"Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil det ikke bli flere muligheter
til å ta ordet under dette landsmøtet."
Av Stein Larsen, 25. januar 2021
Ledelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund møtte kritikk på landsmøtet med trusler om at de ville trekke seg med øyeblikkelig virkning - og i praksis oppløse landsmøtet - dersom forslaget med kritikk av forbundsledelsen ble vedtatt!
Nedenfor er kopi av den delen av protokollen fra landsmøtet i Norsk Arbeidsmandsforbund i Oslo, 20.-25. september 1987 som omhandler Sydvaranger-saken og forbundsledelsens støtte til den borgelige regjeringens forslag om å halvere A/S Sydvaranger, stenge det ene pelletsverket og dermed fjerne 5-600 arbeidsplasser.
På landsmøtet fremmet Grubeforeningen Nordens Klippe et forslag til vedtak som kritiserte forbundsledelsens støtte til nedbyggingsforslaget. Forslaget ble fremmet under den innledende debatten om forbundets beretning for året 1985 (protokollen side 24-26).
På vegne av Grubeforeningen Nordens Klippe fremmet Stein Larsen følgende forslag (protokollen s. 25-26):
Pkt. 2a. Beretning for 1985.
«Landsmøtet beklager sterkt den rollen som flertallet i forbundsledelsen spilte høsten/vinteren 1985 i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. Landsmøtet konstaterer at det driftsopplegget som Stortinget vedtok i mars 1986 - etter forslag fra den borgerlige regjeringa - hittil har ført til at over 300 arbeidsplasser er gått tapt uten at nye er etablert i nevneverdig omfang. Grubeforeningen Nordens Klippe førte en viktig kamp for å opprettholde arbeidsplassene i gruveindustrien inntil det faktisk var opprettet nye arbeidsplasser. På denne bakgrunn beklager landsmøtet at forbundets ledelse ga sin støtte til den borgerlige regjeringas opplegg for å nedlegge arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Forbundets ledelse sviktet på en av de mest sentrale oppgavene for fagbevegelsen; å vise solidaritet og støtte arbeidsfolk i kamp for sine arbeidsplasser og ei trygg framtid for sitt lokalsamfunn.»
Kritikken ble tolket som mistillit til forbundsledelsen. Forbundets ledelse svarte på kritikken med trusler om at hele forbundsledelsen ville trekke seg umiddelbart - med den konsekvens at landsmøtet ville bli oppløst - "uten at det ble flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet", som nestformannen sa i debatten!
Forbundets formann Harald Øverås (protokollen s. 29-30):
"Det forslaget som Stein Larsen har fremmet har som konsekvens at dere sitter uten forbunds- og landsstyre i forbundet hvis forslaget blir vedtatt."
Nestformann Arnfinn Nilsen (protokollen s. 35):
"Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil det ikke bli flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet, sa Nilsen, som refererte et kort avsnitt fra formannens åpningstale søndag."
Dette var et usedvanlig dramatisk og udemokratisk grep for å hindre at landsmøtet vedtok kritikk av forbundsledelsens støtte til nedbyggings-forslaget fra den borgelige regjeringa. Både formann Øverås og nestformann Nilsen bedyret selvsagt at de ikke var motstandere av kritikk - noe annet ville vært politisk umulig. Men, i dette tilfellet satte de foten ned og truet med å stanse - ikke bare landsmøtet med øyeblikkelig virkning - men i praksis også sette hele forbundet på bar bakke ved å si at organisasjonen ville "sitte uten forbunds- og landsstyre" dersom kritikken ble vedtatt. Om de hadde dekning for trusselen i vedtak i forbunds- og landsstyret har jeg ikke sjekket, men det vil være oppsiktsvekkende om de ikke hadde det.
Trusselen var svært udemokratisk og en eventuell gjennomføring var et uansvarlig og alvorlig angrep på Norsk Arbeidsmandsforbund som fagorganisasjon. Hvordan Norsk Arbeidsmandsforbund i en slik situasjon (uten forbunds- og landsstyre og et oppløst landsmøte) raskt kunne bli reetablert med et lovlig valgt nytt forbunds- og landsstyre, er vanskelig å forestille seg. Og det ble ikke drøftet eller debattert på landsmøtet. Det ville under alle omstendigheter blitt en kaotisk situasjon under landsmøtet og svært alvorlig for forbundets virksomhet. Uansett måtte det i så fall umiddelbart ha blitt en ny behandling i forbunds- og landsstyret, hvor det måtte tas stilling til om trusselen skulle iverksettes og hvilke konsekvenser dette ville få både for landsmøtet, forbundet som organisasjon og enkeltpersonene i ledelsen dersom de forlot skuta og oppløste landsmøtet og i praksis forbundets ledelse. Det må antas at ansvarlige krefter i i ledelsen i så fall hadde tatt til fornuft og fått satt trusselen til side og gjennomført landsmøtet.
Det er derfor lite trolig at trusselen ville blitt satt ut i livet. Jeg tror ikke det var særlig sannsynlig at den sittende ledelsen ville ha trykket på den røde knappen dersom landsmøtet hadde vedtatt kritikken. Den var nok ment å være et grep for å bringe kritikerne til taushet og hindre at mange støttet forslaget. Trusselen - og fremstillingen av kritikken som mistillit til ledelsen - viser uansett at kritikken ble tatt svært alvorlig og at forbundsledelsen var redd for et klart landsmøtevedtak mot deres standpunkt i Sydvaranger-saken.
Flere tok ordet under debatten og støttet forslaget og protesterte mot forbundsledelsens reaksjon på kritikken, men forslaget fikk bare "en håndfull stemmer". Stemmetallene ble ikke talt opp, men det er åpenbart at det var flere enn "en håndfull" som støttet forslaget. Grubeforeningen Nordens Klippe alene hadde 6 delegater - i tillegg var det flere andre som støttet forslaget. Likevel er det helt klart at forslaget fikk liten støtte da det ble tatt opp til avstemning og at det er korrekt at beretningen for 1985 ble vedtatt med "overveldende flertall".
I protokollen fra landsmøtet står det (side 36):
"Stein Larsens forslag ble satt opp mot beretningen for 1985. Dirigenten gjorde oppmerksom på at landsstyre og forbundsstyre ikke hadde stemmerett til beretningene. Beretningen for 1985 vedtatt med overveldende flertall — Stein Larsens forslag fikk bare en håndfull stemmer."
Det var selvsagt ikke annet å vente når ledelsen karakteriserte kritikken som mistillitsforslag mot den sittende ledelsen og ga delegatene beskjed om at konsekvensen av et vedtak ville vært at forbunds- og landsstyret ville trekke seg og oppløse landsmøtet.
Den som er interessert, kan selv sjekke hva som ble sagt på landsmøtet ved å lese protokollen.
*
I artikkelen "Gråbergaksjonen 1985" i Varanger Årbok 2020 er det skrevet en del om forbundsledelsens støtte til nedbyggingen av A/S Sydvaranger og Grubeforeningen Nordens Klippes skarpe kritikk av forbundsledelsen.
Grubeforeningen Nordens Klippe hadde følgende delegater på landsmøtet:
Per Johan Olsen (1954-2004),
Stein Larsen,
Finn Fløtten (1926-2003),
Halle Mikkelborg,
Ulf Skare (1941-2009) og
Charles Mortensen.
*
til å ta ordet under dette landsmøtet."
Av Stein Larsen, 25. januar 2021
Ledelsen i Norsk Arbeidsmandsforbund møtte kritikk på landsmøtet med trusler om at de ville trekke seg med øyeblikkelig virkning - og i praksis oppløse landsmøtet - dersom forslaget med kritikk av forbundsledelsen ble vedtatt!
Nedenfor er kopi av den delen av protokollen fra landsmøtet i Norsk Arbeidsmandsforbund i Oslo, 20.-25. september 1987 som omhandler Sydvaranger-saken og forbundsledelsens støtte til den borgelige regjeringens forslag om å halvere A/S Sydvaranger, stenge det ene pelletsverket og dermed fjerne 5-600 arbeidsplasser.
På landsmøtet fremmet Grubeforeningen Nordens Klippe et forslag til vedtak som kritiserte forbundsledelsens støtte til nedbyggingsforslaget. Forslaget ble fremmet under den innledende debatten om forbundets beretning for året 1985 (protokollen side 24-26).
På vegne av Grubeforeningen Nordens Klippe fremmet Stein Larsen følgende forslag (protokollen s. 25-26):
Pkt. 2a. Beretning for 1985.
«Landsmøtet beklager sterkt den rollen som flertallet i forbundsledelsen spilte høsten/vinteren 1985 i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. Landsmøtet konstaterer at det driftsopplegget som Stortinget vedtok i mars 1986 - etter forslag fra den borgerlige regjeringa - hittil har ført til at over 300 arbeidsplasser er gått tapt uten at nye er etablert i nevneverdig omfang. Grubeforeningen Nordens Klippe førte en viktig kamp for å opprettholde arbeidsplassene i gruveindustrien inntil det faktisk var opprettet nye arbeidsplasser. På denne bakgrunn beklager landsmøtet at forbundets ledelse ga sin støtte til den borgerlige regjeringas opplegg for å nedlegge arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Forbundets ledelse sviktet på en av de mest sentrale oppgavene for fagbevegelsen; å vise solidaritet og støtte arbeidsfolk i kamp for sine arbeidsplasser og ei trygg framtid for sitt lokalsamfunn.»
Kritikken ble tolket som mistillit til forbundsledelsen. Forbundets ledelse svarte på kritikken med trusler om at hele forbundsledelsen ville trekke seg umiddelbart - med den konsekvens at landsmøtet ville bli oppløst - "uten at det ble flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet", som nestformannen sa i debatten!
Forbundets formann Harald Øverås (protokollen s. 29-30):
"Det forslaget som Stein Larsen har fremmet har som konsekvens at dere sitter uten forbunds- og landsstyre i forbundet hvis forslaget blir vedtatt."
Nestformann Arnfinn Nilsen (protokollen s. 35):
"Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil det ikke bli flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet, sa Nilsen, som refererte et kort avsnitt fra formannens åpningstale søndag."
Dette var et usedvanlig dramatisk og udemokratisk grep for å hindre at landsmøtet vedtok kritikk av forbundsledelsens støtte til nedbyggings-forslaget fra den borgelige regjeringa. Både formann Øverås og nestformann Nilsen bedyret selvsagt at de ikke var motstandere av kritikk - noe annet ville vært politisk umulig. Men, i dette tilfellet satte de foten ned og truet med å stanse - ikke bare landsmøtet med øyeblikkelig virkning - men i praksis også sette hele forbundet på bar bakke ved å si at organisasjonen ville "sitte uten forbunds- og landsstyre" dersom kritikken ble vedtatt. Om de hadde dekning for trusselen i vedtak i forbunds- og landsstyret har jeg ikke sjekket, men det vil være oppsiktsvekkende om de ikke hadde det.
Trusselen var svært udemokratisk og en eventuell gjennomføring var et uansvarlig og alvorlig angrep på Norsk Arbeidsmandsforbund som fagorganisasjon. Hvordan Norsk Arbeidsmandsforbund i en slik situasjon (uten forbunds- og landsstyre og et oppløst landsmøte) raskt kunne bli reetablert med et lovlig valgt nytt forbunds- og landsstyre, er vanskelig å forestille seg. Og det ble ikke drøftet eller debattert på landsmøtet. Det ville under alle omstendigheter blitt en kaotisk situasjon under landsmøtet og svært alvorlig for forbundets virksomhet. Uansett måtte det i så fall umiddelbart ha blitt en ny behandling i forbunds- og landsstyret, hvor det måtte tas stilling til om trusselen skulle iverksettes og hvilke konsekvenser dette ville få både for landsmøtet, forbundet som organisasjon og enkeltpersonene i ledelsen dersom de forlot skuta og oppløste landsmøtet og i praksis forbundets ledelse. Det må antas at ansvarlige krefter i i ledelsen i så fall hadde tatt til fornuft og fått satt trusselen til side og gjennomført landsmøtet.
Det er derfor lite trolig at trusselen ville blitt satt ut i livet. Jeg tror ikke det var særlig sannsynlig at den sittende ledelsen ville ha trykket på den røde knappen dersom landsmøtet hadde vedtatt kritikken. Den var nok ment å være et grep for å bringe kritikerne til taushet og hindre at mange støttet forslaget. Trusselen - og fremstillingen av kritikken som mistillit til ledelsen - viser uansett at kritikken ble tatt svært alvorlig og at forbundsledelsen var redd for et klart landsmøtevedtak mot deres standpunkt i Sydvaranger-saken.
Flere tok ordet under debatten og støttet forslaget og protesterte mot forbundsledelsens reaksjon på kritikken, men forslaget fikk bare "en håndfull stemmer". Stemmetallene ble ikke talt opp, men det er åpenbart at det var flere enn "en håndfull" som støttet forslaget. Grubeforeningen Nordens Klippe alene hadde 6 delegater - i tillegg var det flere andre som støttet forslaget. Likevel er det helt klart at forslaget fikk liten støtte da det ble tatt opp til avstemning og at det er korrekt at beretningen for 1985 ble vedtatt med "overveldende flertall".
I protokollen fra landsmøtet står det (side 36):
"Stein Larsens forslag ble satt opp mot beretningen for 1985. Dirigenten gjorde oppmerksom på at landsstyre og forbundsstyre ikke hadde stemmerett til beretningene. Beretningen for 1985 vedtatt med overveldende flertall — Stein Larsens forslag fikk bare en håndfull stemmer."
Det var selvsagt ikke annet å vente når ledelsen karakteriserte kritikken som mistillitsforslag mot den sittende ledelsen og ga delegatene beskjed om at konsekvensen av et vedtak ville vært at forbunds- og landsstyret ville trekke seg og oppløse landsmøtet.
Den som er interessert, kan selv sjekke hva som ble sagt på landsmøtet ved å lese protokollen.
*
I artikkelen "Gråbergaksjonen 1985" i Varanger Årbok 2020 er det skrevet en del om forbundsledelsens støtte til nedbyggingen av A/S Sydvaranger og Grubeforeningen Nordens Klippes skarpe kritikk av forbundsledelsen.
Grubeforeningen Nordens Klippe hadde følgende delegater på landsmøtet:
Per Johan Olsen (1954-2004),
Stein Larsen,
Finn Fløtten (1926-2003),
Halle Mikkelborg,
Ulf Skare (1941-2009) og
Charles Mortensen.
*
Landsmøte i Norsk Arbeidsmandsforbund, Oslo 20.-25. september 1987
Fra protokollen: Dagsordens pkt 2 - Beretninger, s. 24 flg.
DEBATT Årsberetningen for 1985
Stein Larsen, avd. 9, tegner seg til avsnittet bergverk, mineral & skiferindustrien og sa at han på vegne av Nordens Klippe ville takke for den moralske og økonomiske støtte som foreningen fikk vår og høst 1985 da de måtte gjennomføre en såkalt ulovlig aksjon for å bevare arbeidsplassene og bosettingen i Sydvaranger. Den støtten vi fikk fra forbundet hadde en enorm betydning for vår utholdenhet under konflikten. Nordens Klippe fikk støtte fra over 1000 fagforeninger i inn- og utland.
1985 var et valgår etter fire år med Willoch-regjeringen. Det var viktig for Høyre å vise sin industripolitikk i praksis før valget, og den ville vise handlekraft overfor statsbedriftene, og i særdeleshet mot gruvebedriftene som de vurderte som store milliardsluk. Tidlig i 1985 stanset man driften på det østre felt.
Det gjaldt Østmalmen, den malmen som man til da hadde brukt 270 millioner på å frambringe, ble stoppet fordi man ikke visste om det var drivverdig malm. Nordens Klippe og de to funksjonærforeningene gikk til aksjon 2. mai for å fokusere på hva som ville bli konsekvensen av dette - stans i all gruvedrift. Østmalmen var ikke noe mål i seg sjøl å få i drift, men nødvendig for å ha å leve på inntil de store malmforekomstene i Vestmalmen ble klare.
— Vi tapte den aksjonen, men gikk ut av den med rak rygg etter fem uker, for vi visste vi hadde gjort det vi kunne. På høsten 1985 la Industridepartementet fram den langsiktige planen for Sydvaranger, og den såkalte gruveplanen slo fast at vi hadde rett da vi sa Østmalmen måtte i drift.
I forbindelse med kampen om Østmalmen, satte vi også pris på den støtta vi fikk fra forbundsledelsen, og vi forstår at den ikke kunne gå ut og bakke opp en ulovlig konflikt, men den burde kanskje vært litt mindre ivrig i arbeidet for å få oss tilbake, sa Stein Larsen.
Han kunne imidlertid ikke forstå og akseptere at forbundsledelsen valgte feil side i 1985 da det gjaldt å velge framtid for Sydvaranger. Vi kjempet for full drift og at alle arbeidsplasser skulle opprettholdes i påvente av at staten og de private hadde klare alternativer for nye arbeidsplasser. Da valgte forbundsledelsen feil side og støttet Industridepartementet som stoppet et av to pelletsverk. Dette ble utnyttet av den daværende industriminister, Petter Thomassen.
- At forbundsledelsen gikk i mot oss og støttet industriministeren oppfatter vi som en skam, i strid med den oppgaven forbundet har: å gi støtte og solidaritet til arbeidsfolk i kamp.
Vi ble møtt med argumenter om at våre krav ikke var realistiske og at vi ikke kunne få flertall i Stortinget for vårt alternativ. Når ble det slik at fagbevegelsen på forhånd må ha garanti fra motstanderen for våre krav? Er ikke hele fagbevegelsens historie en beretning om at vi har stilt «urealistiske krav», og at vi har fått nederlag, før vi har vunnet fram?
Stein Larsen satte fram følgende forslag:
Pkt. 2a. Beretning for 1985. «Landsmøtet beklager sterkt den rollen som flertallet i forbundsledelsen spilte høsten/vinteren 1985 i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. Landsmøtet konstaterer at det driftsopplegget som Stortinget vedtok i mars 1986 - etter forslag fra den borgerlige regjeringa - hittil har ført til at over 300 arbeidsplasser er gått tapt uten at nye er etablert i nevneverdig omfang. Grubeforeningen Nordens Klippe førte en viktig kamp for å opprettholde arbeidsplassene i gruveindustrien inntil det faktisk var opprettet nye arbeidsplasser. På denne bakgrunn beklager landsmøtet at forbundets ledelse ga sin støtte til den borgerlige regjeringas opplegg for å nedlegge arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Forbundets ledelse sviktet på en av de mest sentrale oppgavene for fagbevegelsen; å vise solidaritet og støtte arbeidsfolk i kamp for sine arbeidsplasser og ei trygg framtid for sitt lokalsamfunn.»
Rolf Knoph, avd.10, Sulitjelma, sa at forbundsledelsens håndtering av Sydvaranger-saken har skapt sterk uro. Der gikk forbundsledelsen mot sine egne medlemmer som kjempet med ryggen mot veggen. I beretningen kan en lese at forbundsledelsen her ikke hadde tillit til sine egne medlemmer, men støtter seg til styrets argumenter.
— Oppe i nord trodde vi at hensikten med en sterk bevegelse er at vi skal ha en sterk sentral støttespiller når det blir lokale problemer, sa Knoph, ikke at vi skal få nok en motstander. Han mente forbundet bør bygge om sin argumentasjon og legge vekt på at det er det samfunnsøkonomiske som teller, ikke som her legge vekten på den bedriftsøkonomiske linjen.
Han støttet forslaget fra Stein Larsen.
Per-Gunnar Skotåm, avd. 10, sa at man i Sulitjelma har gått inn for å nedlegge tre gruver, ikke fordi de er tomme, men av politiske årsaker. Det vil ligge igjen 9.220.000 tonn kobber ved Sulitjelma bergverk når man avslutter driften der, til en verdi av 1800 millioner kroner. Så kan man spørre seg: Er det slik at Norge ikke trenger dette kobberet? Nei, vi importerer foredlet kobber for mye mer enn det vi selv produserer av råkobber her i landet. Vi har ønsket å kjempe en kamp for å bevare driften. Vi kan ikke bare leve av gatekjøkken og videosjapper her i landet. Vi har råstoffer, vi har store kraftressurser som mange land kan misunne oss, og vi har høyt skolert arbeidskraft. Det skulle også gi gode forutsetninger for å satse på videreforedling av kobberet og andre malmressurser i norske fjell.
Nordens Klippe har ført en kamp for å utnytte sine ressurser. I Nord-Norge har vi hatt en distriktsorganisasjon for 6 bergverk. 5 av disse er enten nedlagt eller vedtatt skal nedlegges. Jeg tror det er svært viktig at vi tenker på hva dette rent industripolitisk betyr for Norge. Hvis vi ikke satser på utnyttelse og videreforedling av ressursene, vil Norge tape på dette som industrinasjon. Vi blir kanskje ikke fattigere økonomisk, men vi blir fattigere rent industrimessig, sa Skotåm som ville støtte forslaget fra Stein Larsen.
Olav Jamtli, avd. 125, sa at Mofjellet Grubearbeiderforening hadde vært tidlig ute med støtte til Nordens Klippe og deres kamp for arbeidsplassene. Jeg har forståelse for at forbundet ikke kunne støtte aksjonen i Kirkenes, men hvorfor gikk forbundet inn for å støtte bedriftsforsamlingens forslag. Dette viser etter min mening at forbundet tok en ovenfra og nedover-holdning til arbeiderne. Han ville støtte forslaget fra Nordens Klippe og ba om at forsamlingen også sluttet seg til forslaget.
Ernst Ditløvsen, landsstyret, sa at han hadde vært tilstede under landsstyremøtet 5. november 1985 da man behandlet aksjonen ved Nordens Klippe. Han hadde også vært med i den gruppen som forsøkte å omredigere forslaget fra Nordens Klippe slik at det ble spiselig for landsstyret, men dette lyktes ikke. Nå hadde man den situasjon at de ansattes 4 representanter gikk mot styret i sitt forslag. Som fagforeningstillitsmann har jeg alltid fulgt den linje at det er de ansattes meninger som er de vesentlige og som kommer i første rekke.
Vi skal også huske på at industriminister Petter Thomassen selvfølgelig ønsker å utnytte denne situasjonen maksimalt. Han brukte det effektivt mot oss. Vi var et lite mindretall i landsstyret som støttet for slaget, men jeg vil understreke at vi som tillitsvalgte ikke kan neglisjere de ansattes ønsker.
Møtet ble satt igjen kl. 10.17.
Ivar Skredderhaug, administrasjonen, hadde litt uklart for seg når dette mistillitsforslaget skulle behandles.
Han gikk noen år tilbake i historien. Han hadde sittet i A/S Sydvarangers bedriftsforsamling siden 1980, som regjeringsoppnevnt representant. Han minnet om et program i TV, om denne saken, og intervju med veteraner som satt på trappa til Samvirkelaget i Kirkenes. De pratet om situasjonen (som de kjente fra lenger tid tilbake enn de som er her i dag) og de pekte på at de antakelig gjorde en feil den gangen i 60-åra da man gikk bort fra underjordsdrift. Planer som var lagt og ganger som var gravd, var blitt kullkastet etterhvert som det kom nye folk i bedriftens ledelse.
— Det som kjennetegner dette selskapet er at det hadde mistet totalt tillit fra eierne — staten. Det skar seg mellom alle i selskapet. Vi opplevde styreformenn som trakk seg og begrunnet det med at det ikke ble gjennomslag for forslag om gjeldssanering. Plassen ble stilt til rådighet for andre som eventuelt kunne få det gjennomført.
Vi fikk en ny styreformann, utnevnt av den nye borgerlige regjeringen. Det var et mindretall i styret som gikk inn for at man skulle stanse gråbergsbrytningen av østmalmen, men det er ikke noe nytt at Staten går inn for et mindretall i et selskaps styre. Da jeg skulle delta i bedriftsforsamlingens møte i april 1985, fikk jeg høre i radio at styreformannen var ubrukelig og måtte kastes. Min holdning har alltid i utgangspunktet vært at vi som mennesker skal kunne leve og fungere sammen. Utgangspunktet var for mange at styreformannen var ubrukelig og toppledelsen var borte. Jeg tenkte at dette går ikke an. Jeg vet at det jeg nå sier egentlig rammer folk som ønsket å gjøre sitt beste.
En ting er at styrerepresentanter forsvinner. Det kan man leve med, men uten drift i selskapet er det ikke lett å få fatt i folk som vil gjøre en innsats i selskapet og for bergverksnæringen. Jeg greide å få en styreformann som ville satse, likeledes nye styremedlemmer, men problemet var som Norden Klippe alltid har påpekt, at toppledelsen satt i Oslo. Jeg syntes det var i god bedriftsdemokratisk ånd da Odd Sørhus ba meg få i stand et møte med Stein Larsen like utenfor Oslo. Jeg hadde ikke problemer med å støtte Oddmund Holmung [Husum] som ny administrerende direktør, og jeg tror heller ikke Stein Larsen hadde det.
Det er klart at man kan legge stein på stein og håpe at tauet holder, men før eller siden ryker tauet, og da forsvinner både stein og penger rett i sluket. Det var dette som var i ferd med å skje i Sydvaranger. Vi måtte også ha for øye at ledelsen måtte ha eiernes tillit. Det var ikke bare å plassere en rød kanin som leder i selskapet, uten at jeg skal påstå at ledelsen hadde den ene eller den annen farge. Bedriftsforsamlingen var sammensatt av en borgerlig regjering, sa Skredderhaug før tale tiden brått var ute.
Odd Egil Øseth, avd. 206, sa at det er lokalsamfunnene som får lide når gruver får redusert drift og nedlegges. Han ville støtte forslaget fra Sydvaranger og ba om at også andre støttet forslaget fra Stein Larsen.
Jim Tuven, avd. 487, Bleikvassli, slo fast at det står dårlig til med bergverksnæringa, og at strømmen av nedleggelser ofte rammer små samfunn som er avhengig av drifta. Han støttet fullt ut forslaget fra Larsen.
Odd Olsen, landsstyret, var en av dem som stemte for mindretalls forslaget i landsstyret. Han ville imidlertid ikke i dag stemme for mistillitsforslaget fra Larsen.
Stein Åros, avd. 214, hadde stor sympati i forbindelse med situasjonen i Sydvaranger, Sulitjelma og andre bergverkssamfunn, men sånn som denne debatten var lagt opp fra aktørenes side, var det ikke bergverksproblemene landstyret ble invitert til å diskutere. Han hadde inn trykk av at det legges opp til et skuespill mer for å torpedere forbundsledelsen enn for å støtte bergverksindustrien. Forbundet er en demokratisk organisasjon der alle ledd har rett til å fatte vedtak på et selvstendig, fritt grunnlag. Åros mente mistillitsforslaget var det dårligste bidrag til arbeidet for å støtte de ansatte i bergverksindustrien og ville aldri gå med på å stemme for mistillit til forbundsstyret. Når de anklages for å være kapitalens lakeier, burde det ringe en klokke!
Svein Westvik, avd. 4, konstaterte at Stein Larsens forslag var et rent mistillitsforslag. Sjøl om han hadde sympati for den kamp Nordens Klippe førte, og selv om hans avdeling hadde kritisert forbundsledelsens behandling, ville han ikke støtte forslaget. Han mente Stein Larsen burde ta seg tid til selvransakelse også, - han hadde stått fram på TV sammen med høyremannen Thomassen med kritikk av forbundet. Han trodde det ikke bare gjaldt sak, men at det også var andre ting som lå bak dette forslaget. Mistillitsforslaget retter seg mot en bestemt del av forbundsledelsen men vil ramme hele. Han håpet det ble nedstemt.
Stein Larsen, Nordens Klippe, hadde problemer med å ta innholdet i det siste innlegget. Han ble beskyldt for å stå sammen med Thomassen i kritikk av forbundet. Det var tvert om, Thomassen hyldet forbundet han. Skredderhaug snakket om at de gamle pensjonistene vet mer enn oss sa Larsen. Det er rett, vi har full respekt for pensjonistene, og vi hadde deres fulle støtte. Vi har da heller ikke støttet bedriftsledelsens disposisjoner, men hevdet vår mening når vi mente ledelsen drev feil. Der ligger mye av årsakene til problemene.
- Når vi diskuterer framtida er det viktig at vi ser oss tilbake og slår fast om vi har gjort rett eller feil. Vi tror ikke vi er født gruvearbeidere, vi har ikke kjempet for at vi skal flytte stein i all evighet, vi har stilt oss åpne for nye arbeidsplasser. Det vi har kjempa mot, er å legge ned hundrevis av arbeidsplasser før vi får oppretta nye. Vi har sagt at arbeidsplassene i Sydvaranger raseres mye fortere enn noen konsulent kan tenke ut nye på papiret. Og vi fikk rett. Til i dag er nærmere 400 arbeidsplasser falt bort. Det vi har fått, er skipsverftet som beskjeftiger 50-60 personer fra Sydvaranger, som gjør det samme som de gjorde før. Hittil har den omstillingen i arbeidslivet som vi har sett i distriktene ikke vært annet enn nedlegging av arbeidsplasser.
Det er det kampen har dreiet seg om. Dersom forbundet hadde gitt oss støtte, kunne vi ha stått sterkere. Vi er klar over at forbundet ikke kunne støtte en ulovlig aksjon, men vi ønsket den hadde ligget noe lavere i løypa og ikke gått aktivt ut mot oss. Det satte oss uker tilbake, vi måtte mobilisere på nytt, sa Larsen. Det var mange gamle, trauste fagorganiserte som spurte etter vitsen ved å være fagorganisert, når vi ikke får hjelp av forbundet, som tvert- imot faller oss i ryggen den dagen vi trenger det. Vi kom styrket ut av kampen, trass i det som skjedde, sa Larsen.
Harald Øveraas var ikke overrasket over debatten, den var ventet. - De realiteter vi er enige om, og alltid har vært enige om, er at vi vil opprettholde og bygge ut arbeidsplasser i Sydvaranger-samfunnet, sa Øveraas. Som Stein bekreftet, er ikke det vesentlige å flytte fjell. Vi er også enige om at det står dårlig til med bergverksindustrien. - Kanskje dårligere enn dere tror, sa Øveraas. Det vi har vært uenige om, er hvilken strategi vi skal legge til grunn for å oppnå det vi er enige om.
Det er for enkelt å si at vi som tillitsvalgte bestandig har å følge flertallet av medlemmenes ønsker. Vi har som tillitsvalgte plikt til å si både ja og nei. - Vi kan ikke bare fly etter medlemmenes ønsker, men må ha egne synspunkter.
I 1985 var vi uenig med foreningen i strategien. Hvorvidt Petter Thomassen ville utnytte dette eller ikke, hadde ikke noe å si for var holdning. Jeg er faktisk mer overbevist i dag enn jeg var den gangen om at vår strategi den gangen var riktig, også på lengre sikt, og det vil nok også bli resultatet.
Det er ikke lett å få penger av Staten i dag, og det kan bli enda verre. Kanskje skal man derfor være glad for at Sydvaranger var først i løypa, de var heldige. Jeg har tro på Sydvaranger-samfunnet og denne delen av Norge, men å tro at man skal kunne få store midler til nye arbeidsplasser samtidig som man skal ha tilskudd til bergverksdriften, er vel å vente for mye. Det er for kontroversielt. Jeg tror det skal kunne realiseres å bevare lokalsamfunnet, og da har jeg stor tro - på den måten man har jobbet på i Sulitjelma og Folldal.
Vi støttet foreningen Nordens Klippe inntil dommen i Arbeidsretten forelå. Dommen slo fast at man hadde gjennomført en 5 dagers ulovlig politisk streik, men retten unnlot å ilegge represalier. Jeg tror dette er første gangen i Norgeshistorien at dette har skjedd med en ulovlig politisk streik.
Forbundsformannen understreket at han trodde forbundsledelsens strategi ville gavne Sydvaranger. Han ville i dag beklage at ham [og] landsstyret i 1985 hadde vært så liberal at han hadde tillatt fremmet et forslag. Saken sto ikke på dagsorden, og dette forslaget kunne ha vært avvist av meg. Jeg ba vedkommende om ikke å fremme forslaget men jeg forsto på ham som om han nesten var nødt til å fremme det likevel. Jeg tror ikke alltid at konfrontasjon er beste måten å finne løsninger på. Ofte kan samtaler og diskusjoner være en bedre vei å gå og jeg er overbevist om at vårt opplegg var det beste. Vi kommer nok til å oppleve at flere gruver nedlegges, men jeg har tro på at vi kan få ny bergverksindustri i Norge.
Det forslaget som Stein Larsen har fremmet har som konsekvens at dere sitter uten forbunds- og landsstyre i forbundet hvis forslaget blir vedtatt. Jeg er enig i at det er riktig å kritisere, og vi vil alltid være beredt til å ta kritikk, men jeg synes også at det finnes grenser. Jeg ber landsmøtet tenke seg godt om når de vurderer hva som er registrert her, sa forbundsformannen.
Ernst Ditløvsen, landsstyret, sa at den andre modelløsningen aldri hadde vært forsøkt. Jeg vil også understreke at fordi om jeg støttet Nordens Klippe og mindretallet i landsstyret den gangen vil jeg ikke kunne være med å støtte et mistillitsforslag på forbundets ledelse.
Per Gunnar Skotåm, avd. 10, sa at bergverksindustrien er ute å kjøre mange steder i landet. Ofte er gruvene hovedarbeidsplassen i et avsidesliggende lokalsamfunn. Når først gruva trues, trues gjerne hele lokalsamfunnet. Det er også bakgrunnen for at man i Sydvaranger og i Sulitjelma har kunnet mobilisere hele lokalbefolkningen i sin faglige kamp. Det er vår plikt å søke backing av forbundet i var kamp, sa Skotåm som ikke likte formannens forsøk på å sette Sulitjelma opp mot Sydvaranger. Sulitjelma var tidlig ute med å støtte Nordens Klippe ved at vi bevilget 100.000 kroner fra Kampfondet.
Agnes Kvilvang, avd. 142, sa at hun reagerte voldsomt på det som skjedde nå allerede under beretningsdebatten. Allerede nå foreligger et mistillitsforslag. Jeg hadde sett frem til å komme sammen med gode kolleger for å drøfte bergverksindustriens fremtid i Norge. Selv kommer jeg fra Svalbard, og vi har ikke så mye kontakt ellers med andre bergverk i fastlands-Norge. Hun kunne ikke støtte mistillitsforslaget mot forbundsledelsen. Svea Gruber og Gruve 3 er ennå ikke nedlagt på Svalbard, og hun trodde hun trygt kunne si at uten forbundsledelsens innsats ville dette vært vanskelig å få til. - Det er takket være dagens forbundsstyre at vi har fått tilstrekkelig hjelp. Vi må ikke havne i den situasjon hver gang vi har problemer at vi skriker: «Mamma, er det mer penger å få?»
Bjarne Jørgensen, avd. 4. viste til formannens hilsningstale hvor det ble pekt på av våre fiender at det ikke lenger var noe solidaritet igjen i fagbevegelsen. Han viste til forslaget fra Stein Larsen og sa at han ikke kunne støtte dette. Vi har hatt styremøte i avdeling 4 og hadde en livlig diskusjon om forslaget, men fant at vi ikke kunne støtte det. Han foreslo at Larsen trakk mistillitsforslaget.
Knut Lauveng, avd. 5, sa at det under debatten var gjort forsøk på å diskvalifisere de som hadde støttet forslaget fra Stein Larsen. - Man forsøker å stemple de som støttet forslaget politisk. Det er da noen her som har sagt at medlemmenes interesser skal komme først for oss tillitsvalgte. Han støttet forslaget fra Stein Larsen og sa at det var grunnlag for sterk kritikk.
Per Johan Olsen, avd. 9 sa i sin åpning at landsmøtet burde holde seg for god til å mistenkeliggjøre de delegater som kritiserte forbundsledelsen. Det som er realiteten er at gruvesekretæren satt i bedriftsforsamlingen og stemte mot de ansatte og for det borgerlige opplegget og å halvere bedriften. Han har også brukt McKinseys egne tall og plansjer for å redegjøre for sitt syn og sine konklusjoner. På dette grunnlag har vi fremmet mistillitsforslaget.
Hans P. Solberg, avd. 17, sa at han var helt ny i landsmøtesammenheng. Han trodde at man overspilte noe i debatten. Det var ikke forbundsledelsen som var problemet, det var gruvesekretæren. Jeg kommer fra en liten plass med en gruve som går godt. Vi har ingen problemer. Det er greit med kritikk mot forbundet, men å fremme et mistillitsforslag synes jeg er å ta for hardt i. Jeg kunne kanskje støtte et punkt om at landsmøtet beklager dette, men ikke et rent mistillitsforslag mot forbundsledelsen. Det håper jeg forsamlingen stemmer imot.
Jørn Karlsen, avd. 5, sa at det sikkert var grunnlag for noe av kritikken fra Nordens Klippe, men han syntes det var gått for mye politikk i saken. Jeg oppfordrer de andre i avdeling 5 til å stemme i mot forslaget fra Stein Larsen.
Dirigenten foreslo strek satt med anledning til å tegne seg i den forestående pausen. Det ble enstemmig godkjent.
Møtet hevet for røykepause kl 11.00.
Møtet satt igjen kl. 11.15
Bård Kristiansen, avd. 4, Nordland, pekte på at situasjonen i Sørvaranger ikke er så ulik mange industristeder i Norge. Det som er spesielt med Nord-Norge er at en rekke av industristedene er avhengig av bare en bedrift, derfor er det viktig at vi i utgangspunktet står sammen om å bevare arbeidsplassene her. Det virker også som et press for å få opprettet nye arbeidsplasser. Dersom vi ikke klarer det, blir disse lokalsamfunnene totalt fri for arbeidsplasser, og fraflyttingen øker.
Strek
Dirigenten foreslo strek satt, med anledning til å tegne seg under neste innlegg. Det ble vedtatt.
Åge Seppola, landsstyret, beklaget denne uverdige åpningen på landsmøtet og mente Nordens Klippe burde ta en god del sjølkritikk på behandlingen av denne saken. Han syntes formannen på en ypperlig måte hadde redegjort for hvordan en slik sak ikke bør behandles. At Nordens Klippe i dag kommer med slike anklager, har sitt grunnlag i deres egen takling av saken, mente han, og ba Nordens Klippe om å trekke forslaget. Hvis ikke ba han landsmøtet stemme i mot.
Ivar Skredderhaug, administrasjonen, sa at det bød på vanskeligheter når en blir så godt informert at en vet hva en sak egentlig dreier seg om, og må vurdere den på helt konkret grunnlag.
- Det kunne ha vært lettvint for meg å unngå denne kritikken, det kunne ha vært lett for meg å gå med Nordens Klippe, men konsekvensene ville da sannsynligvis ha vært at Sydvaranger var blitt stoppet før 1990. Og da var det min forbannede plikt å gjøre som jeg gjorde, sa Skredderhaug. Han trodde Sydvaranger nå hadde en ledelse en kunne stole på. Den har planene klare. Han hadde ellers sett det som viktig å få frem nye ting, og nevnte KIMEK. Det ville være til fordel for Kirkenes om dette prosjektet blir mottatt på en positiv måte og får muligheter til å utvikle seg i Sør-Varanger.
Skredderhaug minnet om at forbundet i 1985 skrev til industrikomiteen i Stortinget og ba om ytterligere bevilgninger til å gå under jord i Vestmalmen, men det ville ikke Nordens Klippe være med på da. I disse dager slåss Nordens Klippe med nebb og klør for å gå under jord. - Den gang ville knapt noen, unntatt Fremskrittspartiet ha våget å gå i mot det i Stortinget.
Han minnet også om utspillet angående jernmalmslig fra Sverige. Skredderhaug beklaget at han var nødt til å gå imot sine egne.
- Det er ikke min stil. Jeg kommer fra Folldal, der vi var vant til å stå last og brast sammen, slik de også gjør i Sydvaranger, men vi var i tillegg vant til å lytte på råd og bruke de krefter som kunne hjelpe oss til å trekke de riktige konklusjoner, sa Skredderhaug, Det har vært tungt å være gruvesekretær i denne tiden, og det er ikke lettere i dag med den situasjonen vi har i bergverksindustrien.
Mellvin Steinsvoll, forretningsfører avd. 3, var klar over at det er sårt å miste arbeidsplasser. Det vet vi også i Møre og Romsdal, sa han, og minnet om Rausand. - Men samtidig må vi være realistiske, sa han, og mente forslaget fra Stein Larsen, ikke ville gi annet resultat enn å ødelegge samholdet. I denne saken har forbundsledelsen gjort hva den har kunnet, og den har gjort riktig.
Kjell Svendsrud, avd. 36, Oppland, sa at det i innlands-Norge har vært nødvendig å ta i bruk forskjellige midler for å skape arbeidsplasser i distriktet. Det var forståelig at Nordens Klippe ville ha garantier for nye arbeidsplasser, men han oppfattet det slik at den garantien står iallfall ikke på forbundet. Mistillitsforslag er en alvorlig sak, og han støttet derfor Seppolas oppfordring til Nordens Klippe om å trekke for slaget.
Rolf Knoph, avd. 10. Sulitjelma, trakk paralleller mellom Kirkenes og Sulis. Det har stått mye rart om Sulis i avisene, den ene dagen samfunnet berget, den andre dagen død. Fakta er, at det er kommet i gang to prosjekter, det ene har én ansatt overført fra gruve, det andre har 12, mens det totalt er mellom 120 og 150 arbeidsplasser som er forsvunnet i bergverk. Problemet er ikke planer om nye prosjekter fra konsulentene, men de er på tenkestadiet, og de er positive så lenge konsulentfirmaene får offentlige midler å arbeide med. Han hadde likevel sterk tro på at en del av prosjektene ville bli realisert, problemet er hvorvidt vi er i stand til å holde gruvene i gang så lenge.
Han merket seg at forbundsledelsen står på det standpunkt som ble tatt, selv om det sier seg villig til å ta kritikk. Han visste ikke hvordan et forslag skulle formes, uten at det ble tolket som mistillit dersom man ønsket å gjøre det. Han selv ville støtte forslaget fra Larsen utifra det syn at forbundsledelsen hadde valgt feil i denne saken. Han oppfattet ikke det som mistillitsforslag, men kritikk i forbindelse med en bestemt hendelse.
Stein Larsen kunne ikke følge oppfordringen om å trekke forslaget men presiserte at det ikke var ment som mistillit.
- Det vi har forsøkt, er å få en diskusjon om forbundets rolle og standpunkt i en viktig sak. Ledelsen bør være så voksen at den tar mot kritikk fra landsmøtet, uten å stille sine plasser til disposisjon. Det er et gammelt knep. Verken landsmøtet eller for den saks skyld Nordens Klippe vil at ledelsen skal ta sine hatter og frakker og gå. La forsamlingen få si sin mening om denne saken på fritt grunnlag, sa Larsen, og var skuffet over Øveraas’ innlegg. I dag sysler industridepartementet med planer om å stoppe driften ved Sydvaranger, to--tre år tidligere enn Stortinget har bestemt.
Hva med fremtidig underjordsdrift i Sydvaranger? Dagens ledelse i Sydvaranger begynner nå å stille spørsmålstegn ved underjordsdrift i det hele. Man snakker nå om at det må utvikles nye produkter som skal bære utgiftene ved underjordsdrift. Det er dette dagens ledelse står for, og jeg tror den dagen kommer da underjordsdrift også er en urealistisk tanke, dessverre.
Harald Øveraas sa at han i debatten var opptatt av at man ikke snakket forbi hverandre. Jeg sa at vi gjerne tar imot kritikk, positiv kritikk. Vi er som tillitsmenn ikke vant til å få ros, ikke så flinke til å gi det heller. Slik skal det vel også være, men problemet er at foreningen kjemper for en linje som forbundet er uenig i, både landsstyre og forbunds-styre. Vi burde i en slik situasjon gå inn for å kommunisere. Men når dette ikke er mulig, hva skulle forbundet gjøre. Det er den letteste løsningen av alle å si at forbundet støtter foreningen. Men vi var uenig. Forbundets ledelse har vært opptatt av hele Sydvaranger-samfunnets fremtid totalt sett, og jeg mener at vårt standpunkt var riktig. Det ville vært uansvarlig å følge en annen linje, og jeg er mer overbevist i dag enn den gang at vi valgte en riktig linje. Jeg tror det er muligheter i fremtiden også for Sydvaranger-samfunnet. Hva er egentlig alternativene?
Noen sier at de ikke er sikker på at dette er et mistillitsforslag. Jeg har vanskelig for å være i tvil om dette. Men uansett, la oss ikke komme i den situasjon at vi stempler hverandre politisk, slik vi gjorde i 50-årene.
Arnfinn Nilsen, nestformann, sa at han ville ta ordet av flere grunner. Han syntes at det i forslaget fra Stein Larsen lå en dimensjon som gikk på saklig/usaklig kritikk av forbundets ledelse. Det er også stilt spørsmålstegn ved valg av strategi og metoder. Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil det ikke bli flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet, sa Nilsen, som refererte et kort avsnitt fra formannens åpningstale søndag. Her sa Øveraas blant annet: «jeg tror vi må være så realistiske at vi erkjenner at hverken sulfid- eller jernmalmgruver har noen lang framtid her i landet. Det er derfor maktpåliggende å etablere alternative arbeidsplasser i områder der slik gruvevirksomhet går tapt ...»
Flere har vært inne på at forslaget fra Stein Larsen ikke innebærer noen mistillit. Jeg nevnte strategi og arbeidsmetoder og Skredderhaug var inne på at i den situasjon gruveindustrien er i, er det ikke så mange alternativer å velge mellom. Vi kan i en slik situasjon velge mellom å stå på krava, eller som formannen sa, prøve å delta i diskusjonen. Det var også det det sto om i Sydvaranger-debatten. Forbundet anerkjente konflikten i det lengste, og den ble også stemplet som ulovlig. Om den lengste «lovlige» ulovlige konflikten her i landet til da. Mine holdninger er helt klare på dette punkt. Jeg syntes vi i forbundet var for snille. Jeg synes ikke det er gangbart at vi har et uklart forhold til ulovlige konflikter. Det har jeg ingen sans for.
Så til spørsmålet om å tolke dette som mistillit eller ikke. Jeg hører ikke til dem som ikke tåler kritikk fra talerstolen eller som tyr til trusler i en slik sammenheng. Hva er det som står i forslaget fra Stein Larsen, er det noen som er i tvil om hva som menes ? Når vi i forbundsledelsen blir satt i bås med borgerlige politikere som ønsker å nedlegge arbeidsplasser, da er grensen nådd. Stein Larsen burde ha nok faglig og politisk erfaring til å formulere seg annerledes hvis dette ikke er ment som noen mistillit til forbundets ledelse. Han måtte kunne formulere seg slik at det ble forstått.
Debatten på dette punkt var dermed avsluttet.
….
Voteringen
Stein Larsens forslag ble satt opp mot beretningen for 1985. Dirigenten gjorde oppmerksom på at landsstyre og forbundsstyre ikke hadde stemmerett til beretningene. Beretningen for 1985 vedtatt med overveldende flertall — Stein Larsens forslag fikk bare en håndfull stemmer.
……
POLITISKE FORSLAG
Nr. 247 Avd. 9 Grubeforeningen Nordens Klippe foreslår:
Landsmøtet beklager sterkt den rolle ledelsen i forbundet spilte i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. At forbundets ledelse ikke kunne gi offentlig støtte til en aksjon som var dømt ulovlig og tariffstridig er forståelig, men det kan ikke aksepteres at forbundets ledelse i virkeligheten støttet den borgerlige regjeringas opplegg for nedbygging og avvikling av A/S Sydvaranger. Sydvarangerarbeiderne - med Grubeforeningen Nordens Klippe i spissen - førte en viktig kamp for sine arbeidsplasser og framtida til sitt lokalsamfunn.
Landsstyrets innstilling: Kan ikke tiltres.
Nr. 248 Avd. 9 Grubeforeningen Norden Klippe foreslår:
Landsmøtet vil ikke lenger godta et avtaleverk som i tariffperioden gir arbeidsgiverne anledning til å få dømt alle langvarige streiker og aksjoner som tariffstridige og ulovlige ved hjelp av arbeidsretten. Landsmøtet pålegger forbundsledelsen å arbeide for at fredsplikten i avtaleverket heretter innskrenkes til bare å omfatte de avtaler som uttrykkelig er nevnt i tariffavtaler i overenskomsten for de respektive forbund. I alle andre saker skal streikeretten gjelde fullt ut og åpne adgangen til økonomisk og moralsk støtte uten hindringer av formell art slik tilfellet var ved aksjonen ved A/S Sydvaranger i 1985. Ledelsen på legges også å reise dette kravet på neste LO-kongress.
Landsstyrets innstilling: Kan ikke tiltres.
..
Forslag 248
Per J. Olsen tok opp forslaget på vegne av Nordens Klippe og begrunnet det.
- Vi har lov til å streike i uker og måneder for 10 øre timen under tariffoppgjør men å kjempe for å bevare arbeidsplasser og lokalsamfunn er ulovlig, sa han, og minnet om hva forbundet gjorde da de engelske gruvearbeiderne streiket. Det var en fin innsats, men det er ikke sikkert at den var så lovlig den streiken heller. Spør Oddvar Stølen, han var der.
Vi ønsker ikke åpne for en flom av ulovlige konflikter, det vi ønsker er et avtaleverk som gjør det mulig å kjempe for arbeidsplasser og bosetting uten at aksjonen skal dømmes som ulovlig. Vi ønsker en endring i Hovedavtalen slik at ikke en samlet fagbevegelse hindres i å vise sin solidaritet når den trengs aller mest, sa Olsen. Forslaget er satt fram på bakgrunn av det som skjedde i 1985, da Nordens Klippe ble tvunget ut i en konflikt som ble erklært ulovlig, etter alt annet var forsøkt forgjeves på samme måte som under konflikten i England. Dette var siste utvei, vi var nødt til å gripe til det sterkeste våpen arbeiderbevegelsen har, sa Olsen og leste forslaget som han ba om landsmøtets støtte til.
..
(Forslagene fra Grubeforeningen Nordens Klippe ble ikke vedtatt.)
Fra protokollen: Dagsordens pkt 2 - Beretninger, s. 24 flg.
DEBATT Årsberetningen for 1985
Stein Larsen, avd. 9, tegner seg til avsnittet bergverk, mineral & skiferindustrien og sa at han på vegne av Nordens Klippe ville takke for den moralske og økonomiske støtte som foreningen fikk vår og høst 1985 da de måtte gjennomføre en såkalt ulovlig aksjon for å bevare arbeidsplassene og bosettingen i Sydvaranger. Den støtten vi fikk fra forbundet hadde en enorm betydning for vår utholdenhet under konflikten. Nordens Klippe fikk støtte fra over 1000 fagforeninger i inn- og utland.
1985 var et valgår etter fire år med Willoch-regjeringen. Det var viktig for Høyre å vise sin industripolitikk i praksis før valget, og den ville vise handlekraft overfor statsbedriftene, og i særdeleshet mot gruvebedriftene som de vurderte som store milliardsluk. Tidlig i 1985 stanset man driften på det østre felt.
Det gjaldt Østmalmen, den malmen som man til da hadde brukt 270 millioner på å frambringe, ble stoppet fordi man ikke visste om det var drivverdig malm. Nordens Klippe og de to funksjonærforeningene gikk til aksjon 2. mai for å fokusere på hva som ville bli konsekvensen av dette - stans i all gruvedrift. Østmalmen var ikke noe mål i seg sjøl å få i drift, men nødvendig for å ha å leve på inntil de store malmforekomstene i Vestmalmen ble klare.
— Vi tapte den aksjonen, men gikk ut av den med rak rygg etter fem uker, for vi visste vi hadde gjort det vi kunne. På høsten 1985 la Industridepartementet fram den langsiktige planen for Sydvaranger, og den såkalte gruveplanen slo fast at vi hadde rett da vi sa Østmalmen måtte i drift.
I forbindelse med kampen om Østmalmen, satte vi også pris på den støtta vi fikk fra forbundsledelsen, og vi forstår at den ikke kunne gå ut og bakke opp en ulovlig konflikt, men den burde kanskje vært litt mindre ivrig i arbeidet for å få oss tilbake, sa Stein Larsen.
Han kunne imidlertid ikke forstå og akseptere at forbundsledelsen valgte feil side i 1985 da det gjaldt å velge framtid for Sydvaranger. Vi kjempet for full drift og at alle arbeidsplasser skulle opprettholdes i påvente av at staten og de private hadde klare alternativer for nye arbeidsplasser. Da valgte forbundsledelsen feil side og støttet Industridepartementet som stoppet et av to pelletsverk. Dette ble utnyttet av den daværende industriminister, Petter Thomassen.
- At forbundsledelsen gikk i mot oss og støttet industriministeren oppfatter vi som en skam, i strid med den oppgaven forbundet har: å gi støtte og solidaritet til arbeidsfolk i kamp.
Vi ble møtt med argumenter om at våre krav ikke var realistiske og at vi ikke kunne få flertall i Stortinget for vårt alternativ. Når ble det slik at fagbevegelsen på forhånd må ha garanti fra motstanderen for våre krav? Er ikke hele fagbevegelsens historie en beretning om at vi har stilt «urealistiske krav», og at vi har fått nederlag, før vi har vunnet fram?
Stein Larsen satte fram følgende forslag:
Pkt. 2a. Beretning for 1985. «Landsmøtet beklager sterkt den rollen som flertallet i forbundsledelsen spilte høsten/vinteren 1985 i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. Landsmøtet konstaterer at det driftsopplegget som Stortinget vedtok i mars 1986 - etter forslag fra den borgerlige regjeringa - hittil har ført til at over 300 arbeidsplasser er gått tapt uten at nye er etablert i nevneverdig omfang. Grubeforeningen Nordens Klippe førte en viktig kamp for å opprettholde arbeidsplassene i gruveindustrien inntil det faktisk var opprettet nye arbeidsplasser. På denne bakgrunn beklager landsmøtet at forbundets ledelse ga sin støtte til den borgerlige regjeringas opplegg for å nedlegge arbeidsplassene ved A/S Sydvaranger. Forbundets ledelse sviktet på en av de mest sentrale oppgavene for fagbevegelsen; å vise solidaritet og støtte arbeidsfolk i kamp for sine arbeidsplasser og ei trygg framtid for sitt lokalsamfunn.»
Rolf Knoph, avd.10, Sulitjelma, sa at forbundsledelsens håndtering av Sydvaranger-saken har skapt sterk uro. Der gikk forbundsledelsen mot sine egne medlemmer som kjempet med ryggen mot veggen. I beretningen kan en lese at forbundsledelsen her ikke hadde tillit til sine egne medlemmer, men støtter seg til styrets argumenter.
— Oppe i nord trodde vi at hensikten med en sterk bevegelse er at vi skal ha en sterk sentral støttespiller når det blir lokale problemer, sa Knoph, ikke at vi skal få nok en motstander. Han mente forbundet bør bygge om sin argumentasjon og legge vekt på at det er det samfunnsøkonomiske som teller, ikke som her legge vekten på den bedriftsøkonomiske linjen.
Han støttet forslaget fra Stein Larsen.
Per-Gunnar Skotåm, avd. 10, sa at man i Sulitjelma har gått inn for å nedlegge tre gruver, ikke fordi de er tomme, men av politiske årsaker. Det vil ligge igjen 9.220.000 tonn kobber ved Sulitjelma bergverk når man avslutter driften der, til en verdi av 1800 millioner kroner. Så kan man spørre seg: Er det slik at Norge ikke trenger dette kobberet? Nei, vi importerer foredlet kobber for mye mer enn det vi selv produserer av råkobber her i landet. Vi har ønsket å kjempe en kamp for å bevare driften. Vi kan ikke bare leve av gatekjøkken og videosjapper her i landet. Vi har råstoffer, vi har store kraftressurser som mange land kan misunne oss, og vi har høyt skolert arbeidskraft. Det skulle også gi gode forutsetninger for å satse på videreforedling av kobberet og andre malmressurser i norske fjell.
Nordens Klippe har ført en kamp for å utnytte sine ressurser. I Nord-Norge har vi hatt en distriktsorganisasjon for 6 bergverk. 5 av disse er enten nedlagt eller vedtatt skal nedlegges. Jeg tror det er svært viktig at vi tenker på hva dette rent industripolitisk betyr for Norge. Hvis vi ikke satser på utnyttelse og videreforedling av ressursene, vil Norge tape på dette som industrinasjon. Vi blir kanskje ikke fattigere økonomisk, men vi blir fattigere rent industrimessig, sa Skotåm som ville støtte forslaget fra Stein Larsen.
Olav Jamtli, avd. 125, sa at Mofjellet Grubearbeiderforening hadde vært tidlig ute med støtte til Nordens Klippe og deres kamp for arbeidsplassene. Jeg har forståelse for at forbundet ikke kunne støtte aksjonen i Kirkenes, men hvorfor gikk forbundet inn for å støtte bedriftsforsamlingens forslag. Dette viser etter min mening at forbundet tok en ovenfra og nedover-holdning til arbeiderne. Han ville støtte forslaget fra Nordens Klippe og ba om at forsamlingen også sluttet seg til forslaget.
Ernst Ditløvsen, landsstyret, sa at han hadde vært tilstede under landsstyremøtet 5. november 1985 da man behandlet aksjonen ved Nordens Klippe. Han hadde også vært med i den gruppen som forsøkte å omredigere forslaget fra Nordens Klippe slik at det ble spiselig for landsstyret, men dette lyktes ikke. Nå hadde man den situasjon at de ansattes 4 representanter gikk mot styret i sitt forslag. Som fagforeningstillitsmann har jeg alltid fulgt den linje at det er de ansattes meninger som er de vesentlige og som kommer i første rekke.
Vi skal også huske på at industriminister Petter Thomassen selvfølgelig ønsker å utnytte denne situasjonen maksimalt. Han brukte det effektivt mot oss. Vi var et lite mindretall i landsstyret som støttet for slaget, men jeg vil understreke at vi som tillitsvalgte ikke kan neglisjere de ansattes ønsker.
Møtet ble satt igjen kl. 10.17.
Ivar Skredderhaug, administrasjonen, hadde litt uklart for seg når dette mistillitsforslaget skulle behandles.
Han gikk noen år tilbake i historien. Han hadde sittet i A/S Sydvarangers bedriftsforsamling siden 1980, som regjeringsoppnevnt representant. Han minnet om et program i TV, om denne saken, og intervju med veteraner som satt på trappa til Samvirkelaget i Kirkenes. De pratet om situasjonen (som de kjente fra lenger tid tilbake enn de som er her i dag) og de pekte på at de antakelig gjorde en feil den gangen i 60-åra da man gikk bort fra underjordsdrift. Planer som var lagt og ganger som var gravd, var blitt kullkastet etterhvert som det kom nye folk i bedriftens ledelse.
— Det som kjennetegner dette selskapet er at det hadde mistet totalt tillit fra eierne — staten. Det skar seg mellom alle i selskapet. Vi opplevde styreformenn som trakk seg og begrunnet det med at det ikke ble gjennomslag for forslag om gjeldssanering. Plassen ble stilt til rådighet for andre som eventuelt kunne få det gjennomført.
Vi fikk en ny styreformann, utnevnt av den nye borgerlige regjeringen. Det var et mindretall i styret som gikk inn for at man skulle stanse gråbergsbrytningen av østmalmen, men det er ikke noe nytt at Staten går inn for et mindretall i et selskaps styre. Da jeg skulle delta i bedriftsforsamlingens møte i april 1985, fikk jeg høre i radio at styreformannen var ubrukelig og måtte kastes. Min holdning har alltid i utgangspunktet vært at vi som mennesker skal kunne leve og fungere sammen. Utgangspunktet var for mange at styreformannen var ubrukelig og toppledelsen var borte. Jeg tenkte at dette går ikke an. Jeg vet at det jeg nå sier egentlig rammer folk som ønsket å gjøre sitt beste.
En ting er at styrerepresentanter forsvinner. Det kan man leve med, men uten drift i selskapet er det ikke lett å få fatt i folk som vil gjøre en innsats i selskapet og for bergverksnæringen. Jeg greide å få en styreformann som ville satse, likeledes nye styremedlemmer, men problemet var som Norden Klippe alltid har påpekt, at toppledelsen satt i Oslo. Jeg syntes det var i god bedriftsdemokratisk ånd da Odd Sørhus ba meg få i stand et møte med Stein Larsen like utenfor Oslo. Jeg hadde ikke problemer med å støtte Oddmund Holmung [Husum] som ny administrerende direktør, og jeg tror heller ikke Stein Larsen hadde det.
Det er klart at man kan legge stein på stein og håpe at tauet holder, men før eller siden ryker tauet, og da forsvinner både stein og penger rett i sluket. Det var dette som var i ferd med å skje i Sydvaranger. Vi måtte også ha for øye at ledelsen måtte ha eiernes tillit. Det var ikke bare å plassere en rød kanin som leder i selskapet, uten at jeg skal påstå at ledelsen hadde den ene eller den annen farge. Bedriftsforsamlingen var sammensatt av en borgerlig regjering, sa Skredderhaug før tale tiden brått var ute.
Odd Egil Øseth, avd. 206, sa at det er lokalsamfunnene som får lide når gruver får redusert drift og nedlegges. Han ville støtte forslaget fra Sydvaranger og ba om at også andre støttet forslaget fra Stein Larsen.
Jim Tuven, avd. 487, Bleikvassli, slo fast at det står dårlig til med bergverksnæringa, og at strømmen av nedleggelser ofte rammer små samfunn som er avhengig av drifta. Han støttet fullt ut forslaget fra Larsen.
Odd Olsen, landsstyret, var en av dem som stemte for mindretalls forslaget i landsstyret. Han ville imidlertid ikke i dag stemme for mistillitsforslaget fra Larsen.
Stein Åros, avd. 214, hadde stor sympati i forbindelse med situasjonen i Sydvaranger, Sulitjelma og andre bergverkssamfunn, men sånn som denne debatten var lagt opp fra aktørenes side, var det ikke bergverksproblemene landstyret ble invitert til å diskutere. Han hadde inn trykk av at det legges opp til et skuespill mer for å torpedere forbundsledelsen enn for å støtte bergverksindustrien. Forbundet er en demokratisk organisasjon der alle ledd har rett til å fatte vedtak på et selvstendig, fritt grunnlag. Åros mente mistillitsforslaget var det dårligste bidrag til arbeidet for å støtte de ansatte i bergverksindustrien og ville aldri gå med på å stemme for mistillit til forbundsstyret. Når de anklages for å være kapitalens lakeier, burde det ringe en klokke!
Svein Westvik, avd. 4, konstaterte at Stein Larsens forslag var et rent mistillitsforslag. Sjøl om han hadde sympati for den kamp Nordens Klippe førte, og selv om hans avdeling hadde kritisert forbundsledelsens behandling, ville han ikke støtte forslaget. Han mente Stein Larsen burde ta seg tid til selvransakelse også, - han hadde stått fram på TV sammen med høyremannen Thomassen med kritikk av forbundet. Han trodde det ikke bare gjaldt sak, men at det også var andre ting som lå bak dette forslaget. Mistillitsforslaget retter seg mot en bestemt del av forbundsledelsen men vil ramme hele. Han håpet det ble nedstemt.
Stein Larsen, Nordens Klippe, hadde problemer med å ta innholdet i det siste innlegget. Han ble beskyldt for å stå sammen med Thomassen i kritikk av forbundet. Det var tvert om, Thomassen hyldet forbundet han. Skredderhaug snakket om at de gamle pensjonistene vet mer enn oss sa Larsen. Det er rett, vi har full respekt for pensjonistene, og vi hadde deres fulle støtte. Vi har da heller ikke støttet bedriftsledelsens disposisjoner, men hevdet vår mening når vi mente ledelsen drev feil. Der ligger mye av årsakene til problemene.
- Når vi diskuterer framtida er det viktig at vi ser oss tilbake og slår fast om vi har gjort rett eller feil. Vi tror ikke vi er født gruvearbeidere, vi har ikke kjempet for at vi skal flytte stein i all evighet, vi har stilt oss åpne for nye arbeidsplasser. Det vi har kjempa mot, er å legge ned hundrevis av arbeidsplasser før vi får oppretta nye. Vi har sagt at arbeidsplassene i Sydvaranger raseres mye fortere enn noen konsulent kan tenke ut nye på papiret. Og vi fikk rett. Til i dag er nærmere 400 arbeidsplasser falt bort. Det vi har fått, er skipsverftet som beskjeftiger 50-60 personer fra Sydvaranger, som gjør det samme som de gjorde før. Hittil har den omstillingen i arbeidslivet som vi har sett i distriktene ikke vært annet enn nedlegging av arbeidsplasser.
Det er det kampen har dreiet seg om. Dersom forbundet hadde gitt oss støtte, kunne vi ha stått sterkere. Vi er klar over at forbundet ikke kunne støtte en ulovlig aksjon, men vi ønsket den hadde ligget noe lavere i løypa og ikke gått aktivt ut mot oss. Det satte oss uker tilbake, vi måtte mobilisere på nytt, sa Larsen. Det var mange gamle, trauste fagorganiserte som spurte etter vitsen ved å være fagorganisert, når vi ikke får hjelp av forbundet, som tvert- imot faller oss i ryggen den dagen vi trenger det. Vi kom styrket ut av kampen, trass i det som skjedde, sa Larsen.
Harald Øveraas var ikke overrasket over debatten, den var ventet. - De realiteter vi er enige om, og alltid har vært enige om, er at vi vil opprettholde og bygge ut arbeidsplasser i Sydvaranger-samfunnet, sa Øveraas. Som Stein bekreftet, er ikke det vesentlige å flytte fjell. Vi er også enige om at det står dårlig til med bergverksindustrien. - Kanskje dårligere enn dere tror, sa Øveraas. Det vi har vært uenige om, er hvilken strategi vi skal legge til grunn for å oppnå det vi er enige om.
Det er for enkelt å si at vi som tillitsvalgte bestandig har å følge flertallet av medlemmenes ønsker. Vi har som tillitsvalgte plikt til å si både ja og nei. - Vi kan ikke bare fly etter medlemmenes ønsker, men må ha egne synspunkter.
I 1985 var vi uenig med foreningen i strategien. Hvorvidt Petter Thomassen ville utnytte dette eller ikke, hadde ikke noe å si for var holdning. Jeg er faktisk mer overbevist i dag enn jeg var den gangen om at vår strategi den gangen var riktig, også på lengre sikt, og det vil nok også bli resultatet.
Det er ikke lett å få penger av Staten i dag, og det kan bli enda verre. Kanskje skal man derfor være glad for at Sydvaranger var først i løypa, de var heldige. Jeg har tro på Sydvaranger-samfunnet og denne delen av Norge, men å tro at man skal kunne få store midler til nye arbeidsplasser samtidig som man skal ha tilskudd til bergverksdriften, er vel å vente for mye. Det er for kontroversielt. Jeg tror det skal kunne realiseres å bevare lokalsamfunnet, og da har jeg stor tro - på den måten man har jobbet på i Sulitjelma og Folldal.
Vi støttet foreningen Nordens Klippe inntil dommen i Arbeidsretten forelå. Dommen slo fast at man hadde gjennomført en 5 dagers ulovlig politisk streik, men retten unnlot å ilegge represalier. Jeg tror dette er første gangen i Norgeshistorien at dette har skjedd med en ulovlig politisk streik.
Forbundsformannen understreket at han trodde forbundsledelsens strategi ville gavne Sydvaranger. Han ville i dag beklage at ham [og] landsstyret i 1985 hadde vært så liberal at han hadde tillatt fremmet et forslag. Saken sto ikke på dagsorden, og dette forslaget kunne ha vært avvist av meg. Jeg ba vedkommende om ikke å fremme forslaget men jeg forsto på ham som om han nesten var nødt til å fremme det likevel. Jeg tror ikke alltid at konfrontasjon er beste måten å finne løsninger på. Ofte kan samtaler og diskusjoner være en bedre vei å gå og jeg er overbevist om at vårt opplegg var det beste. Vi kommer nok til å oppleve at flere gruver nedlegges, men jeg har tro på at vi kan få ny bergverksindustri i Norge.
Det forslaget som Stein Larsen har fremmet har som konsekvens at dere sitter uten forbunds- og landsstyre i forbundet hvis forslaget blir vedtatt. Jeg er enig i at det er riktig å kritisere, og vi vil alltid være beredt til å ta kritikk, men jeg synes også at det finnes grenser. Jeg ber landsmøtet tenke seg godt om når de vurderer hva som er registrert her, sa forbundsformannen.
Ernst Ditløvsen, landsstyret, sa at den andre modelløsningen aldri hadde vært forsøkt. Jeg vil også understreke at fordi om jeg støttet Nordens Klippe og mindretallet i landsstyret den gangen vil jeg ikke kunne være med å støtte et mistillitsforslag på forbundets ledelse.
Per Gunnar Skotåm, avd. 10, sa at bergverksindustrien er ute å kjøre mange steder i landet. Ofte er gruvene hovedarbeidsplassen i et avsidesliggende lokalsamfunn. Når først gruva trues, trues gjerne hele lokalsamfunnet. Det er også bakgrunnen for at man i Sydvaranger og i Sulitjelma har kunnet mobilisere hele lokalbefolkningen i sin faglige kamp. Det er vår plikt å søke backing av forbundet i var kamp, sa Skotåm som ikke likte formannens forsøk på å sette Sulitjelma opp mot Sydvaranger. Sulitjelma var tidlig ute med å støtte Nordens Klippe ved at vi bevilget 100.000 kroner fra Kampfondet.
Agnes Kvilvang, avd. 142, sa at hun reagerte voldsomt på det som skjedde nå allerede under beretningsdebatten. Allerede nå foreligger et mistillitsforslag. Jeg hadde sett frem til å komme sammen med gode kolleger for å drøfte bergverksindustriens fremtid i Norge. Selv kommer jeg fra Svalbard, og vi har ikke så mye kontakt ellers med andre bergverk i fastlands-Norge. Hun kunne ikke støtte mistillitsforslaget mot forbundsledelsen. Svea Gruber og Gruve 3 er ennå ikke nedlagt på Svalbard, og hun trodde hun trygt kunne si at uten forbundsledelsens innsats ville dette vært vanskelig å få til. - Det er takket være dagens forbundsstyre at vi har fått tilstrekkelig hjelp. Vi må ikke havne i den situasjon hver gang vi har problemer at vi skriker: «Mamma, er det mer penger å få?»
Bjarne Jørgensen, avd. 4. viste til formannens hilsningstale hvor det ble pekt på av våre fiender at det ikke lenger var noe solidaritet igjen i fagbevegelsen. Han viste til forslaget fra Stein Larsen og sa at han ikke kunne støtte dette. Vi har hatt styremøte i avdeling 4 og hadde en livlig diskusjon om forslaget, men fant at vi ikke kunne støtte det. Han foreslo at Larsen trakk mistillitsforslaget.
Knut Lauveng, avd. 5, sa at det under debatten var gjort forsøk på å diskvalifisere de som hadde støttet forslaget fra Stein Larsen. - Man forsøker å stemple de som støttet forslaget politisk. Det er da noen her som har sagt at medlemmenes interesser skal komme først for oss tillitsvalgte. Han støttet forslaget fra Stein Larsen og sa at det var grunnlag for sterk kritikk.
Per Johan Olsen, avd. 9 sa i sin åpning at landsmøtet burde holde seg for god til å mistenkeliggjøre de delegater som kritiserte forbundsledelsen. Det som er realiteten er at gruvesekretæren satt i bedriftsforsamlingen og stemte mot de ansatte og for det borgerlige opplegget og å halvere bedriften. Han har også brukt McKinseys egne tall og plansjer for å redegjøre for sitt syn og sine konklusjoner. På dette grunnlag har vi fremmet mistillitsforslaget.
Hans P. Solberg, avd. 17, sa at han var helt ny i landsmøtesammenheng. Han trodde at man overspilte noe i debatten. Det var ikke forbundsledelsen som var problemet, det var gruvesekretæren. Jeg kommer fra en liten plass med en gruve som går godt. Vi har ingen problemer. Det er greit med kritikk mot forbundet, men å fremme et mistillitsforslag synes jeg er å ta for hardt i. Jeg kunne kanskje støtte et punkt om at landsmøtet beklager dette, men ikke et rent mistillitsforslag mot forbundsledelsen. Det håper jeg forsamlingen stemmer imot.
Jørn Karlsen, avd. 5, sa at det sikkert var grunnlag for noe av kritikken fra Nordens Klippe, men han syntes det var gått for mye politikk i saken. Jeg oppfordrer de andre i avdeling 5 til å stemme i mot forslaget fra Stein Larsen.
Dirigenten foreslo strek satt med anledning til å tegne seg i den forestående pausen. Det ble enstemmig godkjent.
Møtet hevet for røykepause kl 11.00.
Møtet satt igjen kl. 11.15
Bård Kristiansen, avd. 4, Nordland, pekte på at situasjonen i Sørvaranger ikke er så ulik mange industristeder i Norge. Det som er spesielt med Nord-Norge er at en rekke av industristedene er avhengig av bare en bedrift, derfor er det viktig at vi i utgangspunktet står sammen om å bevare arbeidsplassene her. Det virker også som et press for å få opprettet nye arbeidsplasser. Dersom vi ikke klarer det, blir disse lokalsamfunnene totalt fri for arbeidsplasser, og fraflyttingen øker.
- Det er galt å si at det ikke nytter, vi har beviser på at det går an, sa han, og nevnte Kjøpsvik som eksempel. Dersom Industridepartementet og Norcem hadde fått det som de ville, ville Norcem- fabrikken og Kjøpsvik som samfunn vært vekk. Vi må stå sammen om å bevare det vi har, inntil vi får ny virksomhet.
- I utgangspunktet var han ikke enig i mistillitsforslaget, men hadde revurdert sin oppfatning etter Øveraas innlegg. Han hadde ventet spent på om forbundsformannen tok imot kritikken, men i stedet hevdet Øveraas i dag at det standpunkt som var tatt, var riktig.
- Jeg hadde ventet å få klare linjer her, men på grunn av formannens uttalelse, har jeg ikke annet alternativ enn å stemme på Larsens forslag, sa Kristiansen.
Strek
Dirigenten foreslo strek satt, med anledning til å tegne seg under neste innlegg. Det ble vedtatt.
Åge Seppola, landsstyret, beklaget denne uverdige åpningen på landsmøtet og mente Nordens Klippe burde ta en god del sjølkritikk på behandlingen av denne saken. Han syntes formannen på en ypperlig måte hadde redegjort for hvordan en slik sak ikke bør behandles. At Nordens Klippe i dag kommer med slike anklager, har sitt grunnlag i deres egen takling av saken, mente han, og ba Nordens Klippe om å trekke forslaget. Hvis ikke ba han landsmøtet stemme i mot.
Ivar Skredderhaug, administrasjonen, sa at det bød på vanskeligheter når en blir så godt informert at en vet hva en sak egentlig dreier seg om, og må vurdere den på helt konkret grunnlag.
- Det kunne ha vært lettvint for meg å unngå denne kritikken, det kunne ha vært lett for meg å gå med Nordens Klippe, men konsekvensene ville da sannsynligvis ha vært at Sydvaranger var blitt stoppet før 1990. Og da var det min forbannede plikt å gjøre som jeg gjorde, sa Skredderhaug. Han trodde Sydvaranger nå hadde en ledelse en kunne stole på. Den har planene klare. Han hadde ellers sett det som viktig å få frem nye ting, og nevnte KIMEK. Det ville være til fordel for Kirkenes om dette prosjektet blir mottatt på en positiv måte og får muligheter til å utvikle seg i Sør-Varanger.
Skredderhaug minnet om at forbundet i 1985 skrev til industrikomiteen i Stortinget og ba om ytterligere bevilgninger til å gå under jord i Vestmalmen, men det ville ikke Nordens Klippe være med på da. I disse dager slåss Nordens Klippe med nebb og klør for å gå under jord. - Den gang ville knapt noen, unntatt Fremskrittspartiet ha våget å gå i mot det i Stortinget.
Han minnet også om utspillet angående jernmalmslig fra Sverige. Skredderhaug beklaget at han var nødt til å gå imot sine egne.
- Det er ikke min stil. Jeg kommer fra Folldal, der vi var vant til å stå last og brast sammen, slik de også gjør i Sydvaranger, men vi var i tillegg vant til å lytte på råd og bruke de krefter som kunne hjelpe oss til å trekke de riktige konklusjoner, sa Skredderhaug, Det har vært tungt å være gruvesekretær i denne tiden, og det er ikke lettere i dag med den situasjonen vi har i bergverksindustrien.
Mellvin Steinsvoll, forretningsfører avd. 3, var klar over at det er sårt å miste arbeidsplasser. Det vet vi også i Møre og Romsdal, sa han, og minnet om Rausand. - Men samtidig må vi være realistiske, sa han, og mente forslaget fra Stein Larsen, ikke ville gi annet resultat enn å ødelegge samholdet. I denne saken har forbundsledelsen gjort hva den har kunnet, og den har gjort riktig.
Kjell Svendsrud, avd. 36, Oppland, sa at det i innlands-Norge har vært nødvendig å ta i bruk forskjellige midler for å skape arbeidsplasser i distriktet. Det var forståelig at Nordens Klippe ville ha garantier for nye arbeidsplasser, men han oppfattet det slik at den garantien står iallfall ikke på forbundet. Mistillitsforslag er en alvorlig sak, og han støttet derfor Seppolas oppfordring til Nordens Klippe om å trekke for slaget.
Rolf Knoph, avd. 10. Sulitjelma, trakk paralleller mellom Kirkenes og Sulis. Det har stått mye rart om Sulis i avisene, den ene dagen samfunnet berget, den andre dagen død. Fakta er, at det er kommet i gang to prosjekter, det ene har én ansatt overført fra gruve, det andre har 12, mens det totalt er mellom 120 og 150 arbeidsplasser som er forsvunnet i bergverk. Problemet er ikke planer om nye prosjekter fra konsulentene, men de er på tenkestadiet, og de er positive så lenge konsulentfirmaene får offentlige midler å arbeide med. Han hadde likevel sterk tro på at en del av prosjektene ville bli realisert, problemet er hvorvidt vi er i stand til å holde gruvene i gang så lenge.
Han merket seg at forbundsledelsen står på det standpunkt som ble tatt, selv om det sier seg villig til å ta kritikk. Han visste ikke hvordan et forslag skulle formes, uten at det ble tolket som mistillit dersom man ønsket å gjøre det. Han selv ville støtte forslaget fra Larsen utifra det syn at forbundsledelsen hadde valgt feil i denne saken. Han oppfattet ikke det som mistillitsforslag, men kritikk i forbindelse med en bestemt hendelse.
Stein Larsen kunne ikke følge oppfordringen om å trekke forslaget men presiserte at det ikke var ment som mistillit.
- Det vi har forsøkt, er å få en diskusjon om forbundets rolle og standpunkt i en viktig sak. Ledelsen bør være så voksen at den tar mot kritikk fra landsmøtet, uten å stille sine plasser til disposisjon. Det er et gammelt knep. Verken landsmøtet eller for den saks skyld Nordens Klippe vil at ledelsen skal ta sine hatter og frakker og gå. La forsamlingen få si sin mening om denne saken på fritt grunnlag, sa Larsen, og var skuffet over Øveraas’ innlegg. I dag sysler industridepartementet med planer om å stoppe driften ved Sydvaranger, to--tre år tidligere enn Stortinget har bestemt.
Hva med fremtidig underjordsdrift i Sydvaranger? Dagens ledelse i Sydvaranger begynner nå å stille spørsmålstegn ved underjordsdrift i det hele. Man snakker nå om at det må utvikles nye produkter som skal bære utgiftene ved underjordsdrift. Det er dette dagens ledelse står for, og jeg tror den dagen kommer da underjordsdrift også er en urealistisk tanke, dessverre.
Harald Øveraas sa at han i debatten var opptatt av at man ikke snakket forbi hverandre. Jeg sa at vi gjerne tar imot kritikk, positiv kritikk. Vi er som tillitsmenn ikke vant til å få ros, ikke så flinke til å gi det heller. Slik skal det vel også være, men problemet er at foreningen kjemper for en linje som forbundet er uenig i, både landsstyre og forbunds-styre. Vi burde i en slik situasjon gå inn for å kommunisere. Men når dette ikke er mulig, hva skulle forbundet gjøre. Det er den letteste løsningen av alle å si at forbundet støtter foreningen. Men vi var uenig. Forbundets ledelse har vært opptatt av hele Sydvaranger-samfunnets fremtid totalt sett, og jeg mener at vårt standpunkt var riktig. Det ville vært uansvarlig å følge en annen linje, og jeg er mer overbevist i dag enn den gang at vi valgte en riktig linje. Jeg tror det er muligheter i fremtiden også for Sydvaranger-samfunnet. Hva er egentlig alternativene?
Noen sier at de ikke er sikker på at dette er et mistillitsforslag. Jeg har vanskelig for å være i tvil om dette. Men uansett, la oss ikke komme i den situasjon at vi stempler hverandre politisk, slik vi gjorde i 50-årene.
Arnfinn Nilsen, nestformann, sa at han ville ta ordet av flere grunner. Han syntes at det i forslaget fra Stein Larsen lå en dimensjon som gikk på saklig/usaklig kritikk av forbundets ledelse. Det er også stilt spørsmålstegn ved valg av strategi og metoder. Hvis dette forslaget blir vedtatt, vil det ikke bli flere muligheter til å ta ordet under dette landsmøtet, sa Nilsen, som refererte et kort avsnitt fra formannens åpningstale søndag. Her sa Øveraas blant annet: «jeg tror vi må være så realistiske at vi erkjenner at hverken sulfid- eller jernmalmgruver har noen lang framtid her i landet. Det er derfor maktpåliggende å etablere alternative arbeidsplasser i områder der slik gruvevirksomhet går tapt ...»
Flere har vært inne på at forslaget fra Stein Larsen ikke innebærer noen mistillit. Jeg nevnte strategi og arbeidsmetoder og Skredderhaug var inne på at i den situasjon gruveindustrien er i, er det ikke så mange alternativer å velge mellom. Vi kan i en slik situasjon velge mellom å stå på krava, eller som formannen sa, prøve å delta i diskusjonen. Det var også det det sto om i Sydvaranger-debatten. Forbundet anerkjente konflikten i det lengste, og den ble også stemplet som ulovlig. Om den lengste «lovlige» ulovlige konflikten her i landet til da. Mine holdninger er helt klare på dette punkt. Jeg syntes vi i forbundet var for snille. Jeg synes ikke det er gangbart at vi har et uklart forhold til ulovlige konflikter. Det har jeg ingen sans for.
Så til spørsmålet om å tolke dette som mistillit eller ikke. Jeg hører ikke til dem som ikke tåler kritikk fra talerstolen eller som tyr til trusler i en slik sammenheng. Hva er det som står i forslaget fra Stein Larsen, er det noen som er i tvil om hva som menes ? Når vi i forbundsledelsen blir satt i bås med borgerlige politikere som ønsker å nedlegge arbeidsplasser, da er grensen nådd. Stein Larsen burde ha nok faglig og politisk erfaring til å formulere seg annerledes hvis dette ikke er ment som noen mistillit til forbundets ledelse. Han måtte kunne formulere seg slik at det ble forstått.
Debatten på dette punkt var dermed avsluttet.
….
Voteringen
Stein Larsens forslag ble satt opp mot beretningen for 1985. Dirigenten gjorde oppmerksom på at landsstyre og forbundsstyre ikke hadde stemmerett til beretningene. Beretningen for 1985 vedtatt med overveldende flertall — Stein Larsens forslag fikk bare en håndfull stemmer.
……
POLITISKE FORSLAG
Nr. 247 Avd. 9 Grubeforeningen Nordens Klippe foreslår:
Landsmøtet beklager sterkt den rolle ledelsen i forbundet spilte i forbindelse med kampen for framtida til A/S Sydvaranger. At forbundets ledelse ikke kunne gi offentlig støtte til en aksjon som var dømt ulovlig og tariffstridig er forståelig, men det kan ikke aksepteres at forbundets ledelse i virkeligheten støttet den borgerlige regjeringas opplegg for nedbygging og avvikling av A/S Sydvaranger. Sydvarangerarbeiderne - med Grubeforeningen Nordens Klippe i spissen - førte en viktig kamp for sine arbeidsplasser og framtida til sitt lokalsamfunn.
Landsstyrets innstilling: Kan ikke tiltres.
Nr. 248 Avd. 9 Grubeforeningen Norden Klippe foreslår:
Landsmøtet vil ikke lenger godta et avtaleverk som i tariffperioden gir arbeidsgiverne anledning til å få dømt alle langvarige streiker og aksjoner som tariffstridige og ulovlige ved hjelp av arbeidsretten. Landsmøtet pålegger forbundsledelsen å arbeide for at fredsplikten i avtaleverket heretter innskrenkes til bare å omfatte de avtaler som uttrykkelig er nevnt i tariffavtaler i overenskomsten for de respektive forbund. I alle andre saker skal streikeretten gjelde fullt ut og åpne adgangen til økonomisk og moralsk støtte uten hindringer av formell art slik tilfellet var ved aksjonen ved A/S Sydvaranger i 1985. Ledelsen på legges også å reise dette kravet på neste LO-kongress.
Landsstyrets innstilling: Kan ikke tiltres.
..
Forslag 248
Per J. Olsen tok opp forslaget på vegne av Nordens Klippe og begrunnet det.
- Vi har lov til å streike i uker og måneder for 10 øre timen under tariffoppgjør men å kjempe for å bevare arbeidsplasser og lokalsamfunn er ulovlig, sa han, og minnet om hva forbundet gjorde da de engelske gruvearbeiderne streiket. Det var en fin innsats, men det er ikke sikkert at den var så lovlig den streiken heller. Spør Oddvar Stølen, han var der.
Vi ønsker ikke åpne for en flom av ulovlige konflikter, det vi ønsker er et avtaleverk som gjør det mulig å kjempe for arbeidsplasser og bosetting uten at aksjonen skal dømmes som ulovlig. Vi ønsker en endring i Hovedavtalen slik at ikke en samlet fagbevegelse hindres i å vise sin solidaritet når den trengs aller mest, sa Olsen. Forslaget er satt fram på bakgrunn av det som skjedde i 1985, da Nordens Klippe ble tvunget ut i en konflikt som ble erklært ulovlig, etter alt annet var forsøkt forgjeves på samme måte som under konflikten i England. Dette var siste utvei, vi var nødt til å gripe til det sterkeste våpen arbeiderbevegelsen har, sa Olsen og leste forslaget som han ba om landsmøtets støtte til.
..
(Forslagene fra Grubeforeningen Nordens Klippe ble ikke vedtatt.)