Omtaler av Varanger årbok 2020
Jakob Arvola - Trond Hansen - Ivar Hvattum - Morten Eggen
Innlegg i Finnmarken
Jakob Arvola:
Analog julegave til hverdagsbruk
Varanger årbok er ute med sin 40. utgave. Det er et jubileum til terningkast seks, mener Jakob Arvola.
Å dokumentere fortiden er det viktigste vi gjør for å forstå samtiden og lokalsamfunnene vi lever i. Analysen, historiene og bildene fra hverdag og fest, byliv og bygdeslit, fisk, forsvar, reindrift og kultur er noe Varanger årbok har gjort gjennom førti utgaver med skiftende mannskap og redaksjonell ledelse. Varanger årbok er en rød tråd som løper gjennom dokumentasjonen av hvordan det var, og er, å leve øverst i landet.
Utgaven av 2020 har tittelen «Nye tider i Varanger», og gjennom historiene til flere titalls forfattere har årets utgave blitt noe i retning av flaggskipet i flåten av årbøkene som har seilt ut ved førjulstider. Innbundet og med Jenny Løvlies muntre og optimistiske forsideillustrasjon føles boka påkostet, og innholdet holder hva panseret og overskriften lover.
Å gi seg i kast med å løfte Varanger inn i en ny tid er komplisert, rett og slett fordi Varanger er komplisert. Stemmene som er valgt ut til å gjøre årets oppgave mestrer det med høykvalitet, og er et stjernelag av historiefortellere, dokumentarister, hverdagsfolk og mennesker med inngående kjennskap til næringsliv og lokalsamfunnene. Selv er jeg glad i skildringer på detaljnivåer, så la meg starte i Kiberg: Kirsti Kemsley Nielsens beskrivelse av Kiberg på sekstitallet er en utsøkt nytelse av sanser, vær og folk, og tiden som var. Kemsley Nielsen vokste opp i Kiberg i brytningen mellom den seine etterkrigstiden og en ny tid for lille Kiberg, og hun velger blant annet å beskrive det slik: «Vi unger, som vokste opp i Kiberg på 1960-tallet, ble tidlig selvstendige.» Fortellingen hennes er en stilstudie i hvordan man forklarer ettertiden nettopp dette.
To tiår etter, på sørsida av fjorden, er Stein Larsen hovedtillitsvalgt på A/S Sydvaranger. Larsen skal i 1985 komme til å lede en av de største protestaksjonene i norsk industri i moderne tid. I årboka av 2020 forteller han om den legendariske gråbergaksjonen, og Larsens tekst er en absolutt forutsetning for å forstå dagens situasjon i Sør-Varanger. Her er det tettpakket med bakgrunnskunnskap, analyser fra innsiden og velskrevet dokumentasjon på millimeternivå. Historien om Østmalmen er spennende dramaturgisk fortalt, og her ligger det ideer til framtidige dokumentarfilm-skapere på jakt etter fortellinger med innsikt.
Det er Sør-Varanger Historielag, Vadsø Historielag og Vardøhus Museumsforening som står for utgivelsen, og sammen har de et kolossalt kildenettverk til disposisjon. Der det har vært nødvendig, har utgiverne vært påpasselige med å hekte på kildegrunnlag og litteraturlister. Dette er et kvalitetsfortrinn i en medievirkelighet der «hvor har du det fra?» blir et spørsmål alle våkne utgivere må kunne svare på. Thor Robertsens grundige gjennomgang av fiskeriene er et eksempel på det, som sammen med Robertsens egne betraktninger og analyser gir en utfyllende helhet.
Er du forresten interessert i gode sjørøverhistorier? Da kan du se fram til Ida Pedersens fortelling om piratvirksomheten i Finnmark, og her er det nok flere enn meg som vil si «fortell mer!» Sjømannskarrieren, uten øvrig sammenligning, til tidligere Finnmarken-redaktør Bjørn Hildonen kommer også i finpenslet språklig utførelse med høy sjøgang og glitrende poenger, med fyldig bildedokumentasjon som perfekt reisefølge. Bildematerialet i årets årbok er forresten rikt og utfyllende, og trykkvaliteten er upåklagelig, selv på nedskalerte krigsbilder som kan være vanskelige å yte full rettferdighet i mindre format.
I hvor stor grad innfrir Varanger årbok sitt eget løfte om å beskrive nye tider i Varanger? Eller blir det lett å trå i gamle spor, og beskrive tider som er borte, å trå vannet og ikke komme ut av sirkelen med «slik levde vi da»? Redaksjonen har åpenbart hatt en framoverlent holdning til dette, og vet vel selv hvor lett det er å gå i ring. Dette lykkes førtiårs-utgivelsen med, for eksempel ved å la Jorunn Jernsletten i Nesseby fortelle bakgrunnen for hvorfor kofta har kommet ut av skapet og blitt et stolthetssymbol i 2020. Hun skriver: «Når folk legger ut profilbilder på sosiale medier med kofte på, eller deltar koftekledt i offentlige tilstelninger utenfor Nesseby, så er det et uttrykk for deres selvfølelse og en forsterking av den.» Slik peker hun inn i vår egen tid, etter å ha gitt en grundig innføring i hvorfor dette ikke er en selvfølge.
Til sist vil jeg nok en gang vise til tekstene som på mikronivå skildrer følelsen av Varanger. Damsveien i Vadsø ble aldri landets paradegate, men til gjengjeld var den verdens navle for blant andre Tyra Veigård Mannsverk. Hvordan gjøre Damsveien klar til selveste syttendemai? Det, og flere andre beskrivelser av et lite lokalsamfunn i byen er hva som gjør ei årbok til hva den skal være: Full av store og små, barn og voksne, og det storslagne i det lille.
Den 40. utgaven av Varanger årbok peker forover, og er lokallitteratur på høyoktan til hverdagsoppslag hjemme, nødvendig i skoleverk og i journalistiske redaksjoner. Terningkast seks, uforbeholdent.
Varanger årbok 2020: «Nye tider i Varanger»
Sør-Varanger Historielag, Vadsø Historielag, Vardøhus Museumsforening
Artikkelredaktør: Trygg Jakola
Bilderedaktør: Sigrid Skarstein
518 s.
Jakob Arvola:
Analog julegave til hverdagsbruk
Varanger årbok er ute med sin 40. utgave. Det er et jubileum til terningkast seks, mener Jakob Arvola.
Å dokumentere fortiden er det viktigste vi gjør for å forstå samtiden og lokalsamfunnene vi lever i. Analysen, historiene og bildene fra hverdag og fest, byliv og bygdeslit, fisk, forsvar, reindrift og kultur er noe Varanger årbok har gjort gjennom førti utgaver med skiftende mannskap og redaksjonell ledelse. Varanger årbok er en rød tråd som løper gjennom dokumentasjonen av hvordan det var, og er, å leve øverst i landet.
Utgaven av 2020 har tittelen «Nye tider i Varanger», og gjennom historiene til flere titalls forfattere har årets utgave blitt noe i retning av flaggskipet i flåten av årbøkene som har seilt ut ved førjulstider. Innbundet og med Jenny Løvlies muntre og optimistiske forsideillustrasjon føles boka påkostet, og innholdet holder hva panseret og overskriften lover.
Å gi seg i kast med å løfte Varanger inn i en ny tid er komplisert, rett og slett fordi Varanger er komplisert. Stemmene som er valgt ut til å gjøre årets oppgave mestrer det med høykvalitet, og er et stjernelag av historiefortellere, dokumentarister, hverdagsfolk og mennesker med inngående kjennskap til næringsliv og lokalsamfunnene. Selv er jeg glad i skildringer på detaljnivåer, så la meg starte i Kiberg: Kirsti Kemsley Nielsens beskrivelse av Kiberg på sekstitallet er en utsøkt nytelse av sanser, vær og folk, og tiden som var. Kemsley Nielsen vokste opp i Kiberg i brytningen mellom den seine etterkrigstiden og en ny tid for lille Kiberg, og hun velger blant annet å beskrive det slik: «Vi unger, som vokste opp i Kiberg på 1960-tallet, ble tidlig selvstendige.» Fortellingen hennes er en stilstudie i hvordan man forklarer ettertiden nettopp dette.
To tiår etter, på sørsida av fjorden, er Stein Larsen hovedtillitsvalgt på A/S Sydvaranger. Larsen skal i 1985 komme til å lede en av de største protestaksjonene i norsk industri i moderne tid. I årboka av 2020 forteller han om den legendariske gråbergaksjonen, og Larsens tekst er en absolutt forutsetning for å forstå dagens situasjon i Sør-Varanger. Her er det tettpakket med bakgrunnskunnskap, analyser fra innsiden og velskrevet dokumentasjon på millimeternivå. Historien om Østmalmen er spennende dramaturgisk fortalt, og her ligger det ideer til framtidige dokumentarfilm-skapere på jakt etter fortellinger med innsikt.
Det er Sør-Varanger Historielag, Vadsø Historielag og Vardøhus Museumsforening som står for utgivelsen, og sammen har de et kolossalt kildenettverk til disposisjon. Der det har vært nødvendig, har utgiverne vært påpasselige med å hekte på kildegrunnlag og litteraturlister. Dette er et kvalitetsfortrinn i en medievirkelighet der «hvor har du det fra?» blir et spørsmål alle våkne utgivere må kunne svare på. Thor Robertsens grundige gjennomgang av fiskeriene er et eksempel på det, som sammen med Robertsens egne betraktninger og analyser gir en utfyllende helhet.
Er du forresten interessert i gode sjørøverhistorier? Da kan du se fram til Ida Pedersens fortelling om piratvirksomheten i Finnmark, og her er det nok flere enn meg som vil si «fortell mer!» Sjømannskarrieren, uten øvrig sammenligning, til tidligere Finnmarken-redaktør Bjørn Hildonen kommer også i finpenslet språklig utførelse med høy sjøgang og glitrende poenger, med fyldig bildedokumentasjon som perfekt reisefølge. Bildematerialet i årets årbok er forresten rikt og utfyllende, og trykkvaliteten er upåklagelig, selv på nedskalerte krigsbilder som kan være vanskelige å yte full rettferdighet i mindre format.
I hvor stor grad innfrir Varanger årbok sitt eget løfte om å beskrive nye tider i Varanger? Eller blir det lett å trå i gamle spor, og beskrive tider som er borte, å trå vannet og ikke komme ut av sirkelen med «slik levde vi da»? Redaksjonen har åpenbart hatt en framoverlent holdning til dette, og vet vel selv hvor lett det er å gå i ring. Dette lykkes førtiårs-utgivelsen med, for eksempel ved å la Jorunn Jernsletten i Nesseby fortelle bakgrunnen for hvorfor kofta har kommet ut av skapet og blitt et stolthetssymbol i 2020. Hun skriver: «Når folk legger ut profilbilder på sosiale medier med kofte på, eller deltar koftekledt i offentlige tilstelninger utenfor Nesseby, så er det et uttrykk for deres selvfølelse og en forsterking av den.» Slik peker hun inn i vår egen tid, etter å ha gitt en grundig innføring i hvorfor dette ikke er en selvfølge.
Til sist vil jeg nok en gang vise til tekstene som på mikronivå skildrer følelsen av Varanger. Damsveien i Vadsø ble aldri landets paradegate, men til gjengjeld var den verdens navle for blant andre Tyra Veigård Mannsverk. Hvordan gjøre Damsveien klar til selveste syttendemai? Det, og flere andre beskrivelser av et lite lokalsamfunn i byen er hva som gjør ei årbok til hva den skal være: Full av store og små, barn og voksne, og det storslagne i det lille.
Den 40. utgaven av Varanger årbok peker forover, og er lokallitteratur på høyoktan til hverdagsoppslag hjemme, nødvendig i skoleverk og i journalistiske redaksjoner. Terningkast seks, uforbeholdent.
Varanger årbok 2020: «Nye tider i Varanger»
Sør-Varanger Historielag, Vadsø Historielag, Vardøhus Museumsforening
Artikkelredaktør: Trygg Jakola
Bilderedaktør: Sigrid Skarstein
518 s.
Trond Hansen
Årbok med brodd!
Sett fra Oslo oppleves nok området rundt Varangerfjorden som en fjern utkant. Vi som bor her forsøker hardnakket å få resten av landet til å forstå at dette er et internasjonalt sentrum, hvor vest møter øst i et grenseland som bærer på historier som har krav på nasjonens oppmerksomhet.
To historier om kamp mot kapitalen
Varanger årbok har alltid vært et speil for dette historiske og kulturelle spenningsforholdet. I sitt førtiende år setter den søkelys på hvordan byene og bygdene på begge sider av Varangerfjorden har utviklet seg etter at gjenreisninga var fullført. Under tittelen «Nye tider i Varanger» presenterer redaksjonskomiteen 500 sider med spennende fortellinger om næringsliv, bygder og folk i grenselandet. Lokalhistorie er alltid en del av et større historisk bilde, og to av historiene i boka er av særlig nasjonal interesse. Begge handler om kamp mot kapital og politisk overmakt, og begge viser at folkelig kamp ikke alltid fører til seier, men likevel kan få positive ringvirkninger.
Gråbergaksjonen i 1985
Med regjeringa Willoch ble statsbedriften AS Sydvaranger i 1985 utfordret av høyrekrefter som ønsket å avvikle statsdrevet industri. Industriminister Jan P. Syse var klar på at tida var kommet til å rydde opp i det «ustanselige pengesluket», og signaliserte at videre statsfinansiering av gråbergbryting på den såkalte Østmalmen ikke ville bli gjennomført. Med seg i dette synet hadde han krefter i Sydvarangers styre og stortingsflertallet. For den unge hovedtillitsvalgte Stein Larsen i Grubeforeningen Nordens Klippe, ble det raskt klart at stopp i investeringer til gråbergbryting ville føre til nedlegging av bedriften innen to år, og at lokalsamfunnene i Kirkenes og Bjørnevatn sto overfor den største trusselen om nedleggelse siden krigen. Den 2. mai gikk foreninga til «ulovlig» aksjon for å berge bedrift, arbeidsplasser og lokalsamfunn. I nesten ett år, fram til et stortingsflertall i mars 1986 vedtok ei styrt avvikling av bedriften, førte fagforeningene en kamp som samlet lokalsamfunnet, den lokale bedriftsledelsen og store deler av norsk venstreside. Som alltid når virkemidlene ikke er i tråd med lovene i arbeidslivet, møtte aksjonen motbør i LO og Arbeidsmandsforbundet, men den mistet likevel aldri kraft, kreativitet eller engasjement.
Aksjonen ble mye omtalt i media, og har også fått sin plass i Nordens Klippes Historie. Men for første gang letter aksjonslederen Stein Larsen på sløret og tar oss med inn i ei spennende beretning om sentrale aktører, avgjørende begivenheter, solidaritetsaksjoner og konfrontasjoner med høyreregjeringas mest profilerte politikere. Han deler også en viktig lærdom om ulovlig kamp med oss når han summerer opp grunnholdninga fra aksjonen: «Vårt mål var å vinne, men vi var ikke redd for å tape».
Bugøynesaksjonen. Kampen for fiskebruket
Samtidig som Nordens Klippe kjempa for lokalsamfunnets framtid, foregikk det en like viktig kamp om framtida til det finskætta fiskeværet Bugøynes, bare noen mil fra kommunesenteret Kirkenes. Her hadde det vokst fram et fiskebruk som la grunnlag for ei livskraftig bygd for 450 mennesker i etterkrigstida. På 70-tallet var fiskeværet prega av optimisme da bruket blei tildelt konsesjoner til en ny tråler som skulle sikre faste leveranser. Dessverre forliste fremtidsdrømmene da tråleren Bugøyfisk grunnstøtte og trålerselskapet gikk konkurs i 1985. I kjølvannet av konkursen klappet spekulasjonskapitalen til kai i Bugøynes for å hente ut kvotene som skulle brukes til å holde liv i bruk og bygd. Bygda brukte både rettsapparatet, politiske organer og direkte aksjoner i kampen for å forhindre at fisken og produksjonsutstyret blei tatt ut av hendene på dem. Som en siste utvei varsla bygda om organisert og samla fraflytting i en annonse i Dagbladet i 1989. «Vil noen ta imot oss?»
Også denne aksjonen vakte stor oppmerksomhet i samtida, men i årboka får vi versjonen til en av dem som skapte og ledet aksjonen. Arbeiderpartipolitikeren Leif Astor Bakken sto blant de fremste i kampen i mange år, og det kom til å prege han som politiker. «Da som nå dreier det seg om å bevare livsgrunnlaget til småsamfunn som lever av havet, eller av jorda for den saken skyld! Den felles ressursen vi har, må ikke tildeles noen få, men brukes slik det var tenkt, å bygge samfunn!» skriver han i artikkelen.
Våg å tape!
Kampen om gråberget og Bugøynesaksjonen bør leses og skrives inn i vår nasjonale historie. Gråbergaksjonen er en av de største og lengst varige «ulovlige» konflikter i norsk fagbevegelse. Kampen for å bevare fiskebruket på Bugøynes markerer seg som et viktig kapittel i kystens kamp mot grådige trålerredere. Begge aksjonene er vitnesbyrd om hvor viktig det er å ta kampen mot overmakta og samtidig våge å tape! Varanger årbok 2020 bidrar til nasjonal folkeopplysning ved å formidle denne historiske lærdommen!
Lenke til Sør-Varanger Avis: https://www.sva.no/2020/meninger/leserinnlegg/viktig-lokal-gruvehistorie-verdt-a-lese/
Ivar Hvattum
Viktig lokal gruvehistorie verdt å lese
Forlaget Varanger Årbok 2020 har gitt ut sin årlige årbok. Boka inneholder mellom annet historien om A/S Sydvaranger og den omfattende gråbergaksjonen som fant sted i 1985. Skrevet av Stein Larsen. Det er her nedlagt et svært arbeide på hele 60 sider. Flott presentert i kronologisk rekkefølge. Lettlest med fine bilder og passe avsnitt.
For egen del er mye av historien kjent ettersom jeg gikk skift i Bjørnevatn på den tida og selv arbeidet i gruva fra 1975 til 1987. Men mye er også glemt. Det er tross alt gått 35 år. Jeg er i dag 76. Derfor var det av stor interesse å lese om saken der mye glemt ble vekket til live igjen.
Som så mange var også jeg engasjert i selve aksjonen og hadde et spesielt ansvar for informasjonen utad sammen med Torbjørn Isaksen. I et privat brev til mine gamle foreldre i Oslo på den tida har jeg skrevet jeg var i «pressetjenesten» og hadde nok å ta til med.
Sitat: "Vi fikk leie det store forsamlingslokalet som kalles Malmklang så lenge aksjonen pågikk. Og der installerte pressetjenesten seg i garderoben. En stund mens aksjonen var helt i starten, krydde det av journalister som skulle ha tak i Stein Larsen eller Finn Fløtten eller bare en stakkars alminnelig gruvearbeider med nytt husbankhus og noen unger de kunne intervjue. Samtidig ringte telefonene i ett sett for å bestille løpesedler og bakgrunnsstoff for aksjonen. Om hvorfor østmalmen var så viktig. I tillegg kom diverse leserinnlegg som vi måtte svare på. Særlig i den lokale høyre avisa Sør-Varanger Avis. Blant annet fra Erling Nordvik og industriminister Syse selv. I tillegg hadde vi egne folk som fotograferte medlemsmøter og demonstrasjoner og tok opp video fra det som foregikk. Hver dag var det orienteringsmøte klokka 12 mens selve komiteen hadde tidlig samling klokka 8. Klokka 18 stengte vi senteret vårt og dro hjem. For der var det også ting som måtte gjøres.»
Travle tider med andre ord som Stein Larsen nå har strukturert og samlet til et hele. Jeg har hatt stor glede av å lese historien og tenker at alle som har jobba på A/S Sydvaranger eller bodde i Kirkenes på åtti tallet bør skaffe seg denne Årboka. Også eventuelle andre som har interesse av norsk bergverk og fagforeninger som Nordens Klippe.
Ivar Hvattum
Viktig lokal gruvehistorie verdt å lese
Forlaget Varanger Årbok 2020 har gitt ut sin årlige årbok. Boka inneholder mellom annet historien om A/S Sydvaranger og den omfattende gråbergaksjonen som fant sted i 1985. Skrevet av Stein Larsen. Det er her nedlagt et svært arbeide på hele 60 sider. Flott presentert i kronologisk rekkefølge. Lettlest med fine bilder og passe avsnitt.
For egen del er mye av historien kjent ettersom jeg gikk skift i Bjørnevatn på den tida og selv arbeidet i gruva fra 1975 til 1987. Men mye er også glemt. Det er tross alt gått 35 år. Jeg er i dag 76. Derfor var det av stor interesse å lese om saken der mye glemt ble vekket til live igjen.
Som så mange var også jeg engasjert i selve aksjonen og hadde et spesielt ansvar for informasjonen utad sammen med Torbjørn Isaksen. I et privat brev til mine gamle foreldre i Oslo på den tida har jeg skrevet jeg var i «pressetjenesten» og hadde nok å ta til med.
Sitat: "Vi fikk leie det store forsamlingslokalet som kalles Malmklang så lenge aksjonen pågikk. Og der installerte pressetjenesten seg i garderoben. En stund mens aksjonen var helt i starten, krydde det av journalister som skulle ha tak i Stein Larsen eller Finn Fløtten eller bare en stakkars alminnelig gruvearbeider med nytt husbankhus og noen unger de kunne intervjue. Samtidig ringte telefonene i ett sett for å bestille løpesedler og bakgrunnsstoff for aksjonen. Om hvorfor østmalmen var så viktig. I tillegg kom diverse leserinnlegg som vi måtte svare på. Særlig i den lokale høyre avisa Sør-Varanger Avis. Blant annet fra Erling Nordvik og industriminister Syse selv. I tillegg hadde vi egne folk som fotograferte medlemsmøter og demonstrasjoner og tok opp video fra det som foregikk. Hver dag var det orienteringsmøte klokka 12 mens selve komiteen hadde tidlig samling klokka 8. Klokka 18 stengte vi senteret vårt og dro hjem. For der var det også ting som måtte gjøres.»
Travle tider med andre ord som Stein Larsen nå har strukturert og samlet til et hele. Jeg har hatt stor glede av å lese historien og tenker at alle som har jobba på A/S Sydvaranger eller bodde i Kirkenes på åtti tallet bør skaffe seg denne Årboka. Også eventuelle andre som har interesse av norsk bergverk og fagforeninger som Nordens Klippe.
Morten Eggen
"PÅ TIGGERTOKT"
Nå har jeg nettopp lest i Varanger årbok for 2020 om aksjonen ved A/S Sydvaranger i 1985. Jeg var så heldig at jeg fikk være en del av denne historiske hendelsen. Min jobb ble å reise rundt og informere om hvorfor vi streiket og samtidig prøve å samle økonomisk støtte til streiken. Jeg og Ulf Skare reiste til Trondheim hvor vi hadde masse møter med fagforeninger og lokalradio. Under oppholdet i Trondheim bodde vi hos mine foreldre på Heimdal. Over helga satte vi oss på toget og reiste nordover, og jeg hadde min første opptreden fra en talerstol ved Aker Verdal. Husker at jeg var veldig nervøs, 400 tilhørere, men jeg var godt forberedt så alt gikk bra. Det var svært viktig for oss at alt vi framførte var faktasjekket slik at vi ikke dummet oss ut. Det ble ei intens uke hvor vi hadde 26 møter på 5 dager.
Senere reiste jeg til Bergen, Stavanger og Bryne. På møtet på Bryne ble jeg oppringt av Stein Larsen som fortalte at streiken var avblåst, vi skulle så møtes på stortinget neste dag. Jeg opplevde et flott engasjement over alt jeg var på besøk, alle syntes at det som skjedde i Kirkenes var verdt å støtte. I Stavanger hadde arrangøren engasjert selveste Reidar Larsen som underholdning på møtet. Dette ble en kort og intensiv periode av mitt opphold Kirkenes som jeg aldri vil glemme.
Til alle kjente og ukjente; kjøp Varanger årbok, les og glem ikke den stolte historien til Grubeforeningen Nordens Klippe og alle som kjempet i 1985-86. God jul og godt nytt år til alle.
"PÅ TIGGERTOKT"
Nå har jeg nettopp lest i Varanger årbok for 2020 om aksjonen ved A/S Sydvaranger i 1985. Jeg var så heldig at jeg fikk være en del av denne historiske hendelsen. Min jobb ble å reise rundt og informere om hvorfor vi streiket og samtidig prøve å samle økonomisk støtte til streiken. Jeg og Ulf Skare reiste til Trondheim hvor vi hadde masse møter med fagforeninger og lokalradio. Under oppholdet i Trondheim bodde vi hos mine foreldre på Heimdal. Over helga satte vi oss på toget og reiste nordover, og jeg hadde min første opptreden fra en talerstol ved Aker Verdal. Husker at jeg var veldig nervøs, 400 tilhørere, men jeg var godt forberedt så alt gikk bra. Det var svært viktig for oss at alt vi framførte var faktasjekket slik at vi ikke dummet oss ut. Det ble ei intens uke hvor vi hadde 26 møter på 5 dager.
Senere reiste jeg til Bergen, Stavanger og Bryne. På møtet på Bryne ble jeg oppringt av Stein Larsen som fortalte at streiken var avblåst, vi skulle så møtes på stortinget neste dag. Jeg opplevde et flott engasjement over alt jeg var på besøk, alle syntes at det som skjedde i Kirkenes var verdt å støtte. I Stavanger hadde arrangøren engasjert selveste Reidar Larsen som underholdning på møtet. Dette ble en kort og intensiv periode av mitt opphold Kirkenes som jeg aldri vil glemme.
Til alle kjente og ukjente; kjøp Varanger årbok, les og glem ikke den stolte historien til Grubeforeningen Nordens Klippe og alle som kjempet i 1985-86. God jul og godt nytt år til alle.
Klassekampen, 2. januar 2020.
