjeringa sitt forslag het det bl.a.:
«Regjeringen går inn for A/S Sydvaranger går over til produksjon ved ett pelletsverk, etter et opplegg som vil gi drift i 12 år framover. …. Driftsåret 1986 vil bli et overgangsår for omlegging og nedtrapping. Opplegget innebærer at bemanningen reduseres gradvis, fra 920 i 1986 til ca. 570 i 1992. … Regjeringen vil ikke åpne for dagbruddsdrift i den såkalte Vestmalmen. Regjeringen sier at Sydvaranger kan fortsette utredningene av underjordsdrift i Vestmalmen, men Regjeringen er skeptisk til om dette vil kunne bli økonomisk akseptabelt. Sydvaranger kan også utrede mulighetene til å drive sitt andre pelletsverk med importert malm. En slik tilleggsdrift må i så fall være lønnsom.» (Pressemelding fra industridepartementet 12.12.85.)
Det var et eget punkt i forslaget om alternative arbeidsplasser. Forslaget var bl.a. støtte til Sør-Varanger Invest (SVI) på 20 mill. kr, politisk støtte til etablering av Barents Base, eget kontor for Industriprosjektgruppen for Nord-Norge (IPG), ansettelse av «en egen koordinator for tiltak innen turistnæringen», utredning av Pasvik-veien og forhandling med finske myndigheter,»arbeid med spørsmålet om kraftoverføringslinjer i Øst-Finnmark, utredning av behovet for utbedring av flyplassen og vurdere alternativ bruk av dampsentralen i Kirkenes. Lite konkret ut over 20 mill. kr til SVI. Dampsentralen ble likevel overført/solgt til Kimek, som fortsatt driver virksomhet i Kirkenes.
Med dette var nedbygginga av Sydvaranger i gang. Stortinget vedtok å bygge ned Sydvaranger uten at det var etablert alternative arbeidsplasser som kunne sikre sysselsettinga i kommunen. Driften på Østmalmen ble gjenopptatt i mars 1986 og leverte malm til det ene pelletsverket frem til produksjonen ble stanset 10 år senere i 1996. I 1988 ble det ene pelletsverket (PV1) i all hast revet. Her skulle det ikke være mulig med drift på begge pelletsverkene.
Verdig avslutning på flere års kamp
De markeringene Nordens Klippe gjennomførte i Kirkenes og Oslo i forbindelse med stortingsbehandlinga våren 1986, var en verdig avslutning på fagforeningas kamp for å sikre full drift ved Sydvaranger. Vi hadde vært gjennom en årelang kamp mot trenering og utsettelser, opplevd løftebrudd, hemmelighetskremmeri og svik. Men, først og fremst hadde vi vist at det fortsatt var kraft i Nordens Klippe og at solidariteten lever i fagbevegelsen, både lokalt og nasjonalt.
Uthalingstaktikken
Da jeg gikk gjennom arkivet fra denne perioden fant jeg en håndskrevet lapp, hvor jeg høsten 1985 skrev:
1. Syse venter på Gruveplanen
2. Syse fikk Gruveplanen
3. Syse venter på McKinsey
4. Syse venter på Gøthe-utvalget
5. Gøthe-utvalget venter på McKinsey
6. Syse fikk McKinsey
7. Gøthe-utvalget venter på Fluor
8. Vi venter på Syse
9. Vi fikk Thomassen
10. Vi venter forgjeves
Skribleriet under et eller annet møte var et uttrykk for noe av den frustrasjonen vi opplevde på dette tidspunktet. Mot oss hadde vi fullkomne eksperter på trenering, politisk spill, splitt og hersk og nedbryting av politisk motstand. Vi som kjempet mot dette var vanlige arbeidsfolk, langt fra det politiske maktsenteret, uten erfaring fra dette spillet, men med en sterk vilje og mot til å forsvare arbeidsplassene og bosettinga i kommunen.
Fulldriftsalternativet er tapt - kampen fortsetter for arbeidsplasser og bosetting
I beretningen fra tillitsmannsutvalget datert 7. mai 1986 heter det bl.a.:
«Grubeforeningen Nordens Klippe har gått ut av ringen på en verdig måte, med rak rygg og uten knekt nakke. Vi tør å se framtida i øynene fordi vi gjorde det vi kunne for å forhindre at Stortinget vedtok nedbygginga av dette lokalsamfunnet.
Selv om slaget om full drift er tapt, så er ikke framtida til Sydvaranger endelig fastlagt. Det halverte Sydvaranger har ikke fått noen politiske garantier for at bedriften uansett vil bli opprettholdt så langt det finnes malmgrunnlag til å drive det videre.
Vår oppgave blir å sikre at Sydvaranger sikres fortsatt drift så lenge det finnes malmgrunnlag og så lenge det er behov for disse arbeidsplassene i lokalsamfunnet.»
Oppsummering av den politiske kampen
Nordens Klippe arrangerte 7. oktober 1985 en konferanse hvor medlemmene i aksjonsledelsen oppsummerte selve aksjonen. Vi diskuterte blant annet om det var riktig å gjennomføre aksjonen, om det var riktig å trosse Arbeidsretten, om LO og forbundenes rolle, om støttearbeidet, hva var bra, hva var dårlig, om økonomiarbeidet, var det riktig tidspunkt aksjonen ble avblåst på, hva lærte vi av aksjonen og våre feil? Dette går jeg ikke inn på her.
Jeg nøyer meg med noen stikkord som min oppsummering av den politiske kampen rundt fremtida til Sydvaranger på midten av 1980-tallet.
- Regjeringas målsetting var å stanse bevilgningene og dermed avvikle gruvevirksomheten ved Sydvaranger så raskt som mulig. Regjeringa mente at det ikke var mulig å få til økonomisk lønnsom drift ved Sydvaranger. De mente at bevilgningene ville fortsette - derfor måtte bedriften avvikles så raskt som politisk mulig. Taktikken var gradvis nedbygging - fra to til ett pelletsverk slik at de fikk et tidspunkt for når det hele var slutt.
- For å få til dette måtte opinionen bearbeides. Det var viktig å undergrave tilliten til Sydvarangers administrasjon og fremstille bedriften som et milliardsluk og de ansatte som et subsidiemonster. Stadige krav om nye utredninger, rapporter, nye bevilgningsbehov og stadige utsettelser av fremtidsløsninger, førte til at den politiske viljen til å støtte Sydvaranger ble svekket. Sydvarangers toppledelse bidro sterkt til dette og spilte på lag med departementet. Hyppige utskiftninger i administerende direktører og styreledere bidro til at departementet til slutt de fikk lederne de trengte for å bygge ned Sydvaranger.
- Administrasjonen - og særlig gruveledelsen - gjorde en god jobb med å utrede og planlegge ulike fremtidige driftsopplegg. Da Gruveplanen 1985 kom, kunne vi ønsket klarere tale mot alternativet om kortsiktig avvikling og støtte til et langsiktig driftsopplegg. Men, vi forventet aldri at det øvre funksjonærsjiktet skulle utøve sivil ulydighet eller motsette seg det som staten, eier og toppledelsen bestemte.
- Stansen i gråbergbrytinga våren 1985 var ikke noe arbeidsuhell, men et bevisst forsøk på å ytterligere svekke fremtidig tilførsel av malm slik at det ble lettere å senere bygge ned til ett pelletsverk og deretter legge ned A/S Sydvaranger. Nordens Klippe og fagforeningene hadde selvsagt helt rett når vi sa at stansen på Østmalmen i 1985 ville ført til nedleggelse av Sydvaranger i løpet av to år.
- Kampen mot stansen i gråbergbrytinga var derfor riktig og helt nødvendig. Uten aksjonene og den kraftige mobiliseringa fra Nordens Klippe mot gråbergstansen og for et fulldriftsalternativ, ville det ikke blitt vedtatt et «kompromiss» som innebar et driftsopplegg som varte i ca. 10 år. McKinsey arbeidet som kjent med et driftsopplegg som ville vare i 4-5 år. Kravet fra regjeringa om økonomisk lønnsom drift kunne ført til rask avvikling dersom det hadde vært politisk mulig.
- Uten den kampen vi førte ville regjeringa og Stortinget ikke blitt tvunget til å bevilge så store beløp til omstilling i Sør-Varanger. Bevilgningene og de øvrige statlige tiltakene var nødvendig for å få politisk aksept for nedbygginga. Nordens Klippe var den eneste politiske og organisatoriske kraften i lokalsamfunnet som kunne hindre akutt nedleggelse av hjørnesteinsbedriften og som gjennom sin nærmest kompromissløse kamp presset frem store omstillingsbevilgninger til kommunen.
- Vi førte ingen bakstreversk kamp for å opprettholde en industri som ikke hadde livets rett. Ettertiden bekreftet at McKinsey tok feil når det gjaldt utviklinga av pelletsprisen i de kommende 10-årene. At Sydvaranger ble startet opp igjen i 2009 etter nedleggelsen i 1997 og nye milliardinvesteringer som ble gjort av nye eiere, viser at det var malmgrunnlag for fortsatt drift. At prisene svinger var man klar over. Og usikre og faglig svakt, og politisk begrunnede prognoser fra McKinsey, burde aldri vært lagt til grunn for vedtaket om nedbygging og avvikling av Sydvaranger.
- Politisk var det ingen andre motkrefter i lokalsamfunnet enn Nordens Klippe som hadde mulighet, evne og organisatorisk styrke nok til å stanse regjeringa sine planer. Selvsagt var det mange også i den lokale bedriftsledelsen og mellomsjiktet i bedriften som var enig i målet, men ingen av disse kunne være de som gikk på barrikadene og vinne støtte i opinionen mot planene og vedtaket om stans i gråbergbrytinga.
- Den historiske posisjonen som Nordens Klippe-navnet hadde i fagbevegelsen og samfunnet for øvrig, var selvsagt en stor fordel, men det ville ikke nyttet uten at det blant den tids tillitsvalgte og medlemmer var enkeltpersoner og et kollektiv som kunne føre arven og kampen videre. Men, helt avgjørende var at vi utviklet en riktig politisk analyse av situasjonen og at vi evnet å utarbeide politikk og planlegge og gjennomføre en aksjon som engasjerte, aktiviserte og mobiliserte bredt både innad i bedriften, i lokalsamfunnet og i fagbevegelsen nasjonalt.
Skulle jeg i dag oppsummere vår grunnholdning i denne perioden, vil jeg si at vårt mål var å vinne, men vi var ikke redd for å tape. Et tap uten kamp var ikke til å leve med, men et tap etter å ha gjort et ærlig forsøk på å redde arbeidsplassene, var noe helt annet. Dette var en grunnholdning i beste Nordens Klippe-ånd.
17. mars 1986. Her ser vi en del av sydvarangerarbeiderne som var med på bussturen fra Kirkenes til Oslo demonstrere foran Stortinget. I første rekke fra venstre ser vi Raymond Bendiksen, Kurt Roger Berntsen, Torbjørn Røst, Kristian Eriksen, Tor Reppe, Bengt Eriksson, Arne-Evald Henriksen, Ivar Hvattum med sin sønn Amund. Bak Eriksen skimter vi Helge Hammer som holder parolen sammen med Harald Larsen. Ved siden av Harald Larsen ser vi Arild Gaska med hjelm og solbriller. (Foto Johnny Helgesen, Finnmarken)
Sluttord
Etter stortingsbehandlinga 17. mars 1986 var løpet lagt for Sydvaranger. Gråbergbrytinga på Østmalmen ble gjenopptatt. Men, bedriften hadde fått en levetid på ca. 10 år og i 1996-97 ville det være slutt. Dette faktum var nå klart for alle, og mange tok konsekvensen av det og sluttet. Flere hadde allerede gjort det i 1985 da gråbergbrytinga på Østmalmen ble stanset. Mange fryktet allerede da hva som var på gang og sluttet ved bedriften.
Nordens Klippes kamp for fortsatt drift - og særlig underjordsdrift - fortsatte i flere år etter dette, og det ble gjennomført aksjoner i forbindelse med oppsigelser og nedbemanning. Denne kampen er også interessant, men den må eventuelt fortelles av andre som sto sentralt i dette arbeidet.
Jeg sluttet som hovedtillitsmann i Nordens Klippe i 1987, ett år etter stortingsbehandlinga, og Halle Mikkelborg overtok. Jeg hadde da vært tillitsvalgt siden jeg var ca. 20 til jeg var 33 år, en tredel av livet mitt og mange av årene på heltid.
Jeg var ufaglært arbeider, kjent i lokalsamfunnet som hovedtillitsmann, AKP-er og aksjonsleder. Om 10 år ville Sydvaranger være nedlagt og jeg være 42-43 år og mest sannsynlig arbeidsledig. Jeg fryktet at det ville være små muligheter til å få arbeid i Sør-Varanger med min bakgrunn. Torgunn, som jeg er gift med og som hadde jobbet like lenge som meg ved A/S Sydvaranger, begynte på ingeniørstudier i 1985 og skulle avslutte studiene i Oslo fra høsten 1987. Jeg søkte derfor om permisjon for å studere jus, og familien flyttet til Nesodden, hvor vi fortsatt bor. Etter at jeg var ferdig med studiene, sluttet jeg ved Sydvaranger sommeren 1992.
Etter stortingsbehandlinga 17. mars 1986 var løpet lagt for Sydvaranger. Gråbergbrytinga på Østmalmen ble gjenopptatt. Men, bedriften hadde fått en levetid på ca. 10 år og i 1996-97 ville det være slutt. Dette faktum var nå klart for alle, og mange tok konsekvensen av det og sluttet. Flere hadde allerede gjort det i 1985 da gråbergbrytinga på Østmalmen ble stanset. Mange fryktet allerede da hva som var på gang og sluttet ved bedriften.
Nordens Klippes kamp for fortsatt drift - og særlig underjordsdrift - fortsatte i flere år etter dette, og det ble gjennomført aksjoner i forbindelse med oppsigelser og nedbemanning. Denne kampen er også interessant, men den må eventuelt fortelles av andre som sto sentralt i dette arbeidet.
Jeg sluttet som hovedtillitsmann i Nordens Klippe i 1987, ett år etter stortingsbehandlinga, og Halle Mikkelborg overtok. Jeg hadde da vært tillitsvalgt siden jeg var ca. 20 til jeg var 33 år, en tredel av livet mitt og mange av årene på heltid.
Jeg var ufaglært arbeider, kjent i lokalsamfunnet som hovedtillitsmann, AKP-er og aksjonsleder. Om 10 år ville Sydvaranger være nedlagt og jeg være 42-43 år og mest sannsynlig arbeidsledig. Jeg fryktet at det ville være små muligheter til å få arbeid i Sør-Varanger med min bakgrunn. Torgunn, som jeg er gift med og som hadde jobbet like lenge som meg ved A/S Sydvaranger, begynte på ingeniørstudier i 1985 og skulle avslutte studiene i Oslo fra høsten 1987. Jeg søkte derfor om permisjon for å studere jus, og familien flyttet til Nesodden, hvor vi fortsatt bor. Etter at jeg var ferdig med studiene, sluttet jeg ved Sydvaranger sommeren 1992.
Malmsteinen ble plassert foran Stortinget i forbindelse med demonstrasjonen 17. mars 1986 og var ment som gave til Stortinget fra Grubeforeningen Nordens Klippe. Etter at politiet i Oslo fjernet malmsteinen, ble den fraktet tilbake til Kirkenes og satt foran det som var tillitsmannskontoret til Grubeforeningen Nordens Klippe. Her ser vi fra venstre Stein Larsen, Charles Mortensen (senere formann i fagforeninga), Ulf Skare, Halle Mikkelborg (overtok som hovedtillitsmann etter Stein Larsen) og Per Johan Olsen (Pelle), formann i Grubeforeningen Nordens Klippe. (Foto Sør-Varanger Avis, sannsynligvis i 1987)
Takk
Takk til alle som har bistått meg under arbeidet med artikkelen. Det gjelder journalistene Johnny Helgesen, Elin Madsen, Per Kristian Olsen og Lars M. Hjorthol for å ha gitt tillatelse til å bruke bildene. Det samme gjelder Odd Harald Kvammen. Takk også til Trond Hansen og Knut Wisløff for gjennomlesning og synspunkter på innholdet, Tor Hasselberg, Aron Jensen og Charles Mortensen for hjelp med å finne navn på personer i bedriften, Ivar Hvattum for hjelp med fakta og tilgang til hans materiale fra aksjonstida, Morten Eggen, Per Kåven, og Geir Lemika for hjelp og avklaring av faktiske hendelser, Halle Mikkelborg, Torbjørn Antila og Charles Mortensen for hjelp til å finne ut hva som skjedde med malmsteinen og hvor den den ble plassert og Torgunn for korrektur, kritisk lesning og synspunkter. Eventuelle faktafeil er likevel mitt ansvar.
*
Takk til alle som har bistått meg under arbeidet med artikkelen. Det gjelder journalistene Johnny Helgesen, Elin Madsen, Per Kristian Olsen og Lars M. Hjorthol for å ha gitt tillatelse til å bruke bildene. Det samme gjelder Odd Harald Kvammen. Takk også til Trond Hansen og Knut Wisløff for gjennomlesning og synspunkter på innholdet, Tor Hasselberg, Aron Jensen og Charles Mortensen for hjelp med å finne navn på personer i bedriften, Ivar Hvattum for hjelp med fakta og tilgang til hans materiale fra aksjonstida, Morten Eggen, Per Kåven, og Geir Lemika for hjelp og avklaring av faktiske hendelser, Halle Mikkelborg, Torbjørn Antila og Charles Mortensen for hjelp til å finne ut hva som skjedde med malmsteinen og hvor den den ble plassert og Torgunn for korrektur, kritisk lesning og synspunkter. Eventuelle faktafeil er likevel mitt ansvar.
*